Hva kan man ta med?

Det er en kjent observasjon at vi ikke får med oss noe den dagen vi dør..

I en sang artisten Maria Arredondo spilte inn i 2013, heter det: «Jeg kan ingenting ta med meg herifra, bare det jeg har gitt fra meg før jeg drar».
Svensk-nederlandske Cornelis Vreeswijk sang om det samme i visa «En fattig trubadur»: «Du kan ingen ting ta med deg dit du går» – man trenger ikke penger når man står foran himmelporten, er konklusjonen.
Inger Hagerups dikt om «Våre små søsken» sier det samme: «...når siste båt skal gå, må alle passasjerer la all bagasje stå».
Også i Bibelen er dette et tema.
Tenk bare på Jesu lignelse om den rike bonden i Lukas 12. Bonden planla et stykke fram, men ikke langt nok.
«Minnene lever», sier man ofte når noen går bort.
De kan være en god arv å gi videre.
Minner om kjærlighet og forbønn er en slik arv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bønneboka

For mange år siden så jeg et program på NRK om et kristent retreatsenter i Norge.

Jeg var veldig ung, og kunnskapen om og behovet for «retreat» lå ikke spesielt langt framme, verken i hjertet eller pannebrasken. Det jeg husker best fra programmet, er informasjonen om hva som ble brukt som bønnebok ved morgensamlingene: Det var dagens avis.
Det ble ikke sagt noe om hvilken eller hvilke aviser retreatsenteret abonnerte på, men hver morgen ble saker fra morgenavisa, som politikk, mennesker og situasjoner tatt opp i bønnene.
En «bønnebok» kan være både en bok fra et forlag med ferdig formulerte bønner for ulike situasjoner og hendelser, eller en notisbok der den som ber, har skrevet opp sine bønneemner.
Det kan være navn på personer, beskrivelse av situasjoner eller helt andre ting.
Paulus sier vi kan legge alt vi har på hjertet, fram for Gud i bønn og med takk (Fil 4,6-7).
Også dagens avis.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds lommebok»

Dette var før Vipps ble en del av hverdagen og språket. Det var mens «lønningspose» ennå var et ord som ga mening.

Den kristne kvinnen hadde to lommebøker der hun oppbevarte pengene.
Den ene var den hun brukte til hverdags, den andre den hvor hun ved hver lønningsdag la 90 prosent av lønna i hverdagspungen og ti prosent i den andre. Det var «Guds lommebok», forklarte hun dersom noen spurte.
Enten det gjaldt menigheten hun var aktiv i eller andre kristne formål, var det fra den lommeboka hun hentet det hun ga.
Helt fram til 1918 var «tiende» en del av lovverket i Norge.
For mange kristne føles det fremdeles helt naturlig å gi en slik andel av inntektene sine til menigheten eller andre kristne tiltak.
Noen regner ut på krona hva tienden er, andre kanskje mer på slump.
Men å ha et system på sin givertjeneste, er uansett fornuftig. «Guds lommebok» trenger også regelmessige tilskudd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Ikke tale om, Herre!»

Flere ganger i Det nye testamente kan vi lese at Peter sa imot Jesus.

Første gang var da Jesus prøvde å forberede disiplene på hva som skulle skje med ham i påsken. «Dette må aldri hende deg», sa Peter. Jesu reaksjon var overraskende sterk: «Vik bak meg, Satan!» (Matt 16,21-23).
Andre gangen var på skjærtorsdag da Jesus vasket disiplenes føtter.
Peter syntes dette var for galt, og Jesus måtte forklare ham at det var nødvendig at han vasket disiplenes føtter.
Tredje gang er etter pinsedagen, da Peter får en åpenbaring om at man som kristen også kan spise det som var forbudt for jøder.
Da strittet jøden Peter imot: «Ikke tale om, Herre!», sa han (Apg 11,8).
Svaret han fikk, var at det Gud hadde renset, var rent.
Det gis situasjoner der vi som kristne vil protestere mot det Gud viser oss.
Vi skal ikke være redde for det.
Gud vil vi skal snakke med ham om alt – også det vi protesterer mot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Bakerste benk»

Å sitte på bakerste benk er et uttrykk som kan forstås på flere måter.

Det kan bety at man ikke helt teller med lenger, eller det kan være begynnelsen på en framvekst.
Fra politikken kjenner vi uttrykket «backbencher» – det er ikke ment som noen godt attest.
«Rockepresten» Bjørn Eidsvåg kalte sitt andre album for «Bakerste benk» da det kom i 1978.
Tittelsangen handler om en som smyger seg inn på en gudstjeneste i kirken og følger både liturgi og preken med litt ironisk distanse.
I den menigheten jeg vokste opp i, ble den bakerste benken også kalt «frafallsbenken» – det var raskt og enkelt å komme ut av gudshuset hvis man satt der.
Samtidig: Setter man seg på bakerste benk, er man ihvertfall inne i gudshuset eller kirkerommet. Selv om veien ut av lokalet er enkel fra den plassen, kan man også flytte seg framover fra «bakerste benk».
Det er viktig å ha øye også for den som sitter der.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Åpne hender, åpne sinn

Åpne hender, åpne sinn,
åpne hjerter – slipp ham inn.

Åpne hjem og åpne tanker,
åpne opp for de som vanker
i en skog av stengte dører,
åpne opp, se hvor de fører,
raushet, godhet, åpne rom,
se på ham som ropte «kom».

Åpne armer, åpne hender
som seg ut mot verden vender.
Åpne hender, åpne sinn,
åpne hjerter – slipp ham inn.

Nils-Petter Enstad

Vend øret til meg, Herre!

Salme 86, 1:
Vend øret til, Herre, svar meg,
for jeg er hjelpeløs og fattig!

Vend ditt øre mot meg, Herre,
så du hører hva jeg ber.
Takk fordi du alltid lytter,
takk fordi du alltid ser.

Vend ditt øye mot meg, Herre,
så du ser meg der jeg er.
Takk fordi du alltid vokter,
at du alltid har meg kjær.

Vend ditt hjerte mot meg, Herre,
du min skaper, Gud og far.
Takk fordi du alltid elsker,
all min skyld du fjernet har.

Nils-Petter Enstad