«Vet hvor jeg skal»

Det er alltid litt frustrerende å havne bak en bil der sjåføren tydeligvis prøver å orientere seg og kjøre samtidig.

Senest i dag opplevde vi det: Bilen foran oss stanset midt i et kryss og måtte tydeligvis rekognosere litt før sjåføren omsider lot bilen kjøre videre.
Det tok kanskje ikke så lang tid, men nok til at trafikken stoppet litt opp og skapte litt frustrasjon, blant annet hos den som kjørte vår bil: «Man bør vite hvor man skal», hørte jeg fra setet ved siden av meg.
Det handlet ikke bare om utålmodighet, men også kunnskap om at slik kjøring skaper farlige trafikksituasjoner.
«Vite hvor man skal» – setningen bet seg fast.
Det er viktig å vite hvor man skal – da trenger man også å vite hva som er veien dit.
Det gjelder i hverdagen og det gjelder i livet.
Det finnes mange sanger om det å ha et mål for livsvandringen.
Mange av oss kaller det målet «himmelen» – det er dit vi skal.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Antall takk

«Hvor ofte skal Gud takkes?» spør Henrik Wergeland i et av sine dikt.

Han svarer med å ramse opp en lang rekke situasjoner og fenomener som man kan møte – som disse: «Så mange ganger som der er mygg/om sommerkvelden på flodens rygg» eller «som der er bølgende gress på marken/som der var levende dyr i arken» før konklusjonen kommer: «Så mange ganger, og flere med/skal Gud lovprises i evighet».

Også i salmeskatten finner vi noe av den samme tanken. «Takk Gud, for vakre morgenstunder» er en slik tekst, «Takk min Gud, for alt som hendte» er en annen slik «takkesalme».
Den siste ender med et «takk for alt, i evighet», mens den første munner ut i dette: «Takk Gud, jeg vil den takk frembære at jeg takke kan».
Apostelen Paulus formante de kristne i Tessaloniki at de skulle takke Gud «under alle forhold» (1 Tess 5,18).
Det kan virke krevende, og noen ganger takker vi kanskje på ren trass?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

I tillit til Guds nåde

«Kan jeg stole på det?» Det er et spørsmål man lett stiller seg selv eller andre hvis det er snakk om noe uventet.

I profeten Daniels bok kan vi lese en bønn Daniel ba til Gud da han fikk et bud om at fangenskapet i Babylon bare var for en tid.
Men kunne han stole på det?
Kunne folket stole på det?
Derfor ber han slik: «For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet» (9,18).
Guds velsignelse, frelse eller tilgivelse er verken noe man kan gjøre krav på eller gjøre seg fortjent til.
Selv om profeten Daniel var virksom i den gammeltestamentlige tid, er det noe genuint evangelisk i det han sier i denne bønnen. Han bærer bønnen fram «i tillit til din store barmhjertighet».
Den historiske Daniel levde mer enn 500 år før Jesu fødsel, men tilliten til Guds nåde er like relevant i dag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ingen reservebenk

«Her er det ingen reservebenk!»

Setningen falt i et radioinnslag om det å engasjere seg i musikkorps kontra idrett i sin alminnelighet, og kanskje fotball i særdeleshet.
Å være «reserve» på et lag eller i en sammenheng kan oppfattes både positivt og negativt.
Det positive er at man kan betraktes som en ressurs, det negative at man kan oppfattes som å være litt til overs.
Britiske prins Harry, yngre bror av landets tronarving, har skrevet en bok om seg selv. Tittelen på boka kan oversettes med «Reserven». Det er en krevende situasjon.
I Guds rike er det ingen reservebenk!
«Herren har bruk for alle», er en setning jeg hørte ofte da jeg var ung frelsessoldat, og den gjelder fremdeles.
Ikke alle oppgaver er like synlige, men de er der for oss alle. Som det heter i en sang: «Den som fisker mennesker, har arbeid overalt!»
I Guds rike er det mange oppgaver, men absolutt ingen reservebenk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Blir ikke mødige»

Vi som har møtt noen forskjellige norske bibeloversettelser gjennom livet, er vel kjent med at enkelte ord som vi lærte utenat, nå ikke brukes lenger

«Mødig» er et slikt ord.
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det hos profeten Jesaja – som da het Esaias! – : «Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler» (40,31).
I dagens oversettelse heter det: «Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller».
Ordet «mødig» er gått ut av dagligtalen for lengst, men det var altså et ord for det å være trøtt eller sliten.
Ifølge språkvitenskapen skal det være beslektet med ordet «møye», som også er i ferd med å bli borte fra språket, selv om ordparet «møye og besvær» ennå finnes.
Men om ordet er blitt borte, eksisterer erfaringen fremdeles.
Det gjør også løftet om ny kraft, som profeten knyttet til dette ordet: «De løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette» (vers 31).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å sette bønner på lista

Vi som prøver å holde oss til å gjøre matvareinnkjøpet én gang i uka, trenger å ha ei liste klar til enhver tid man kan skrive opp det som man i ukas løp ser trenger å bli fornyet.

Slik er det i hvert fall i denne husstanden.
Ved middagsbordet ble følgende handle-relaterte beskjed levert: – Skriv bønner på handlelista!
«Bønner» er et ord som både omfatter en religiøs handling og en belgfrukt som er mye brukt i matlaging, også her i Norge.
Denne doble betydningen har ført til mange refleksjoner i forbifarten.
Ordet både skrives og uttales likt, uansett hva slags bønner det er snakk om.
Å skrive «bønner» på ei liste kan derfor være nødvendig, enten det er snakk om ei handleliste eller det gjelder den daglige andakten.
Noen skriver ned hvem og hva de skal be for i sitt andaktsliv, og fornyer disse listene med jevne mellomrom.
Man kan kalle det «handleliste» – bønn er nemlig også handling.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Katedraler med og uten tak

Far og sønn hadde planene for en «gutteweekend» klare: Lørdag skulle de på en lengre skogstur og søndagen skulle de i kirken – «katedraler med og uten tak», som det ble beskrevet som.

Det finnes flere uttrykk for at skog og fjell og annen utmark kan oppleves som noe religiøst.
«Guds frie natur» er kanskje det mest kjente og det mest brukte.
Slik jeg leser evangeliene, er det vanskelig å se for seg noe annet enn at når Jesus hadde sine netter i bønn, var det i friluft – «under en åpen himmel» bokstavelig talt.
Men vi leser også at han oppsøkte synagogen og deltok i gudstjenesten der. Katedraler med og uten tak der også.
Våren 1886 publiserte en ung, svensk forkynner et dikt der nettopp en naturopplevelse ble nøkkelen til en lovprisning av Guds storhet.
Diktet fikk melodi og er kjent over hele verden som «Å, store Gud».
Han kan vi både tilbe og lovprise i alle slags katedraler – med og uten tak.

Publisert som «Dagens andakt på KPK.

Man kan lese mer om denne salmen i boka «Når jeg i undring aner», og som kan skaffes gjennom nenstad@gmail.com