Andreas

Vi leser om to brødrepar blant Jesu disipler. Det var Jakob og Johannes, og det var Peter og Andreas.

Peter, Jakob og Johannes hører vi mye om; de var nesten et slags arbeidsutvalg i disippelflokken.
Andreas hører vi mindre om.
Han var en av disiplene til døperen Johannes, men da Johannes pekte på Jesus, fulgte Andreas og en til Jesus.
Han er den første disippelen vi får vite navnet på (Joh 1,40).
Senere, når vi leser om ham i evangeliene, er det stort sett om at han førte andre mennesker til Jesus.
Først sin bror Simon Peter, deretter en gutt med fem brød og to fisk (Joh 6,8-9) og endelig noen grekere som ville møte Jesus (Joh 12,22).
Noen bruker betegnelsen «Andreas-kristen» på slike personer, som ofte i all stillhet kan vinne andre for Jesus og føre dem til ham.
Mer enn 35.000 norske menn har navn som er avledet av Andreas, og 8.000 norske kvinner.
Et navn å være glad for.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Veien

«Det er ingen vei til fred – det er fred som er veien.»

Omtrent slik skal den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi ha formulert seg da han sto i spissen for den indiske frigjøringsprosessen fra kolonimakten England.
Mens strie strømmer av blod ofte har rent i kjølvannet av andre frigjøringshelter, var Gandhis eget blod det eneste som rant i hans kamp. Det skjedde da han ble myrdet av en fanatisk nasjonalist i 1948.
Skal man et sted, er det viktig å kjenne veien.
I Salmenes bok er det flere tekster om det å finne rett vei. I Salme 119 leser vi at salmisten ber om at han skal forstå veien (vers 27), at han skal løpe den (vers 32) og lære den (vers 33).
Mange har nok undret seg over det svaret Jesus ga disippelen Tomas da han spurte Jesus om veien til Gud. «Jeg er veien», svarte Jesus (Joh 14,6), og la til: «Ingen kommer til Far uten ved meg».
Jesus er veien!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å quize med Vårherre

Hver kveld pleier kona og jeg å bruke noen minutter på quiz.

To av avisene vi får i hus hver dag, har quiz-spalter, og disse tester hun på meg.
Noen quizer er lette, andre er vanskelige.
De lette handler gjerne om ting den som quizes, har greie på, mens de vanskelige er motsatt. Som når det spørres etter hvem som gjorde hva i Champions League for x antall år siden.

Ordet «quiz» kommer fra det engelske ordet for «spørsmål», og om ikke Gud «quizer» oss, har han en del spørsmål.
De to første finner vi allerede i ur-fortellingen, både når han spør Adam «Hvor er du?» og senere Kain «Hvor er din bror?».
Profeten Jesaja ble spurt: «Hvem vil gå?» mens Elia ble spurt: «Hva vil du her?».
Også Jesus stilte spørsmål. «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?», spurte han en blind mann, mens disiplene fikk spørsmål både om hvem folk sa at Han var og hvem disiplene mente Han var.
Alt sammen spørsmål han stiller også i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Prøver å være det»

I romanen «Ung mann vil ut» forteller forfatteren Edvard Hoem om da han tidlig på 1960-tallet flyttet til Molde for å gå på skole.

Her forteller han om et møte med en ung mann, om enn litt eldre enn ham selv, og samtaler de hadde.
– Er du kristen? spør denne.
– Jeg prøver å være det, svarer den unge realskolegutten, som dessuten er sønn av en indremisjonspredikant.
Å «prøve å være kristen» kan forstås på flere måter.
Det kan være at man prøver å leve slik det forventes at en kristen skal leve.
Men det kan også forstås som at man er litt søkende, letende, famlende i sitt forhold til kristentroens innhold.
Mange føler at det å kalle seg en kristen, er å ta et litt for store ord i munnen.
I mange land er det slik at dersom du er døpt, er du en kristen, uansett hva du tror.
I norsk sammenheng regner man med at en som tror på Jesus, er en kristen.
Troen kan være sterk eller svak.
Sennepsfrøet var Jesu målestokk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Rett hylle?

Det var alltid mye bøker i mitt barndomshjem.

