«Just som jeg er»

Som frelsesoffiser både i Norge og Danmark på 1970- og 80-tallet, har jeg vært med på en del andakter og sangstunder på ulike institusjoner.

De fleste anledningene fikk man nok på institusjoner for eldre der mange av tilhørerne var fortrolige både med «Navnet Jesus» og «Det gamle ærverdige kors».
Ved å spørre om det var noen bestemt sang de ville høre, fikk vi ofte god respons.
Også i fengsler har jeg vært med på å synge slike sanger; både i fengselets kapell og noen ganger i korridoren der de innsatte kunne åpne luka i celledøra om de ville høre sangen.
Det hendte at noen av dem sendte ut en lapp til sangerne med et sangønske. Det kunne være «Barnetro» og det kunne være «Just som jeg er».
Slike sangønsker kunne nok trigge noen refleksjoner både hos sangerne og frelsesoffiseren.
«Slik som jeg er» – uten pynt eller staffasje.
Det er bare slik det har noen hensikt å komme fram for Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Distansen

Det finnes ulike betegnelser på avstand og distanse.

«Et steinkast» er ett slikt.
Men hvor langt klarer de fleste av oss å kaste en stein? Så langt som 35 meter?
Det er en av de lengdene som oppgis som definisjon på et steinkast.
Og hvor langt er «gangavstand»?
To-tre kilometer? Det spørs vel litt på hvor glad du er i å gå.
I tidligere tider snakket man om «en dagsreise» – det kunne være en gammeldags mil.
I vår tid kan «en dagsreise» føre deg fra én kant av jorda til en annen.
Hva med «et lysår»?
Det er avstanden lyset legger bak seg i løpet av 365 døgn – det er snakk om millioner av kilometer.
Men finnes det en måleenhet som kan si noe om avstanden mellom Gud og mennesker?
Det gjør faktisk det.
Kanskje kan den kalles «en bønnelengde»?
Det betyr ikke at bønnen behøver å være lang – snarere tvert om. Bibelen sier: «Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, vil jeg høre» (Jes 65,24).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Enøyd?

Fra skaperens side er vi utstyrt med to øyne.

Det samme gjelder mesteparten av resten av den delen av skaperverket som beveger seg «til lands og til vanns og i luften med», som det heter i eventyret.
At begge øynene fungerer, er viktig, blant annet for dybdeforståelsen av synsinntrykket.
Å si om noen at vedkommende er «enøyd», er ikke noen god attest.
Det betyr gjerne at man er trangsynt.
Men noen ganger blir livet slik at man rent fysisk faktisk blir enøyd.
Man ser bare på det ene øyet.
Det andre kan være sykt, skadet eller rett og slett borte.
Det kan være upraktisk, men er stort sett til å leve med.
Da er det verre dersom man er enøyd i åndelig eller intellektuell forstand.
Kan «synd og nåde» være et stikkord her?
Hvis man bare er opptatt av det ene og ikke ser det andre, blir det fort ubalanse.
Paulus konkluderer slik: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5, 20).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forandret - forvandlet

To kristne venner snakket sammen om en felles bekjent av dem som nylig var blitt omvendt.

«Han er blitt så forandret», sa den ene.
«Det er fordi han er blitt forvandlet», mente den andre.
Ordene ligner hverandre, men rent språklig er nok «forvandlet» et langt sterkere ord enn «forandret».
Begge ordene gir noen titalls treff i nettbibelen. Når Paulus beskriver det som skjer i omvendelsen, bruker han ordet «forvandle» (2 Kor 2,18), og Jesus snakker om at sorg skal «forvandles til glede» (Joh 16,20).
Innholdsmessig betyr vel «forandre» at man endrer litt på noe, et plagg, en tekst eller et møbel.
Men skjer det en forvandling, er nok det en mye dypere og mer dramatisk prosess.
Bibelen kaller det da også å «bli født på nytt» (Joh 3).
En slik forvandling er det bare Gud selv, skaperen av alt, som kan gjøre. Og han sier om seg selv: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg» (Mal 3,6).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om håpet

Tidligere president i USA, Bill Clinton, vokste opp i den lille byen Hope i delstaten Arkansas.

Som politiker kom han ofte tilbake til oppveksten i denne byen, og de verdiene han både tilegnet seg der og som han bevarte hele livet. Han avsluttet ofte talene sine med setningen: «I still believe in a place called Hope» (Jeg tror fortsatt på et sted som heter Håp).
«Håp» er et sentralt begrep i den kristne tro.
I «kjærlighetskapitlet» i Bibelen (1 Kor 13) slår apostelen Paulus fast at det er tre ting som skal bli stående: Tro, håp og kjærlighet.
Det er laget smykker som består av symbolene for disse tre: Troen er representert ved et kors, kjærligheten ved et hjerte og håpet ved et anker.
Å ta håpet fra et menneske er regnet som noe av det mest grusomme og hjerteløse man kan gjøre.
«Håpløshet» er kanskje det mest deprimerende ord i språket.
Men «i håpet er vi frelst», skriver Paulus i Romerbrevet 8,24.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye mennesker

Det skal ha skjedd ved Speaker's Corner i Hyde Park i London.

En representant for et politisk parti pekte på en mann som de fleste oppfattet som en fillete uteligger, og erklærte: – Vår politikk vil gi nye klær til den mannen!
En i forsamlingen skal ha ropt tilbake:– Jesus Kristus vil gi en ny mann i de klærne.
Denne andaktsskribent ønsker begge deler: Både et nytt, oppreist menneske og nye klær, og vil derfor gi både politikeren og tilskueren et poeng hver.
Enten påkledningen er ynkelig eller flott, framtoningen stakkarslig eller selvsikker, gjelder det samme: Kristus kan sette nye mennesker i de enkleste filler og i de flotteste garderober.
Profeten Samuel så til det ytre da han skulle salve en ny konge, men Gud måtte minne ham på at «Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Paulus skriver at «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til» (2 Kor 5,17).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Bordbønn

Det å starte et måltid med en liten bønn, har lange tradisjoner.

Det er laget mange forskjellige bordbønner som dels synges og dels siteres i norske hjem hver eneste dag.
I den perioden da man har små barn, er det én type bordbønner som brukes, som voksne velger man andre former.
Da jeg var speiderleder gikk det litt sport i det både for ledere og speidere å ha en ny melodi til bordbønnen til alle måltider i løpet av en leir. Melodiene varierte fra «Her kommer dine arme små» til «Emil i Lønneberget».
Tanken bak det å be bordbønn, er å takke Gud for alle hans gaver, også for maten.
Skikken kan sies å ha røtter helt tilbake til Moses og vandringen fra Egypt. Der ute i ørkenen sørget Gud både for brød, drikke og kjøtt. «Der skal du spise og bli mett og velsigne Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg» (5 Mos 8,10).
I eldre tider kalte man maten for «Gudslånet».
Det er fremdeles en riktig tanke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.