Blanke ark og fulle notatbøker

Etter mange år i det som kalles «frivillig sektor», både som ansatt, tillitsvalgt og frivillig, har jeg vært på flere konferanser, kurs og andre samlinger enn jeg klarer å huske.

Mange av dem husker jeg fordi jeg fikk med meg en notatbok eller notatblokk fra samlingen.
De er en type minner, men også «kjekt å ha»-objekter for en som gjerne noterer både tanker, ideer, telefonnumre og navn med tanke på senere oppfølging.
Jeg skal nok bli en meget gammel mann dersom jeg skal klare å fylle samtlige blokker og notatbøker med hva-det-nå-kan-være; mange av dem står det en del i, men mange er fremdeles helt blanke og ubrukte.
Jeg har adgang til «blanke ark» i lang tid framover.
Alf Prøysen sang ikke bare om blanke ark, men også om å ha fargestifter til.
I min situasjon er det mer snakk om kulepenner.
Men det er der, begge deler, klare til å bli tatt i bruk i en forhåpentligvis god saks tjeneste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Frikortet

Forleden fikk jeg melding fra det offentlige: Jeg er innvilget frikort for helsetjenester.

Det vil si at jeg for resten av inneværende kalenderår ikke lenger behøver å betale egenandel for ulike helsetjenester. Det er en av godene det medfører å leve i et velferdssamfunn.
Jeg kunne sikkert anført at etter mer enn 40 år i arbeidslivet og snart 60 år som skatteyter, har jeg gjort meg «fortjent» til å motta støtte fra velferdssamfunnets ytelser.
Men det er ikke slik det fungerer.
Frikortet har jeg ikke gjort meg fortjent til på annen måte enn at jeg er borger av kongeriket Norge.
Sånn er det enda mer med et annet frikort som jeg har fått: Frelsens frikort.
Det kan jeg ikke gjøre meg fortjent til – det har jeg fått av bare nåde.
Det krever ikke andre egenandeler enn at jeg ber en bønn om å motta frelsen.
Frikortet for helsetjenester gjelder bare ut året.
Nådens frikort gjelder livet ut.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gå på vannet?

Den svenske predikanten F.A. Boltzius, som levde fra 1836 til 1910, hadde en sterk tjeneste når det gjaldt bønn for syke.

Mange vitnet om at de var blitt helbredet etter at Boltzius hadde bedt for dem.
Huset hans i den svenske byen Karlstad er nå et museum der man blant annet kan se mengder av krykker og andre hjelpemidler som folk har satt igjen etter å ha blitt helbredet ved hans forbønn.

Det gikk mange rykter om ham mens han levde.
Ett av dem var at han skulle ha gått på vannet på Klarälven.
Dette ryktet kommenterte han slik: – Jo, det stemmer. Det var 20 kuldegrader og tykk is.
Det er ingen motsetning mellom det å tro på et guddommelig under og det å bruke sunn fornuft.
Mange har erfart Guds hjelp i sykdom, enten gjennom en direkte helbredelse eller på andre måter.
En gammel misjonær som selv var sykepleier, sa det gjerne slik: – Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. Som regel brukte han båt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ill.: Minnestøtten over Boltzius står foran predikantens hjem i Karlstad. Huset er nå museum (Foto: NPE).

Smaken på bønn

Han hadde en særlig tjeneste i Guds rike knyttet til bønn.

Han underviste om bønn og han organiserte bønnegrupper, både i sin egen, lokale menighet og i litt mer utvidet sammenheng. I et intervju om denne tjenesten sa han at dette begynte etter at han hadde fått «smaken på bønn».
De fleste av oss har vel hatt situasjoner i livet der man – mer eller mindre plutselig – fikk smaken på noe man fram til da ikke hadde brydd seg så mye om.
Det kan være en matrett eller det kan være et kulturuttrykk.
Den gammeltestamentlige profeten forteller at han fikk smaken på Guds ord: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16).
Å ha fått smaken på bønn, vil nok også føre til at man får smaken på Guds ord.
Det står mye om bønn i Guds ord, og store deler av den kristne sangskatten handler også om bønn.
Bønn er en viktig næringskilde for troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Den viktigste?

«Hva er den viktigste høytiden i kirkeåret?»

Det var et av spørsmålene i en avis-quiz nylig.
Svaret var påsken, og det er vel ingen som vil protestere og si at svaret er feil.
Snarere var det spørsmålet som var feil, for både jul og pinse er også «viktige» høytider i kirkeåret.
Var ikke Jesus blitt født, som vi markerer i julen, ville han heller ikke dødd og stått opp, som vi markerer i påsken, og da ville han ikke kunnet sende Den hellige ånd, som vi feirer i pinsen.
Uten pinse, ingen kristen kirke.
«Alt henger sammen med alt», som en norsk statsminister sa en gang.
Det stemmer i hvert fall når det gjelder de tre store høytidene i kirkeåret.
Forventningene vi har til de tre høytidene kan variere.
Jul betyr gaver for mange, påske betyr virkelige fridager og pinse sommerlige fridager.
Men i den kristne kirke er det Jesus som står i fokus for alle tre.
Det er han som er den viktigste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å tro at man tror

På spørsmål fra en journalist om vedkommende regnet seg som kristen, svarte den kjente forfatteren: -Jeg tror at jeg tror.

Det er en interessant formulering. Men den er ikke ny.
Den italienske abbeden og reformatoren Savonarola (bildet), som levde i siste del av 1400-tallet, skal ha sagt: -Det finnes to typer troende. De som ærlig og oppriktig tror og de som – like ærlig og oppriktig – tror at de tror.
Å tro at man tror kan kanskje være et skritt på veien mot det å nå fram til en avklart tro.
I Markus-evangeliet finner vi en interessant replikkveksling mellom Jesus og en fortvilet far som ba om hjelp for sønnen sin. Når Jesus spør faren om han tror, svarer denne: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (9, 24). Faren trodde at han trodde – det viste seg å være tilstrekkelig.
Troen vokste nok etter det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En farfar

Trubaduren Odd Nordstoga synger i en vise at «ein farfar i livet sku’ alle ha».

Jeg møtte aldri min egen farfar, men selv er jeg blitt farfar til seks gutter og to jenter – noen av dem er forresten voksne for lengst.
Det å få barnebarn blir av mange beskrevet som «livets dessert». Den bibelske vismannen sier det slik: «Barnebarn er de gamles krone» (Ordsp 17, 6).
Kan man snakke om «Guds barnebarn»?
Noen bruker den betegnelsen på de som vokser opp med kristne foreldre, i kristne omgivelser og er under kristen påvirkning.
Det spørs om det er helt rettferdig.
Det er mange måter å komme til tro på.
For noen handler det om dramatiske valg og store kamper, for andre er det en jevn vekst inn i en erkjennelse: Ja, jeg tror på Jesus, jeg også.
Da blir man Guds barn, men ikke barnebarn.
Gud er ingens farfar.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.