Å flytte

Både som barn og som voksen har jeg vært gjennom noen flyttesjauer.

Å flytte til nye steder kan være en god opplevelse, men det kan også være traumatiserende.
Nå er jeg kommet såpass langt i livet at jeg tenker den neste flyttingen er den til kirkegården.

Som ung leste jeg i et misjonsblad om hvordan man omtaler døden i en bestemt kultur, om den var afrikansk eller asiatisk husker jeg ikke lenger: «Han har forlatt forstedene og flyttet inn til byen».
I en av gospelsangene Jim Reeves (bildet) spilte inn, heter det: «Denne verden er ikke mitt hjem; jeg er bare på gjennomreise».
Det er skrevet mange sanger med det samme motivet.
Budskapet i slike sanger er at det er himmelen som er det rette hjemmet for den troende.
Det er gjort mange forsøk på å beskrive hvordan det skal være i himmelen.
Det eneste som er sikkert, er at der er vi sammen med Jesus.
Vi har flyttet hjem til Gud – hjemme i himmelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nytt eller gammelt?

Plutselig ville ikke den ene av de to pc-ene mine samarbeide.

Hver gang jeg ville inn på nettet, fikk jeg beskjeden «Ingen tilgang».
Men en med mer datakompetanse enn meg fant årsaken. En ny og en eldre versjon av den samme applikasjonen kranglet om plassen. Da den eldre versjonen var slettet, virket alt som det skulle.

Konflikten mellom nytt og gammelt er kjent fra mange sammenhenger, det være seg politikk eller menighet; kanskje også trosliv.
En ryggmargsrefleks hos mange kristne er at «det gamle er best».
Gud selv er ikke uten videre enig i det.
«Se, jeg gjør noe nytt», sa han til Israels folk (Jes 43,19), og la til: «Merker dere det ikke?»
Så er det ikke bestandig slik at det nye alltid er det beste.
Så sier da også Gud, gjennom en annen profet: «Spør etter de gamle stiene» (Jer 6, 16).
Da trenger man å be om hjelp fra en med mer kompetanse enn en selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å utvide sitt territorium

Katter er territoriale dyr og forsvarer gjerne sitt område.

Etter at vår katt døde, føler naboens katt at vår hage er blitt en del av hans territorium.
Han inspiserer det regelmessig, og dukker det opp andre katter, vanker det både bank og kjeft.

Det å ville utvide sitt landområde har vært et tema i hele menneskehetens historie.
Det kan skje på fredelig vis, ved at to parter blir enige, eller det kan skje ved at noen tar seg til rette.
Store kriger er blitt utkjempet om det man skulle tro var nokså ubetydelige landområder.
Å rydde nytt land med tanke på jordbruk eller annen virksomhet er en kjent del av både kulturhistorien og sivilisasjonshistorien.
Knut Hamsun fikk Nobels litteraturpris for en roman som handlet om dette.
Også i kristenlivet kan man snakke om å utvide sitt territorium.
Bibelen kaller det å «vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (2 Pet 3,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Når å ha alt, er alt man har

En dag i 1980 sto artisten Ole Paus for første gang på prekestolen i en kirke.

En setning fra den talen er siden blitt et ordtak: «Vi har alt, men det er også alt vi har».
Markus forteller om en som hadde det slik. Vi kaller ham gjerne «den rike, unge mann».
Lukas forteller om en annen som hadde det slik: tolleren Sakkeus.
Begge oppsøkte Jesus, og han så utfordringene deres: De hadde alt, men det var også alt de hadde.
Derfor fikk begge den samme muligheten: At de i stedet skulle få en skatt i himmelen.
Men der skiltes veiene deres. Den rike mannen «ble nedslått over dette svaret», mens Sakkeus lovte å gjøre opp for seg.
Det behøver ikke være rikdom som kommer mellom en selv og Guds rike.
Det kan like gjerne være fattigdom, det kan være interesser eller relasjoner.
Derfor sa Jesus det slik i Bergprekenen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En «flekkete» bibel?

En bokhandel ville levere en del bøker til makulering på grunn av skader på dem.

En av bøkene som skulle kasseres, var en bibel av den typen noen ennå kalles «predikantbibel»; litt stor i formatet.
Den skulle kastes fordi det var kommet en del flekker på omslaget.
En som hadde ønsket seg en litt stor bibel, men ikke tatt seg råd til å kjøpe en, spurte bokhandleren om han kunne overta den skadde boka, eventuelt få den rimeligere.
Han fikk den gratis og har brukt den flittig siden.
Innholdet i boka var det samme, men på coveret var det noen merker.
Dette med å «se på det ytre» er en gammel refleks, enten vi snakker om bøker, biler, mennesker eller det meste annet.
Det ytre er vel ikke helt uten betydning, men det indre er uansett det viktigste.
Det er gjennom bibelteksten vi møter evangeliet, ikke gjennom omslaget.
Bibelteksten forteller da også at Herren ser til det indre (1 Sam 16, 7).

Publisert som«Dagens andakt» på KPK.

Sakspapirene

Han var en mann med mange jern i ilden.

Ikke minst hadde han mange styreverv, både i jobbsammenheng og innen frivillig arbeid.
Men det var nok en forsnakkelse da han i forbindelse med en familieandakt snakket om «sakspapirene».
Han klarte å hente seg inn igjen ved å kommentere at akkurat i denne situasjonen var det bibelleseplanen og Bibelen han mente. Dét var «sakspapirene» han trengte.
De var utgangspunkt for samtalen, både med Herren og familien.
Vi er mange som bruker bibelleseplanen som andaktsbok.
Her finner vi henvisninger til tekster hver eneste dag i året
Etter å ha fått den referansen, slår man opp i det andre «saksdokumentet»: Bibelen selv.
Ikke alle tekstene «gir» noe akkurat der og da, og sånn kan det vel være med de dokumentene man får til et møte også.
Men de kan utfordre til litt mer arbeid, litt mer refleksjon, litt mer bønn.
Slik også gode sakspapirer kan gjøre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Nederst ved bordet»

Det er mange av de uttrykkene vi har i språket vårt, og som «alle» forstår betydningen av, som stammer fra Bibelen, som «å sluke kameler» eller «bjelken i øyet».

I politiske debatter snakkes det om «dem som sitter nederst ved bordet»; noen ganger tenker man kanskje at det burde snakkes mer om akkurat dem.
Uansett: «Nederst ved bordet» er også et bibelsk bilde. Jesus bruker det i Lukasevangeliets fjortende kapittel, vers 9 og 10.
Uttrykket «nederst ved bordet» kan forstås på flere måter.
Det kan være en plass man tar fordi man er beskjeden, men så blir man bedt om å sette seg lenger opp, eller det kan være en plass man blir henvist til fordi man har tatt seg litt til rette.
Å «kjenne sin plass» er et uttrykk med mange valører.
Fra litteraturen har vi uttrykket «det runde bord».
Er bordet rundt, sitter ingen verken øverst eller nederst.
Kanskje det er slik det blir i det himmelske gjestebudet?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.