Det har det alltid vært i mitt eget hjem også, og dette har fulgt med videre i neste generasjon.
Etter hvert som man vokste til, var det å gå på «skattejakt» i foreldrenes bokhyller en spennende aktivitet.
I første omgang trålet man de hyllene som var i gripehøyde, men etter hvert lærte man både å strekke seg etter de som sto på øverste hylle og å bøye seg etter de som sto i de nederste.
Begge øvelser ga både positive og spennende opplevelser.
Her fant man noen ganger rene klassikere, andre ganger bøker som ga god informasjon, spennende innsikt eller rett og slett leseglede.
De aller fleste bøker blir bare lest én gang av den samme leseren, så blir den satt i en hylle og kanskje glemt.
Noen bøker blir lest av mange i den samme familien og noen tas fram, gang på gang.
Bibelen er ofte en slik bok.
Den bør plasseres både i gripehøyde og på rett hylle.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bønn eller krav?

Etter at FNs generalsekretær Dag Hammarskiöld omkom i en flystyrt i 1961, fant man en ringperm med notater. Utenpå permen hadde han skrevet «Vägmärken».

Notatene var en rekke tekster som han selv kalte «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Notatene ble gitt ut første gang i 1963 og er senere gitt ut en rekke ganger, også på norsk.
Mange reagerte negativt da «Veimerker» kom ut, men nå, mer enn 60 år senere, er det mange som regner boka som en klassiker innen moderne kristen fromhetslitteratur.
Som kristen framstår Hammarskiöld som en mystiker og filosof gjennom mange av disse tekstene.
Mange av tekstene handler om bønn, blant annet denne fra 1942: «Menneskedyrets krav blir ikke bønn bare ved å sette Gud som adressat».
Det er store forskjeller mellom krav og bønn.
Dette gjelder i forhold til mennesker, men enda mer i forhold til Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Høyere enn jeg»

Mange av de salmene David, gjetergutten fra Betlehem som ble konge i Israel, skrev, er bønner til Gud.

Det er bønner om hjelp, det er bønner om beskyttelse og det er bønner om å bli velsignet og vokse i nåde.
En av bønnene hans er slik: «Før meg opp på en klippe som er høyere enn jeg» (Salme 61,3).
Mange av bildene som brukes i Bibelen handler om å bli løftet opp – vi forstår det gjerne som å bli løftet over det jordiske, det hverdagslige, det trivielle.
Ofte kan det å søke opp i høyden gi helt nye perspektiver på tingene.
Peter hadde, sammen med to andre disipler, en sterk opplevelse med Jesus på et fjell.
Så sterk var den at Peter ville bli der på fjellet.
Med Jesus hadde en bedre idé: Han ble heller med disiplene ned i dalen igjen.
Det er godt å være på fjellet med Jesus, men enda bedre er det når han er sammen med oss nede i dalen.
Han er «høyere enn jeg», men samtidig på vårt nivå.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fru Pilatus»

Hun er blant de bibelske skikkelsene som bare nevnes i forbifarten.

Vi vet så å si ingenting om henne, ikke hva hun heter en gang. Men legendefloraen har gitt henne både et navn, en slekt og en fortelling. Hun regnes blant kirkens hellige både i de ortodokse kirkene og i den koptiske.
«Mens [Pilatus] satt på dommersetet, sendte hans kone bud til ham og sa: – Ha ikke noe med denne rettferdige mannen å gjøre! Jeg har drømt så vondt i natt for hans skyld» (Matt 27,19).
Hun gikk tilsynelatende i forbønn for Jesus.
Kanskje var det derfor det satt så langt inne for landshøvdingen å godta dødsdommen over mannen fra Nasaret?
Den engelske forfatteren Charlotte Brontë skrev et langt dikt om drømmen Pilatus’ kone hadde hatt.
Også andre forfattere har vært opptatt av henne.
Ifølge noen legender ble hun en kristen og døpt av Paulus.
Kanskje var hun den første som innså at Jesus var uten skyld?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Et kristelig blad»

Det var på den tiden da man ennå kunne gå rundt på kafeer eller restauranter og spørre folk om de ville kjøpe Krigsropet.

Dette var en sommerdag på 1970-tallet. Jeg gikk fra bord til bord med det samme spørsmålet og fikk stort sett de samme svarene. Noen «ja» og noen «nei» – mest det siste.
Et «ja» ble gitt med noe som minnet om begeistring. – Ett kristelig blad i uka bare må jeg ha, og nå som Banneret har sommerferie, er Krigsropet det beste jeg kan få tak i
Det finnes mange fortellinger om hvordan «et kristelig blad» bidro til at den som leste det – enten man hadde kjøpt det, fått det eller funnet det – fikk en ny kurs i livet og tok imot evangeliet.
Innholdet i slike blader har lang tradisjon for å være variert, fra omfattende artikler til korte vitnesbyrd, betraktninger eller kanskje bare et lite dikt.
I vår tid er nok både bladene og leserne annerledes, men budskapet er det samme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Fylle store sko

Etter mordet på Martin Luther King i 1968 ble den nye lederen for Kings bevegelse spurt om han trodde han kunne fylle nobelprisvinnerens sko.

