Ingen reservebenk

«Her er det ingen reservebenk!»

Setningen falt i et radioinnslag om det å engasjere seg i musikkorps kontra idrett i sin alminnelighet, og kanskje fotball i særdeleshet.
Å være «reserve» på et lag eller i en sammenheng kan oppfattes både positivt og negativt.
Det positive er at man kan betraktes som en ressurs, det negative at man kan oppfattes som å være litt til overs.
Britiske prins Harry, yngre bror av landets tronarving, har skrevet en bok om seg selv. Tittelen på boka kan oversettes med «Reserven». Det er en krevende situasjon.
I Guds rike er det ingen reservebenk!
«Herren har bruk for alle», er en setning jeg hørte ofte da jeg var ung frelsessoldat, og den gjelder fremdeles.
Ikke alle oppgaver er like synlige, men de er der for oss alle. Som det heter i en sang: «Den som fisker mennesker, har arbeid overalt!»
I Guds rike er det mange oppgaver, men absolutt ingen reservebenk.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Blir ikke mødige»

Vi som har møtt noen forskjellige norske bibeloversettelser gjennom livet, er vel kjent med at enkelte ord som vi lærte utenat, nå ikke brukes lenger

«Mødig» er et slikt ord.
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det hos profeten Jesaja – som da het Esaias! – : «Gutter blir trette og mødige, og unge menn snubler» (40,31).
I dagens oversettelse heter det: «Gutter blir trette og slitne, unge menn snubler og faller».
Ordet «mødig» er gått ut av dagligtalen for lengst, men det var altså et ord for det å være trøtt eller sliten.
Ifølge språkvitenskapen skal det være beslektet med ordet «møye», som også er i ferd med å bli borte fra språket, selv om ordparet «møye og besvær» ennå finnes.
Men om ordet er blitt borte, eksisterer erfaringen fremdeles.
Det gjør også løftet om ny kraft, som profeten knyttet til dette ordet: «De løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette» (vers 31).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å sette bønner på lista

Vi som prøver å holde oss til å gjøre matvareinnkjøpet én gang i uka, trenger å ha ei liste klar til enhver tid man kan skrive opp det som man i ukas løp ser trenger å bli fornyet.

Slik er det i hvert fall i denne husstanden.
Ved middagsbordet ble følgende handle-relaterte beskjed levert: – Skriv bønner på handlelista!
«Bønner» er et ord som både omfatter en religiøs handling og en belgfrukt som er mye brukt i matlaging, også her i Norge.
Denne doble betydningen har ført til mange refleksjoner i forbifarten.
Ordet både skrives og uttales likt, uansett hva slags bønner det er snakk om.
Å skrive «bønner» på ei liste kan derfor være nødvendig, enten det er snakk om ei handleliste eller det gjelder den daglige andakten.
Noen skriver ned hvem og hva de skal be for i sitt andaktsliv, og fornyer disse listene med jevne mellomrom.
Man kan kalle det «handleliste» – bønn er nemlig også handling.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Katedraler med og uten tak

Far og sønn hadde planene for en «gutteweekend» klare: Lørdag skulle de på en lengre skogstur og søndagen skulle de i kirken – «katedraler med og uten tak», som det ble beskrevet som.

Det finnes flere uttrykk for at skog og fjell og annen utmark kan oppleves som noe religiøst.
«Guds frie natur» er kanskje det mest kjente og det mest brukte.
Slik jeg leser evangeliene, er det vanskelig å se for seg noe annet enn at når Jesus hadde sine netter i bønn, var det i friluft – «under en åpen himmel» bokstavelig talt.
Men vi leser også at han oppsøkte synagogen og deltok i gudstjenesten der. Katedraler med og uten tak der også.
Våren 1886 publiserte en ung, svensk forkynner et dikt der nettopp en naturopplevelse ble nøkkelen til en lovprisning av Guds storhet.
Diktet fikk melodi og er kjent over hele verden som «Å, store Gud».
Han kan vi både tilbe og lovprise i alle slags katedraler – med og uten tak.

Publisert som «Dagens andakt på KPK.

Man kan lese mer om denne salmen i boka «Når jeg i undring aner», og som kan skaffes gjennom nenstad@gmail.com

Salatbaren

På mange arbeidsplasser med egen kantine er en salatbar ofte en del av tilbudet.

De gangene jeg har vært ansatt slike steder, har jeg vært en flittig bruker av salatbaren.
Gleden over å kunne lage sin egen blanding av tomat, agurk, bønner, oliven, mais, litt kjøtt, litt sopp, litt dressing og så et rundstykke til slutt var – og er – stor.
Dette salatbar-prinsippet fungerer stort sett godt til lunsj, men ikke like godt i andre situasjoner.
Det være seg kjærlighetslivet, menighetslivet eller når det gjelder livssyn.
«Shopping» er et ord som iblant brukes på alle disse områdene.

Kan livssynsmarkedet være en slik salatbar?
Der er det i tilfelle mange ulike tilbud: Litt astrologi, litt sjelevandring og kanskje en dash med Jesus på toppen?
I beste fall vil det virke forvirrende – antakelig vil det ikke smake så godt heller.
Selv i en salatbar bør man vise aktsomhet med tanke på hva man velger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Kraftbehovet

Behovet for kraft er – bokstavelig talt! – et hett tema i den politiske debatten.

Man snakker om både vindkraft, bølgekraft og solkraft, og om den mest kontroversielle kilden: Kjernekraft.
«Vi trenger kraft» er et mantra som gjentas nesten daglig, og en gammel predikant med dragning mot karismatikken tar seg i å tenke: «Ja, så menn» eller bare «Amen».
Kraft er et nøkkelbegrep i den kristne tro.
Et kjapt søk på bibel.no ga mer enn 200 treff.
Ett av dem var løftet fra profeten Jesaja: «Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke» (vers 20).
Et annet er salmistens vitnesbyrd om å gå «fra kraft til kraft» (84,8), for ikke å snakke om Jesu løfte til disiplene om at de skulle få kraft gjennom Den hellige ånd (Apg 1,8).
I sangskatten finner vi eksempler på at både vinden, sola og bølgene beskrives som kraftkanaler.
Kraften er der alltid – oppsøk den gjerne og la den fylle deg!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En konfirmanthistorie

Han var blitt døpt som barn, men da han nådde konfirmasjonsalderen, bestemte han seg for at kirkelig konfirmasjon ikke var noe for ham.

Han trodde jo ikke på det kristne budskapet!
Dette ble respektert av foreldrene hans, og han gikk ukonfirmert gjennom livet.
En lesehest hadde han alltid vært, og i godt voksen alder begynte han også å lese Bibelen.
Det ble begynnelsen til en prosess der det å hente opp igjen Fadervår fra hukommelsen var en del av det, å lytte til radiogudstjenester en annen, og å gå til nattverd ble en tredje.
Så meldte ønsket seg om å bli konfirmert, og selv om ønsket var litt uvanlig, tok presten ham på alvor.
Etter samtaler på tomannshånd ble det arrangert en samtalegudstjeneste mellom den voksne konfirmanten og soknepresten, og gjennom den fikk han – som hele grunntanken med konfirmasjonen jo var – bekreftet sin kristne tro i menighetens påhør og nærvær.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.