«Bundet av Ånden»

Apostelen visste at det var tøffe tak som ventet ham i Roma.

Han hadde fått flere advarsler mot å reise dit, men han kunne ikke la være.
«Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden», sa han til de kristne i Efesos, og la til: «Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg» (Apg 20,22-23).

Ned gjennom kirkehistorien er det mange som har følt at Guds kall var så sterkt og tydelig at det ikke var noen vei utenom: De måtte gå inn i den-og-den tjenesten om de skulle få fred.
Det kunne være en tjeneste i et land langt unna, eller det kunne være i den umiddelbare nærhet.
Noen trengte litt hjelp til å finne ut av det.
En mann oppsøkte predikanten Spurgeon (bildet) og ba om hjelp til dette. Han fortalte at han var lokomotivfører.
– Er fyrbøteren kristen? spurte Spurgeon.
Svaret var nei.
– Da skal du fortsette på lokomotivet, sa predikanten.
Bundet av Ånden!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds hemmelige agenter»

For mer enn 50 år siden skrev Billy Graham en bok om engler.

På den tiden kom det mange bøker om demoner og andre okkulte krefter, men det var lenge siden noen hadde skrevet om engler. Boka heter «Englene - Guds hemmelige agenter».
Da jeg skulle skrive denne vesle betraktningen, gikk jeg inn på nettbibelen og søkte på ordet «engel».
Det ga nesten 400 treff.
Englene vi leser om i Bibelen, har mange funksjoner.
Et helt kor av dem sang for hyrdene på Betlehemsmarken julenatt, men vi leser også om den ene engelen som kom og styrket Jesus under hans kamp i Getsemane og om englene som kom og tjente ham etter at han var blitt fristet av djevelen.
Også i Det gamle testamente møter vi dem – som budbærere til Sara og Abraham, men også som portvakter til Edens hage etter syndefallet.
Men jeg tror de fleste englene som er på jobb, ser ut som du og meg.
De jobber «undercover», som hemmelige agenter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forvalte eller forbruke?

«Forvalteransvar» er et ord som brukes både i teologien og politikken.

Det har et innhold som går helt tilbake til urfortellingen i Bibelens aller første kapittel. Det var på skapelsens siste dag at Gud ga menneskene ansvaret for å forvalte både dyrene, fiskene og fuglene (1 Mos 1,28-31).
Det å få så vide fullmakter, er samtidig et stort ansvar.
Jesu lignelse om talentene handler egentlig om mye av det samme (Matt 25,14-30): Å forvalte det man er blitt betrodd og ikke verken forbruke det eller på annen måte skusle det vekk.
Å bli betrodd et forvalteransvar innebærer også at man en dag skal kunne legge fram et regnskap for verdiene man fikk ansvaret for.
Så er da også «klimaregnskap» blitt et begrep i den politiske debatten.
Når arter utryddes og naturen ødelegges, sier det noe om at forvalteransvaret ikke er tatt på alvor.
Det er ikke bare politikk, det er også teologi.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Godt og laglig vær»

I mange år var en bønn om «godt og laglig vær» et fast innslag i kirkebønnen i Den norske kirke.

I dag er ikke akkurat denne bønneformuleringen like forankret i liturgien, men innholdet i den står uten tvil høyt på bønnelista både i menigheter og hos den enkelte kristne.
I perioder med enten ekstrem varme eller ekstrem nedbør kan det nok være grunn til å spørre, som en kristen avis gjorde på lederplass for et par år siden, om man ikke burde hente fram igjen dette leddet i kirkebønnen. Men samtidig må man som troende erkjenne at bønn alene ikke er nok til å løse klimakrisen.
I 1 Kongebok 18 kan vi lese om en klimakrise i det israelske nordriket: Tre år med tørke som følge av folkets opprør mot Gud.
Men etter et dramatisk oppgjør på fjellet Karmel, kom regnet.
Kombinasjonen bønn og handling ble løsningen.
Vi skal altså ikke bare be om «godt og laglig vær», men også arbeide for det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Opplading

Etter snart 50 år som bilfører og -eier, har jeg resignert og investert i en el-bil.