– Jeg kan ikke fylle Kings sko, men jeg har mine egne sandaler som jeg vil fylle, svarte Ralph Abernathy.
Det å skulle overta et ansvar, en stilling eller et verv etter noen, vil ofte medføre en eller annen form for prestasjonsangst. Ikke minst gjelder dette dersom forgjengeren var en som tok stor plass, var synlig og dyktig.
«Å hoppe etter Wirkola» er blitt et uttrykk for dette.
Det beste rådet man kan gi den som kommer i en slik situasjon, er trolig dette: Vær deg selv!
Predikanten Billy Graham og sangeren Johnny Cash var gode venner, selv om livene deres ble veldig forskjellige.
Men dette hadde de felles: Begge tok imot Jesus i et møte der sangen «Just as I am» («Slik som jeg er») ble sunget.
Slik kunne Gud også bruke dem begge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sangen og stillheten

Som ung ble hun omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i hjembyen, og etter en stund ble hun også frelsessoldat.

Så gikk det noen år, livet førte henne og mannen til andre steder, og de meldte seg inn i kvekersamfunnet.
Frelsesarmeen og kvekerne har flere ting felles, men gudstjenestene er nokså forskjellige.
Frelsesarmeens gudstjenester er preget av sang og musikk, kvekernes er preget av stillhet.
Etter å ha vendt tilbake til Frelsesarmeen som godt voksen, oppsummerte hun erfaringene slik: Som kveker savnet jeg sangen og musikken, men som frelsessoldat kan jeg ofte savne stillheten.
Både sang og stillhet er fullgode elementer både i en gudstjeneste og i et trosliv.
Jeg leste om en som delte sitt andaktsliv i to deler: Én del der han fortalte Gud hva han var opptatt av og én del der han var opptatt av å høre hva Gud ville si til ham.
Én del for sang – én del for stillhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK. - Bildet viser Gyda Hansen fra Risør, som er den det fortelles om i denne betraktningen (Foto: NPE).

God plass

En vårdag i 1960 flyttet mine foreldre og vi tre barna fra en ett-romsleilighet i Vika til en stor leilighet på Frogner i Oslo.

Det sto «fem rom og kjøkken» i beskrivelsen, men med ganger, bad og annet var det i alt 11 rom. Her bodde vi i mange år.
Hver gang jeg hører setningen «I min Fars hus er det mange rom», tenker jeg på den leiligheten.
Det var Jesus som snakket om de mange rommene (Joh 14,2), og det var disiplene han sa det til.
Setningen er blitt tolket på flere måter. Noen har tenkt at den er en beskrivelse av de mange trosretningene som den kristne kirke består av, andre har tenkt at det er en beskrivelse av rausheten og romsligheten som bør kjennetegne det kristne fellesskapet.
I engelske bibelutgaver bruker Jesus ordet «mansions». Da snakker vi ikke om værelser, men om hus.
En oppsummering kan kanskje rett og slett være at Jesus sier: I min fars hus er det god plass.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den tomme graven

Med sitt lange skjegg og sin markante nese kunne Frelsesarmeens grunnlegger William Booth gi assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter. Han stammet da også fra en jødisk familie på morssiden.

Lenge hadde han en drøm om at armeen han hadde startet, skulle ta opp arbeid i Det hellige land.
Det ble det aldri noe av, hverken mens han levde eller senere. Men i påsken 1905 besøkte han Jerusalem og sendte reisebrev til ulike utgaver av Krigsropet over hele verden.
«Jeg har sett den tomme graven», skrev han.
Det er to motiver som gjerne brukes for å beskrive påsken.
Det ene er det tomme korset, det andre den tomme graven.
Det er nok ulike oppfatninger om hvilket av de motivene som er det sterkeste.
For den gamle frelsesgeneralen virker det som det ikke var noen tvil, selv om han hadde besøkt både Oljeberget, Getsemane og Golgata-høyden.
Det sterkeste vitnesbyrdet fant han i den tomme graven.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Fri og bevare!

«Fri og bevare meg vel» er ord som brukes av mange når man skal uttrykke oppgitthet eller overraskelse over noe. Mange oppfatter det som et kraftuttrykk, om enn i den nedre skalaen for slike.

