Den tomme graven

Med sitt lange skjegg og sin markante nese kunne Frelsesarmeens grunnlegger William Booth gi assosiasjoner til de gammeltestamentlige profeter. Han stammet da også fra en jødisk familie på morssiden.

Lenge hadde han en drøm om at armeen han hadde startet, skulle ta opp arbeid i Det hellige land.
Det ble det aldri noe av, hverken mens han levde eller senere. Men i påsken 1905 besøkte han Jerusalem og sendte reisebrev til ulike utgaver av Krigsropet over hele verden.
«Jeg har sett den tomme graven», skrev han.
Det er to motiver som gjerne brukes for å beskrive påsken.
Det ene er det tomme korset, det andre den tomme graven.
Det er nok ulike oppfatninger om hvilket av de motivene som er det sterkeste.
For den gamle frelsesgeneralen virker det som det ikke var noen tvil, selv om han hadde besøkt både Oljeberget, Getsemane og Golgata-høyden.
Det sterkeste vitnesbyrdet fant han i den tomme graven.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Fri og bevare!

«Fri og bevare meg vel» er ord som brukes av mange når man skal uttrykke oppgitthet eller overraskelse over noe. Mange oppfatter det som et kraftuttrykk, om enn i den nedre skalaen for slike.

En annen variant av uttrykket er «Gud bevares», og da er vi kanskje litt nærmere hvordan uttrykket også kan oppfattes.
Å bli satt fri og å bli bevart er velkjente uttrykk både i kristen tanke og i kristen språkbruk.
Jesus selv sa om det å bli fri: «Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh 8,36).
Å bli bevart som kristne er også et viktig tema, både i forkynnelse og sjelesorg. Apostelen Peter skriver til «dere som i Guds kraft blir bevart ved tro, så dere når fram til frelsen» (1 Pet 1,5).
Å bli bevart, er ingen selvfølge.
Det er nåde, og den nåden aktiveres først og fremst ved at man holder fast i troen på at frelsen i Jesus gjelder i alle slags situasjoner.
Både fri og bevart!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En indre ild

Den kanadiske frelsesoffiseren Clarence Wiseman avsluttet sin aktive tjeneste med en treårsperiode som Frelsesarmeens verdensleder.

Som pensjonist skrev han en selvbiografi som fikk tittelen «A burning in my bones».
Tittelen var hentet fra profeten Jeremia, som sa det samme om det å være betrodd oppgaven som formidler av Guds ord (Jer 20,9): «Da var det som om det brant en ild i mitt hjerte. Den var innestengt i knoklene mine».
Skuespillet «Catalina» fra 1850 huskes nok ikke for annet enn at det var det første Henrik Ibsen ga ut, og kanskje for sitatet: «Jeg må, jeg må, så byder meg en stemme i sjelens dyp – og jeg vil følge den».
Å ha fått et kall, eller kanskje en visjon, er både et privilegium og en forpliktelse.
Det er dette både den bibelske profeten og den pensjonerte frelsesgeneralen satte ord på.Erfaringen var den samme: Det var noe som brant så sterkt at det bare måtte sies.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Tre kapitler daglig?

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth hadde et sterkt forhold til Bibelen.

Han ble omvendt som 15-åring og skal i den forbindelse ha sagt at han ville gi Gud «alt som finnes i William Booth».
Fem år senere ga han både Gud og seg selv dette løftet: «Jeg lover at jeg ikke vil lese mindre enn tre kapitler i Guds ord hver dag».
Det er ingen grunn til å tro noe annet enn at han holdt det løftet. De tre kapitlene var ikke noe maksimumsløfte; det var minimum.
Etter hvert som Bibelen i bokform er blitt tilgjengelig for de fleste – ja, alle! – i den vestlige verden, er det lett å glemme at det ikke alltid har vært slik.
Gjennom mesteparten av kirkehistorien har ikke Guds ord mellom permer vært tilgjengelig for de aller fleste.
Guds ord ble spredd dels ved «munn til øre»-metoden, dels via det vitnesbyrdet som kristne mennesker viser med sine liv.
Den metoden fungerer fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Fine navn»

Jeg visste at min kollega var alenemor med to barn, og rent tilfeldig fikk jeg vite hva barna hennes het: Det var Rebekka og Benjamin.

Da jeg kommenterte at det jo var bibelske navn, svarte hun: – Det tenkte jeg aldri på. Jeg synes bare det er fine navn.
Mange norske foreldre tenker på samme måte.
Hvert år er det særlig mange norske gutter som får navn av bibelsk opprinnelse, men også jenter får slike navn.
Både Rebekka og Benjamin er navn vi kjenner fra urhistorien.
Rebekka var gift med patriarken Isak og Benjamin var den yngste sønn av patriarken Jakob.
Bibelske navn betyr noe.
Rebekka betyr trolig «hun som binder sammen», mens Benjamin betyr «gledens sønn».
Mange foreldrepar tenker sikkert som min kollega for mange år siden: Det er fine navn.
Andre har en bevisst tanke bak navnevalget.
Det «fineste» bibelske navnet er likevel Kristus.
Alle som tror på ham, kan kalle seg med hans navn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Steg for steg»

Den kjente «løpedronningen» Ingrid Kristiansen har nylig vært med å gi ut en bok om det å løpe.

Med en erfaring og kompetanse som få, om noen, kan matche, er hennes bidrag til boka å gi råd om det å løpe.
Boka heter «Steg for steg».
Jeg kommer neppe til å lese boka, men tittelen traff meg, både fordi det tidligere er gitt ut minst to bøker med den samme tittelen, om enn for mange år siden. Men også fordi jeg husker formuleringen fra en sang som ble brukt i min ungdom: «Der du går skal din vei åpnes for deg/steg for steg», og «Vi vil følge din vei, lær oss å gå, steg for steg, steg for steg».
Det er mye god livsvisdom i dette med å ta ett skritt om gangen.
Lynda Randle fra Gaither-miljøet synger slik: «One day at the time, sweet Jesus» - det er alt hun ber om.
«Styrke for dagen og håp for i morgen» er en liknende bønn som vi kjenner fra sangen «Stor er din trofasthet».
Steg for steg.

Publisert som «Dagens andakt» påKPK.

Blanke ark og fulle notatbøker

Etter mange år i det som kalles «frivillig sektor», både som ansatt, tillitsvalgt og frivillig, har jeg vært på flere konferanser, kurs og andre samlinger enn jeg klarer å huske.

Mange av dem husker jeg fordi jeg fikk med meg en notatbok eller notatblokk fra samlingen.
De er en type minner, men også «kjekt å ha»-objekter for en som gjerne noterer både tanker, ideer, telefonnumre og navn med tanke på senere oppfølging.
Jeg skal nok bli en meget gammel mann dersom jeg skal klare å fylle samtlige blokker og notatbøker med hva-det-nå-kan-være; mange av dem står det en del i, men mange er fremdeles helt blanke og ubrukte.
Jeg har adgang til «blanke ark» i lang tid framover.
Alf Prøysen sang ikke bare om blanke ark, men også om å ha fargestifter til.
I min situasjon er det mer snakk om kulepenner.
Men det er der, begge deler, klare til å bli tatt i bruk i en forhåpentligvis god saks tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.