Enøyd?

Fra skaperens side er vi utstyrt med to øyne.

Det samme gjelder mesteparten av resten av den delen av skaperverket som beveger seg «til lands og til vanns og i luften med», som det heter i eventyret.
At begge øynene fungerer, er viktig, blant annet for dybdeforståelsen av synsinntrykket.
Å si om noen at vedkommende er «enøyd», er ikke noen god attest.
Det betyr gjerne at man er trangsynt.
Men noen ganger blir livet slik at man rent fysisk faktisk blir enøyd.
Man ser bare på det ene øyet.
Det andre kan være sykt, skadet eller rett og slett borte.
Det kan være upraktisk, men er stort sett til å leve med.
Da er det verre dersom man er enøyd i åndelig eller intellektuell forstand.
Kan «synd og nåde» være et stikkord her?
Hvis man bare er opptatt av det ene og ikke ser det andre, blir det fort ubalanse.
Paulus konkluderer slik: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5, 20).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forandret - forvandlet

To kristne venner snakket sammen om en felles bekjent av dem som nylig var blitt omvendt.

«Han er blitt så forandret», sa den ene.
«Det er fordi han er blitt forvandlet», mente den andre.
Ordene ligner hverandre, men rent språklig er nok «forvandlet» et langt sterkere ord enn «forandret».
Begge ordene gir noen titalls treff i nettbibelen. Når Paulus beskriver det som skjer i omvendelsen, bruker han ordet «forvandle» (2 Kor 2,18), og Jesus snakker om at sorg skal «forvandles til glede» (Joh 16,20).
Innholdsmessig betyr vel «forandre» at man endrer litt på noe, et plagg, en tekst eller et møbel.
Men skjer det en forvandling, er nok det en mye dypere og mer dramatisk prosess.
Bibelen kaller det da også å «bli født på nytt» (Joh 3).
En slik forvandling er det bare Gud selv, skaperen av alt, som kan gjøre. Og han sier om seg selv: «Jeg, Herren, har ikke forandret meg» (Mal 3,6).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om håpet

Tidligere president i USA, Bill Clinton, vokste opp i den lille byen Hope i delstaten Arkansas.

Som politiker kom han ofte tilbake til oppveksten i denne byen, og de verdiene han både tilegnet seg der og som han bevarte hele livet. Han avsluttet ofte talene sine med setningen: «I still believe in a place called Hope» (Jeg tror fortsatt på et sted som heter Håp).
«Håp» er et sentralt begrep i den kristne tro.
I «kjærlighetskapitlet» i Bibelen (1 Kor 13) slår apostelen Paulus fast at det er tre ting som skal bli stående: Tro, håp og kjærlighet.
Det er laget smykker som består av symbolene for disse tre: Troen er representert ved et kors, kjærligheten ved et hjerte og håpet ved et anker.
Å ta håpet fra et menneske er regnet som noe av det mest grusomme og hjerteløse man kan gjøre.
«Håpløshet» er kanskje det mest deprimerende ord i språket.
Men «i håpet er vi frelst», skriver Paulus i Romerbrevet 8,24.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nye mennesker

Det skal ha skjedd ved Speaker's Corner i Hyde Park i London.

En representant for et politisk parti pekte på en mann som de fleste oppfattet som en fillete uteligger, og erklærte: – Vår politikk vil gi nye klær til den mannen!
En i forsamlingen skal ha ropt tilbake:– Jesus Kristus vil gi en ny mann i de klærne.
Denne andaktsskribent ønsker begge deler: Både et nytt, oppreist menneske og nye klær, og vil derfor gi både politikeren og tilskueren et poeng hver.
Enten påkledningen er ynkelig eller flott, framtoningen stakkarslig eller selvsikker, gjelder det samme: Kristus kan sette nye mennesker i de enkleste filler og i de flotteste garderober.
Profeten Samuel så til det ytre da han skulle salve en ny konge, men Gud måtte minne ham på at «Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Paulus skriver at «den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til» (2 Kor 5,17).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Bordbønn

Det å starte et måltid med en liten bønn, har lange tradisjoner.

Det er laget mange forskjellige bordbønner som dels synges og dels siteres i norske hjem hver eneste dag.
I den perioden da man har små barn, er det én type bordbønner som brukes, som voksne velger man andre former.
Da jeg var speiderleder gikk det litt sport i det både for ledere og speidere å ha en ny melodi til bordbønnen til alle måltider i løpet av en leir. Melodiene varierte fra «Her kommer dine arme små» til «Emil i Lønneberget».
Tanken bak det å be bordbønn, er å takke Gud for alle hans gaver, også for maten.
Skikken kan sies å ha røtter helt tilbake til Moses og vandringen fra Egypt. Der ute i ørkenen sørget Gud både for brød, drikke og kjøtt. «Der skal du spise og bli mett og velsigne Herren din Gud for det gode landet han har gitt deg» (5 Mos 8,10).
I eldre tider kalte man maten for «Gudslånet».
Det er fremdeles en riktig tanke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Lappesaker

Da jeg fikk min første «store» sykkel – en 18-tommers – som gutt, var en boks med lappesaker en del av det som fulgte med.

Den var festet under setet, og jeg tok den fram flere ganger for å studere innholdet: En liten tube lim, et stykke sandpapir og lapper i litt ulike størrelser, avhengig av hvor stort hullet var som skulle dekkes.
Dette med å kunne lappe på noe som er ødelagt, er en kunst i seg selv.
Jesus ga noen råd i så måte, som i Markus 2,21-22. Det er en nyttig kunst å beherske – et plagg er gjerne like godt etter en slik operasjon, enten man klarer det selv eller trenger hjelp fra andre.
Men det er en situasjon der lappesaker ikke er nok.
Det gjelder vårt forhold til Gud.
I møtet med egen synd og egne nederlag, er det ikke lappesaker som skal til.
Da trengs det en ny fødsel – ikke i fysisk forstand, men i åndelig, slik Jesus forklarte den jødiske rådsherren Nikodemus (Joh 3,3-7).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Enkens skjerv»

Hun kunne nok ha grepet litt dypere ned i pungen da hun ble bedt om å gi en gave til et formål i menigheten. Det forsto hun kanskje selv også, men som hun sa til sitt forsvar: – Husk det med enkens skjerv.

Uttrykket «enkens skjerv» kjenner vi fra en fortelling i Markus-evangeliet.
Det er ikke en lignelse, men en hendelse Jesus var vitne til, der en enke la to småmynter i tempelkisten. Det var all den kapital hun eide og hadde.
Kanskje var det, som sum betraktet, den minste donasjonen som ble gitt i tempelkisten den dagen, men som Jesus påpekte: Mens de andre ga av sin overflod, ga hun «av sin fattigdom alt hun eide, alt hun hadde å leve av» (Mark 12,44).
Fortellingen om enkens skjerv er en av de mest utfordrende tekstene i hele evangeliet.
Større trosprosjekt kan man nesten ikke forestille seg.
Kanskje var det denne enken Jesus hadde i tankene da han sa at det er saligere å gi enn å få? (Apg 20,35).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.