Fylle store sko

Etter mordet på Martin Luther King i 1968 ble den nye lederen for Kings bevegelse spurt om han trodde han kunne fylle nobelprisvinnerens sko.

– Jeg kan ikke fylle Kings sko, men jeg har mine egne sandaler som jeg vil fylle, svarte Ralph Abernathy.
Det å skulle overta et ansvar, en stilling eller et verv etter noen, vil ofte medføre en eller annen form for prestasjonsangst. Ikke minst gjelder dette dersom forgjengeren var en som tok stor plass, var synlig og dyktig.
«Å hoppe etter Wirkola» er blitt et uttrykk for dette.
Det beste rådet man kan gi den som kommer i en slik situasjon, er trolig dette: Vær deg selv!
Predikanten Billy Graham og sangeren Johnny Cash var gode venner, selv om livene deres ble veldig forskjellige.
Men dette hadde de felles: Begge tok imot Jesus i et møte der sangen «Just as I am» («Slik som jeg er») ble sunget.
Slik kunne Gud også bruke dem begge.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sangen og stillheten

Som ung ble hun omvendt ved Frelsesarmeens botsbenk i hjembyen, og etter en stund ble hun også frelsessoldat.

Så gikk det noen år, livet førte henne og mannen til andre steder, og de meldte seg inn i kvekersamfunnet.
Frelsesarmeen og kvekerne har flere ting felles, men gudstjenestene er nokså forskjellige.
Frelsesarmeens gudstjenester er preget av sang og musikk, kvekernes er preget av stillhet.
Etter å ha vendt tilbake til Frelsesarmeen som godt voksen, oppsummerte hun erfaringene slik: Som kveker savnet jeg sangen og musikken, men som frelsessoldat kan jeg ofte savne stillheten.
Både sang og stillhet er fullgode elementer både i en gudstjeneste og i et trosliv.
Jeg leste om en som delte sitt andaktsliv i to deler: Én del der han fortalte Gud hva han var opptatt av og én del der han var opptatt av å høre hva Gud ville si til ham.
Én del for sang – én del for stillhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK. - Bildet viser Gyda Hansen fra Risør, som er den det fortelles om i denne betraktningen (Foto: NPE).

God plass

En vårdag i 1960 flyttet mine foreldre og vi tre barna fra en ett-romsleilighet i Vika til en stor leilighet på Frogner i Oslo.

Det sto «fem rom og kjøkken» i beskrivelsen, men med ganger, bad og annet var det i alt 11 rom. Her bodde vi i mange år.
Hver gang jeg hører setningen «I min Fars hus er det mange rom», tenker jeg på den leiligheten.
Det var Jesus som snakket om de mange rommene (Joh 14,2), og det var disiplene han sa det til.
Setningen er blitt tolket på flere måter. Noen har tenkt at den er en beskrivelse av de mange trosretningene som den kristne kirke består av, andre har tenkt at det er en beskrivelse av rausheten og romsligheten som bør kjennetegne det kristne fellesskapet.
I engelske bibelutgaver bruker Jesus ordet «mansions». Da snakker vi ikke om værelser, men om hus.
En oppsummering kan kanskje rett og slett være at Jesus sier: I min fars hus er det god plass.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den tomme graven

Med sitt lange skjegg og sin markante nese kunne Frelsesarmeens grunnlegger William Booth gi assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter. Han stammet da også fra en jødisk familie på morssiden.

Lenge hadde han en drøm om at armeen han hadde startet, skulle ta opp arbeid i Det hellige land.
Det ble det aldri noe av, hverken mens han levde eller senere. Men i påsken 1905 besøkte han Jerusalem og sendte reisebrev til ulike utgaver av Krigsropet over hele verden.
«Jeg har sett den tomme graven», skrev han.
Det er to motiver som gjerne brukes for å beskrive påsken.
Det ene er det tomme korset, det andre den tomme graven.
Det er nok ulike oppfatninger om hvilket av de motivene som er det sterkeste.
For den gamle frelsesgeneralen virker det som det ikke var noen tvil, selv om han hadde besøkt både Oljeberget, Getsemane og Golgata-høyden.
Det sterkeste vitnesbyrdet fant han i den tomme graven.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Fri og bevare!

«Fri og bevare meg vel» er ord som brukes av mange når man skal uttrykke oppgitthet eller overraskelse over noe. Mange oppfatter det som et kraftuttrykk, om enn i den nedre skalaen for slike.

En annen variant av uttrykket er «Gud bevares», og da er vi kanskje litt nærmere hvordan uttrykket også kan oppfattes.
Å bli satt fri og å bli bevart er velkjente uttrykk både i kristen tanke og i kristen språkbruk.
Jesus selv sa om det å bli fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36).
Å bli bevart som kristne er også et viktig tema, både i forkynnelse og sjelesorg. Apostelen Peter skriver til «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro, så dere når fram til frelsen» (1 Pet 1,5).
Å bli bevart, er ingen selvfølge.
Det er nåde, og den nåden aktiveres først og fremst ved at man holder fast i troen på at frelsen i Jesus gjelder i alle slags situasjoner.
Både fri og bevart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En indre ild

Den kanadiske frelsesoffiseren Clarence Wiseman avsluttet sin aktive tjeneste med en treårsperiode som Frelsesarmeens verdensleder.

Som pensjonist skrev han en selvbiografi som fikk tittelen «A burning in my bones».
Tittelen var hentet fra profeten Jeremia, som sa det samme om det å være betrodd oppgaven som formidler av Guds ord (Jer 20,9): «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine».
Skuespillet «Catalina» fra 1850 huskes nok ikke for annet enn at det var det første Henrik Ibsen ga ut, og kanskje for sitatet: «Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i sjelens dyp – og jeg vil følge den».
Å ha fått et kall, eller kanskje en visjon, er både et privilegium og en forpliktelse.
Det er dette både den bibelske profeten og den pensjonerte frelsesgeneralen satte ord på.Erfaringen var den samme: Det var noe som brant så sterkt at det bare måtte sies.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre kapitler daglig?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde et sterkt forhold til Bibelen.

Han ble omvendt som 15-åring og skal i den forbindelse ha sagt at han ville gi Gud «alt som finnes i William Booth».
Fem år senere ga han både Gud og seg selv dette løftet: «Jeg lover at jeg ikke vil lese mindre enn tre kapitler i Guds ord hver dag».
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at han holdt det løftet. De tre kapitlene var ikke noe maksimumsløfte; det var minimum.
Etter hvert som Bibelen i bokform er blitt tilgjengelig for de fleste – ja, alle! – i den vestlige verden, er det lett å glemme at det ikke alltid har vært slik.
Gjennom mesteparten av kirkehistorien har ikke Guds ord mellom permer vært tilgjengelig for de aller fleste.
Guds ord ble spredd dels ved «munn til øre»-metoden, dels via det vitnesbyrdet som kristne mennesker viser med sine liv.
Den metoden fungerer fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.