Skepsisen har vært stor, betenkelighetene mange. Kompromisset «hybrid» var lenge det lengste jeg ville strekke meg til.
Nå er det imidlertid el som gjelder, og selv med en del finesser man ikke er helt fortrolig med, går det greit.
En av forandringene er at man ikke lenger behøver å følge med på bensinprisene. Har man kjørt langt og panelet i bilen – det heter vel ikke dashbord lenger? – forteller at nå trengs det påfyll, kan man enten lade opp hjemme eller på en ladestasjon.
Det er en observasjon med et element av andakt i seg.
I troslivet er det alltid et behov for «påfyll» eller «fornyelse».
I kristen sammenheng har vi snakket om behovet for å «lade batteriene» siden lenge før den første el-bilen trillet på veiene våre.
«Men de som venter på Herren, får ny kraft», sier Bibelen (Jes 40, 31).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Styrken i håret

Fotballspilleren Erling Braut Haaland legges merke til av mange, også på grunn av hårsveisen, og ihuga fotballfans har kopiert den.

Men kort tid etter sommerens fotball-VM valgte han å klippe håret, og den første kampen etter hårklippen gikk ikke så bra.
I Dommernes bok i Bibelen har vi en «hårete» fortelling om helten Samson i kapitlene 13 til 16.
Det vil føre for langt å gjengi den her, men det lange håret hans var en nøkkel til hans utrolige styrke.
Gjennom en svikefull handling ble håret kuttet, og styrken forsvant.
For Samson og gruppen han tilhørte, var det lange håret tegn på en pakt med Gud. Ble håret klippet, var pakten brutt.
Man kan hente flere lærdommer ut av fortellingen om Samson med det lange håret, men den viktigste er denne: Hold fast ved løftene du har gitt til Gud, og ikke lev slik at velsignelsen blir borte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å flytte

Både som barn og som voksen har jeg vært gjennom noen flyttesjauer.

Å flytte til nye steder kan være en god opplevelse, men det kan også være traumatiserende.
Nå er jeg kommet såpass langt i livet at jeg tenker den neste flyttingen er den til kirkegården.

Som ung leste jeg i et misjonsblad om hvordan man omtaler døden i en bestemt kultur, om den var afrikansk eller asiatisk husker jeg ikke lenger: «Han har forlatt forstedene og flyttet inn til byen».
I en av gospelsangene Jim Reeves (bildet) spilte inn, heter det: «Denne verden er ikke mitt hjem; jeg er bare på gjennomreise».
Det er skrevet mange sanger med det samme motivet.
Budskapet i slike sanger er at det er himmelen som er det rette hjemmet for den troende.
Det er gjort mange forsøk på å beskrive hvordan det skal være i himmelen.
Det eneste som er sikkert, er at der er vi sammen med Jesus.
Vi har flyttet hjem til Gud – hjemme i himmelen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nytt eller gammelt?

Plutselig ville ikke den ene av de to pc-ene mine samarbeide.

Hver gang jeg ville inn på nettet, fikk jeg beskjeden «Ingen tilgang».
Men en med mer datakompetanse enn meg fant årsaken. En ny og en eldre versjon av den samme applikasjonen kranglet om plassen. Da den eldre versjonen var slettet, virket alt som det skulle.

Konflikten mellom nytt og gammelt er kjent fra mange sammenhenger, det være seg politikk eller menighet; kanskje også trosliv.
En ryggmargsrefleks hos mange kristne er at «det gamle er best».
Gud selv er ikke uten videre enig i det.
«Se, jeg gjør noe nytt», sa han til Israels folk (Jes 43,19), og la til: «Merker dere det ikke?»
Så er det ikke bestandig slik at det nye alltid er det beste.
Så sier da også Gud, gjennom en annen profet: «Spør etter de gamle stiene» (Jer 6, 16).
Da trenger man å be om hjelp fra en med mer kompetanse enn en selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å utvide sitt territorium

Katter er territoriale dyr og forsvarer gjerne sitt område.