En annen variant av uttrykket er «Gud bevares», og da er vi kanskje litt nærmere hvordan uttrykket også kan oppfattes.
Å bli satt fri og å bli bevart er velkjente uttrykk både i kristen tanke og i kristen språkbruk.
Jesus selv sa om det å bli fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36).
Å bli bevart som kristne er også et viktig tema, både i forkynnelse og sjelesorg. Apostelen Peter skriver til «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro, så dere når fram til frelsen» (1 Pet 1,5).
Å bli bevart, er ingen selvfølge.
Det er nåde, og den nåden aktiveres først og fremst ved at man holder fast i troen på at frelsen i Jesus gjelder i alle slags situasjoner.
Både fri og bevart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En indre ild

Den kanadiske frelsesoffiseren Clarence Wiseman avsluttet sin aktive tjeneste med en treårsperiode som Frelsesarmeens verdensleder.

Som pensjonist skrev han en selvbiografi som fikk tittelen «A burning in my bones».
Tittelen var hentet fra profeten Jeremia, som sa det samme om det å være betrodd oppgaven som formidler av Guds ord (Jer 20,9): «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine».
Skuespillet «Catalina» fra 1850 huskes nok ikke for annet enn at det var det første Henrik Ibsen ga ut, og kanskje for sitatet: «Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i sjelens dyp – og jeg vil følge den».
Å ha fått et kall, eller kanskje en visjon, er både et privilegium og en forpliktelse.
Det er dette både den bibelske profeten og den pensjonerte frelsesgeneralen satte ord på.Erfaringen var den samme: Det var noe som brant så sterkt at det bare måtte sies.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre kapitler daglig?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde et sterkt forhold til Bibelen.

Han ble omvendt som 15-åring og skal i den forbindelse ha sagt at han ville gi Gud «alt som finnes i William Booth».
Fem år senere ga han både Gud og seg selv dette løftet: «Jeg lover at jeg ikke vil lese mindre enn tre kapitler i Guds ord hver dag».
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at han holdt det løftet. De tre kapitlene var ikke noe maksimumsløfte; det var minimum.
Etter hvert som Bibelen i bokform er blitt tilgjengelig for de fleste – ja, alle! – i den vestlige verden, er det lett å glemme at det ikke alltid har vært slik.
Gjennom mesteparten av kirkehistorien har ikke Guds ord mellom permer vært tilgjengelig for de aller fleste.
Guds ord ble spredd dels ved «munn til øre»-metoden, dels via det vitnesbyrdet som kristne mennesker viser med sine liv.
Den metoden fungerer fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fine navn»

Jeg visste at min kollega var alenemor med to barn, og rent tilfeldig fikk jeg vite hva barna hennes het: Det var Rebekka og Benjamin.

Da jeg kommenterte at det jo var bibelske navn, svarte hun: – Det tenkte jeg aldri på. Jeg synes bare det er fine navn.
Mange norske foreldre tenker på samme måte.
Hvert år er det særlig mange norske gutter som får navn av bibelsk opprinnelse, men også jenter får slike navn.
Både Rebekka og Benjamin er navn vi kjenner fra urhistorien.
Rebekka var gift med patriarken Isak og Benjamin var den yngste sønn av patriarken Jakob.
Bibelske navn betyr noe.
Rebekka betyr trolig «hun som binder sammen», mens Benjamin betyr «gledens sønn».
Mange foreldrepar tenker sikkert som min kollega for mange år siden: Det er fine navn.
Andre har en bevisst tanke bak navnevalget.
Det «fineste» bibelske navnet er likevel Kristus.
Alle som tror på ham, kan kalle seg med hans navn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Steg for steg»

Den kjente «løpedronningen» Ingrid Kristiansen har nylig vært med å gi ut en bok om det å løpe.

Med en erfaring og kompetanse som få, om noen, kan matche, er hennes bidrag til boka å gi råd om det å løpe.
Boka heter «Steg for steg».
Jeg kommer neppe til å lese boka, men tittelen traff meg, både fordi det tidligere er gitt ut minst to bøker med den samme tittelen, om enn for mange år siden. Men også fordi jeg husker formuleringen fra en sang som ble brukt i min ungdom: «Der du går skal din vei åpnes for deg/steg for steg», og «Vi vil følge din vei, lær oss å gå, steg for steg, steg for steg».
Det er mye god livsvisdom i dette med å ta ett skritt om gangen.
Lynda Randle fra Gaither-miljøet synger slik: «One day at the time, sweet Jesus» - det er alt hun ber om.
«Styrke for dagen og håp for i morgen» er en liknende bønn som vi kjenner fra sangen «Stor er din trofasthet».
Steg for steg.

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.