«Et naturlig forhold oppover»

«Jeg tror jeg har et naturlig forhold oppover.»

Slik ordla daværende kronprinsesse Sonja seg i et intervju med Aftenpostens Rie Bistrup i 1974.
Intervjuet sto på trykk på selve julaften.
Mer enn 50 år er gått siden jeg leste det, men formuleringen har festet seg.
Å ha «et naturlig forhold oppover» leser jeg som at man har et tillitsfullt forhold «oppover»; for de fleste av oss vil det da være snakk om det «oppover» som troen på Gud og Jesus gir, slik vi møter dem i Bibelen.
Et «naturlig forhold oppover» som ikke er preget av frykt, men en naturlig ro som for de aller fleste vil være slik man ønsker at forholdet til egne foreldre skal være.
Både kongen og dronningen har vært med og ikke bare «kastet glans» over mange kirkelige og andre kristne begivenheter, men deltatt i slike, for eksempel ved å lese fra Bibelen.
Et «naturlig forhold oppover» som vises både i fest og hverdag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En voksen barnetro

Forfatteren Levi Henriksen har i flere sammenhenger både snakket om og skrevet om sin kristne tro.

Troen har fulgt ham hele livet, men som han sa i et intervju på TVL nylig:– I dag har jeg en voksen barnetro.
Jeg noterte meg formuleringen.
Jeg likte den, kanskje fordi jeg også kunne kjenne meg igjen i den?
Hva er så forskjellen på en barnslig barnetro og en voksen barnetro?
Er det noen forskjell?
Kjernen vil være den samme i begge formene: At man tror på Jesus som verdens frelser, tror på hans kjærlighet og tror på hans tilgivelse.
Men der den barnetroen er tillitsfull på en litt naiv, barnslig måte, er kanskje den voksne barnetroen tillitsfull på en mer reflektert måte?
Den barnslige barnetroen stiller ingen spørsmål, mens den voksne barnetroen tar på alvor at spørsmålene finnes og stiller dem kanskje også, men konkluderer likevel med at troen er større enn spørsmålene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En rotete bønn?

Tankene hadde nok løpt litt «både hit og både dit» under bønnestunden; navn som dukket opp, situasjoner, utfordringer og så noen nye navn. Som tekst framsto bønnen både som springende og ustrukturert.

Den ble da også avsluttet med et sukk:– Dette ble en rotete bønn, Herre!
Så kom refleksjonen: Kanskje ikke Gud har så mye imot at bønnen er litt rotete av og til?
I Matteus 6 gir Jesus et lite kurs i dette å be.
«Kurset» begynner med å si noe om hva bønn ikke er. Det trengs ikke mange ord, og heller ikke høy røst.
Men Jesus sier ingenting om strukturen på bønnen. Han gir oss «Fadervår» som modell, samtidig som han minner oss om at vi «har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (vers 8).
I Lukas 6,45 sier Jesus at «det som hjertet er fullt av, taler munnen».
Er hjertet fullt av mange tanker, kan bønnen bli litt hulter til bulter.
Han som hører bønnen, klarer å rydde opp i det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Oversikten

Det er flere måter å organisere bønnelivet sitt på.

Ikke minst gjelder dette forbønnstjenesten.
Noen går systematisk til verks og skriver både mennesker og temaer opp på ei liste, eller i ei bok.
Noen ganger setter man kanskje et lite stikkord ved navnet eller saken, en påminning om hva det gjelder.
Ved én – at han eller hun skal ta imot Jesus; ved en annen at han eller hun skal bli bevart i troen. For andre kan det være snakk om livssituasjon, om sykdom, om økonomiske utfordringer.
Som ung brukte jeg en notisbok til dette, og gikk gjennom den ved den private andakten hver dag.
Ble det forandring i situasjonen, ble dét også notert.
Senere har man funnet andre «metoder».
Noen spør kanskje om det er nødvendig med slike lister. «Gud vet det jo fra før!»
Det gjør han, og viktigere enn å minne Gud om mennesker og saker, er det at vi husker dem selv, og kanskje flytter dem fra «akk» til «takk».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Takk for at du spurte»

Mens han ennå var kronprins besøkte Norges nye konge et område som var blitt rammet av en stor katastrofe.

Han så på situasjonen og snakket med representanter både for nødetatene og lokalbefolkningen. Til slutt holdt han en kort, improvisert pressekonferanse.
Det siste spørsmålet han fikk gjaldt ikke katastrofen, men kronprinsens egen livssituasjon: Kronprinsessen hadde nettopp vært gjennom en stor operasjon, og journalisten spurte hvordan det gikk med henne.
Midt i en krevende situasjon var ikke kronprinsen bare en offentlig person, men også ektemann og far.
– Det går bra med henne, svarte han. – Men takk for at du spurte.
Hvorfor er det akkurat dét spørsmålet og svaret jeg husker fra den pressekonferansen?
Kanskje fordi både spørsmål og svar sa noe om at vi alle først og fremst er mennesker som trenger å bli vist omsorg og interesse.
Da er ikke svaret vi gir det viktigste, men spørsmålet.
Så takk for at du spurte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det man ser og ikke ser

Samuel hadde fått et spennende oppdrag.

Han skulle oppsøke en mann med mange sønner, og en av disse sønnene skulle han salve til konge over Israel.

Det var snakk om åtte brødre, og Samuel må ha tenkt at her var det nok å velge mellom.
De unge mennene ble ført inn, den ene etter den andre, staute og kjekke var de alle, «kongemateriale», tenkte Samuel om hver og en.

Men det var ikke noen av disse som skulle bli konge.
Til slutt måtte den yngste av sønnene, David, hentes inn.
Han var opptatt med å gjete sauene til Isai, og i ledige stunder spilte han harpe og diktet små vers.
Han var yngst. Kanskje var han ikke like staut som de sju eldre brødrene. Men det var ham Gud hadde utvalgt.
Hver gang hadde Samuel hørt samme melding: «For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Ikke noe galt sagt om Davids brødre, men det var den yngste som var Guds utvalgte redskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hva om det finnes noe mer?

Hjemme har vi gjerne radioen på mens vi gjør de faste morgenritualene knyttet til frokosten, kanskje litt morgengymnastikk og kaffekoking.

Radioen er nok først og fremst kilde til såkalt «infotainment»; kombinasjonen av informasjon og underholdning, men også til refleksjon.
Som når artisten Ella Lockert (bildet) synger «Hva om det finnes noe mer?»
Det er en tekst om å stanse opp og undre seg litt. Om å være litt spørrende og usikker, men også om å være håpefull, om å ta sjansen på – ja, at det finnes noe mer. Kanskje en evighet?
Sangen munner ut i noe som nærmest må kunne kalles en bønn:
«Si at det finnes noe mer
si meg at du kjenner det
Vi kan være evige».

Sommeren 1972 arrangerte Norges KFUK-KFUM et stort stevne i Bergen der mottoet var nettopp dette: Livet er mer.
Stevnet er nok glemt, men utfordringen og mye av det stevnet inspirerte til, lever.
Jo, det finnes noe mer.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.