Etter at vår katt døde, føler naboens katt at vår hage er blitt en del av hans territorium.
Han inspiserer det regelmessig, og dukker det opp andre katter, vanker det både bank og kjeft.

Det å ville utvide sitt landområde har vært et tema i hele menneskehetens historie.
Det kan skje på fredelig vis, ved at to parter blir enige, eller det kan skje ved at noen tar seg til rette.
Store kriger er blitt utkjempet om det man skulle tro var nokså ubetydelige landområder.
Å rydde nytt land med tanke på jordbruk eller annen virksomhet er en kjent del av både kulturhistorien og sivilisasjonshistorien.
Knut Hamsun fikk Nobels litteraturpris for en roman som handlet om dette.
Også i kristenlivet kan man snakke om å utvide sitt territorium.
Bibelen kaller det å «vokse i nåden og i kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus» (2 Pet 3,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Når å ha alt, er alt man har

En dag i 1980 sto artisten Ole Paus for første gang på prekestolen i en kirke.

En setning fra den talen er siden blitt et ordtak: «Vi har alt, men det er også alt vi har».
Markus forteller om en som hadde det slik. Vi kaller ham gjerne «den rike, unge mann».
Lukas forteller om en annen som hadde det slik: tolleren Sakkeus.
Begge oppsøkte Jesus, og han så utfordringene deres: De hadde alt, men det var også alt de hadde.
Derfor fikk begge den samme muligheten: At de i stedet skulle få en skatt i himmelen.
Men der skiltes veiene deres. Den rike mannen «ble nedslått over dette svaret», mens Sakkeus lovte å gjøre opp for seg.
Det behøver ikke være rikdom som kommer mellom en selv og Guds rike.
Det kan like gjerne være fattigdom, det kan være interesser eller relasjoner.
Derfor sa Jesus det slik i Bergprekenen: «Søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En «flekkete» bibel?

En bokhandel ville levere en del bøker til makulering på grunn av skader på dem.

En av bøkene som skulle kasseres, var en bibel av den typen noen ennå kalles «predikantbibel»; litt stor i formatet.
Den skulle kastes fordi det var kommet en del flekker på omslaget.
En som hadde ønsket seg en litt stor bibel, men ikke tatt seg råd til å kjøpe en, spurte bokhandleren om han kunne overta den skadde boka, eventuelt få den rimeligere.
Han fikk den gratis og har brukt den flittig siden.
Innholdet i boka var det samme, men på coveret var det noen merker.
Dette med å «se på det ytre» er en gammel refleks, enten vi snakker om bøker, biler, mennesker eller det meste annet.
Det ytre er vel ikke helt uten betydning, men det indre er uansett det viktigste.
Det er gjennom bibelteksten vi møter evangeliet, ikke gjennom omslaget.
Bibelteksten forteller da også at Herren ser til det indre (1 Sam 16, 7).

Publisert som«Dagens andakt» på KPK.

Sakspapirene

Han var en mann med mange jern i ilden.

Ikke minst hadde han mange styreverv, både i jobbsammenheng og innen frivillig arbeid.
Men det var nok en forsnakkelse da han i forbindelse med en familieandakt snakket om «sakspapirene».
Han klarte å hente seg inn igjen ved å kommentere at akkurat i denne situasjonen var det bibelleseplanen og Bibelen han mente. Dét var «sakspapirene» han trengte.
De var utgangspunkt for samtalen, både med Herren og familien.
Vi er mange som bruker bibelleseplanen som andaktsbok.
Her finner vi henvisninger til tekster hver eneste dag i året
Etter å ha fått den referansen, slår man opp i det andre «saksdokumentet»: Bibelen selv.
Ikke alle tekstene «gir» noe akkurat der og da, og sånn kan det vel være med de dokumentene man får til et møte også.
Men de kan utfordre til litt mer arbeid, litt mer refleksjon, litt mer bønn.
Slik også gode sakspapirer kan gjøre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.