Oversikten

Det er flere måter å organisere bønnelivet sitt på.

Ikke minst gjelder dette forbønnstjenesten.
Noen går systematisk til verks og skriver både mennesker og temaer opp på ei liste, eller i ei bok.
Noen ganger setter man kanskje et lite stikkord ved navnet eller saken, en påminning om hva det gjelder.
Ved én – at han eller hun skal ta imot Jesus; ved en annen at han eller hun skal bli bevart i troen. For andre kan det være snakk om livssituasjon, om sykdom, om økonomiske utfordringer.
Som ung brukte jeg en notisbok til dette, og gikk gjennom den ved den private andakten hver dag.
Ble det forandring i situasjonen, ble dét også notert.
Senere har man funnet andre «metoder».
Noen spør kanskje om det er nødvendig med slike lister. «Gud vet det jo fra før!»
Det gjør han, og viktigere enn å minne Gud om mennesker og saker, er det at vi husker dem selv, og kanskje flytter dem fra «akk» til «takk».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Takk for at du spurte»

Mens han ennå var kronprins besøkte Norges nye konge et område som var blitt rammet av en stor katastrofe.

Han så på situasjonen og snakket med representanter både for nødetatene og lokalbefolkningen. Til slutt holdt han en kort, improvisert pressekonferanse.
Det siste spørsmålet han fikk gjaldt ikke katastrofen, men kronprinsens egen livssituasjon: Kronprinsessen hadde nettopp vært gjennom en stor operasjon, og journalisten spurte hvordan det gikk med henne.
Midt i en krevende situasjon var ikke kronprinsen bare en offentlig person, men også ektemann og far.
– Det går bra med henne, svarte han. – Men takk for at du spurte.
Hvorfor er det akkurat dét spørsmålet og svaret jeg husker fra den pressekonferansen?
Kanskje fordi både spørsmål og svar sa noe om at vi alle først og fremst er mennesker som trenger å bli vist omsorg og interesse.
Da er ikke svaret vi gir det viktigste, men spørsmålet.
Så takk for at du spurte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det man ser og ikke ser

Samuel hadde fått et spennende oppdrag.

Han skulle oppsøke en mann med mange sønner, og en av disse sønnene skulle han salve til konge over Israel.

Det var snakk om åtte brødre, og Samuel må ha tenkt at her var det nok å velge mellom.
De unge mennene ble ført inn, den ene etter den andre, staute og kjekke var de alle, «kongemateriale», tenkte Samuel om hver og en.

Men det var ikke noen av disse som skulle bli konge.
Til slutt måtte den yngste av sønnene, David, hentes inn.
Han var opptatt med å gjete sauene til Isai, og i ledige stunder spilte han harpe og diktet små vers.
Han var yngst. Kanskje var han ikke like staut som de sju eldre brødrene. Men det var ham Gud hadde utvalgt.
Hver gang hadde Samuel hørt samme melding: «For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).
Ikke noe galt sagt om Davids brødre, men det var den yngste som var Guds utvalgte redskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hva om det finnes noe mer?

Hjemme har vi gjerne radioen på mens vi gjør de faste morgenritualene knyttet til frokosten, kanskje litt morgengymnastikk og kaffekoking.

Radioen er nok først og fremst kilde til såkalt «infotainment»; kombinasjonen av informasjon og underholdning, men også til refleksjon.
Som når artisten Ella Lockert (bildet) synger «Hva om det finnes noe mer?»
Det er en tekst om å stanse opp og undre seg litt. Om å være litt spørrende og usikker, men også om å være håpefull, om å ta sjansen på – ja, at det finnes noe mer. Kanskje en evighet?
Sangen munner ut i noe som nærmest må kunne kalles en bønn:
«Si at det finnes noe mer
si meg at du kjenner det
Vi kan være evige».

Sommeren 1972 arrangerte Norges KFUK-KFUM et stort stevne i Bergen der mottoet var nettopp dette: Livet er mer.
Stevnet er nok glemt, men utfordringen og mye av det stevnet inspirerte til, lever.
Jo, det finnes noe mer.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bekreftelsen

«Bekreft at du er et menneske» er en melding som dukker opp fra tid til annen når jeg vil klikke meg inn på et nettsted.

Jeg vil ikke komme videre på dette nettstedet før jeg har klikket på det som må kunne kalles «bekreftelsesknappen».
Det å bekrefte hvem man er, eller at man er den man hevder å være, er et forholdsvis kjent krav i den digitale verden, for eksempel ved at man bruker riktig passord.
Moses spurte etter en slik bekreftelse da han hadde hatt sitt møte med Herren i ørkenen og fikk beskjed om å gå til folket med et budskap fra Gud.
Om han ble spurt hvem som hadde sendt ham: «Hva skal jeg da svare dem?» (2 Mos 3,13).
Gud svarte: «Jeg er den jeg er», og fortsatte: «Slik skal du svare israelittene: Jeg er har sendt meg til dere» (vers 14).
Bekreftelser kan være både faktabaserte og tillitsbaserte.
Jesus sa det slik til disiplene sine: «Tro på Gud og tro på meg» (Joh 14,1).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Suset av regn»

«Jeg hører suset av regn, jeg hører suset av regn» er en kjent og populær vekkelsessang.

Den er tydelig inspirert av fortellingen i 1 Kongebok 18. Etter en tre år lang tørke har folket gått i seg selv, og profeten Elia kan si til kongen at han hører «sus av et kraftig regn» (vers 41). Tørkens tid var over.

Det er først og fremst to regnværsfortellinger i Det gamle testamente. Den ene er om syndfloden, den andre er om profeten Elia.
Vi kan si at det er én mørk og én løfterik fortelling.
Jesus brukte regnet på denne dobbelte måten i en av sine lignelser, den om de to bygningsmennene. Men her var det grunnvollen man bygde på som var avgjørende.
Vi har også flere kjente, kristne sanger som handler om dette.
«Det skal bli strømmer av nåde» er en slik, «De kommer, de himmelske skurer» en annen.
Slike sanger formidler gjerne et sus av regn, noen ganger kraftig, andre ganger svalende og mildt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å reise hjem

Blant speidere finnes et sportegn som består av en sirkel og en prikk i midten. Er det lagt ut i naturen, består sportegnet av løv i en sirkel og en stein i midten. Det betyr «Jeg er gått hjem».

Tegnet har blant annet vært brukt i dødsannonser eller i andre meldinger når den som er gått bort, var, eller hadde vært, engasjert i speiderarbeidet.
Det er lang tradisjon blant kristne å beskrive det å dø som at man har reist hjem – «hjem til Gud» eller «hjem til himmelen» er også uttrykk som ofte brukes i forbindelse med slike meldinger.
Andre er litt blygere: I en avis jeg leser hver dag, har slike meldinger overskriften «Veis ende».
Å komme til «veis ende» er et uttrykk for å ha nådd fram til et mål.
Det kan ha vært flere slike underveis – «delmål», kanskje? – men det er ett hovedmål.
Det er hjemmet i bestemt form entall.
Det er der man ønsker å stanse.
For evig?
Gjerne det! «Jeg er gått hjem!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Illustrasjonen er lastet ned fra KFUM-KFUK-speidernes hjemmeside.