Brannfare - flomfare

Det er to ord som dukker opp i nyheter og værvarsling hvert år – om enn ikke samtidig.

Det ene er varsler om brannfare, det andre om flomfare.
I begge tilfeller handler det om naturlige og i utgangspunktet positive krefter som kommer ut av kontroll.
«Ilden er en god tjener, men en farlig herre» er et uttrykk mange av oss lærte tidlig.
I Bibelen leser vi om «dråper» og «suset av regn», men også om en flom som dekket hele jorden.
For at naturen skal fungere optimalt, er det nødvendig at naturkreftene er i balanse med hverandre: Passelig regn, passelig sol; passelig vind, passelig stille.
I Det gamle testamente har vi fortellinger både om da himmelen var lukket og da «himmelens sluser» var åpne.
I mange år var en bønn om «godt og tjenlig vær» et viktig ledd i kirkebønnen.
Kanskje bør de tas inn igjen? Og alle som ber, bør kanskje også hente fram igjen den bønnen i våre stille stunder?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Holde av plass»

Det var en kjent sak at mannen i det eldre ekteparet gjerne var klar litt før kona var det.

Da gikk han gjerne i forveien og sa: – Jeg holder av en plass til deg!
Det hadde han sagt også denne dagen, men da kona kom etter, viste det seg at mannen hadde fått et illebefinnende og hadde falt død sammen.
Både for familien og ekteparets mange venner ble dette et sterkt vitnesbyrd.
Han var gått i forveien. Mange tenkte også: Han holder av en plass.
Denne tanken kan man ofte finne i dødsannonser også, at den ene i et par har strukket ut hånden, og nå har den andre tatt den.
I en kjent sang med ekteparet June og Johnny Cash (bildet) finner vi den samme tanken: Den som går først bort, vil sitte og vente på den andre, og så skal de gå sammen inn i evigheten.
Teologisk er ikke tanken så godt fundert, kanskje, men både i poesien og troen treffer den noe i oss: Ønsket om et gjensyn og et evig fellesskap.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ingen pekefinger

– Jesus kommer ikke med en pekefinger!

Slik ordla han seg, den kristne ungdomslederen som skulle gi en hilsen til sine konfirmanter det året.
En pekefinger kan være både grei og nyttig dersom det handler om å vise noen en retning eller gjøre oppmerksom på et mål eller objekt.
Men pekefingeren kan også oppleves som noe negativt, som en korreks, som en formaning, som en tilrettevisning.
Det kan sikkert være behov for det, alt sammen, men hvis pekefingeren er det eneste man kommuniserer med, blir det fort opplevd som negativt.
Mer enn pekefingeren er det de åpne armene som beskriver Jesus best.
Det finnes mange bibeltekster der Jesus står med åpne armer og innbyr.
«Kom til meg, alle dere som strever», sier han i Matteus-evangeliet, «jeg vil gi dere hvile».
Og om barna sier han: «La de små barn komme til meg». Her har han også en tilføyelse: «Hindre dem ikke!»
Det står i Lukas-evangeliet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

«Ora et labora»

Vi snakker ikke latin med hverandre lenger, men enkelte latinske vendinger har overlevd. «

Ora et labora» er et slikt uttrykk. Det betyr «Be og arbeid».
I et gammelt blad leste jeg en liten historie som beskrev dette både på en god og morsom måte:
To små gutter oppdaget at de var blitt stengt inne i en kjeller.
Begge ble redde, og den ene sa: – Nå må vi be!
Den andre var enig i det. – Du kan be, sa han, – Så går jeg bort og sparker og dunker i døra!
Det er ikke slik at det ene må utelukke det andre.
Noen ganger er det én som ber og en annen som arbeider; andre ganger må man selv gjøre begge deler.
Denne kombinasjonen av bønn og dørsparking fungerer ofte i hverdagslivet.
Men noen ganger er det også slik at det ikke er noen fysiske dører verken å banke på eller sparke i.
Men den himmelske døra er der uansett.
Den kan man både banke på og sparke i.
Det blir også hørt innenfor døra.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Følgere eller etterfølgere?

I kulturen rundt sosiale medier og influensere har begrepet «følgere» dukket opp.

Det er slike som er interessert i formålet og innholdet i en Facebook-gruppe eller i de synspunktene en influenser har, det være seg på sminke, barneoppdragelse eller andre ting.
I min ungdom ble vi fortalt at Jesus ikke er interessert i tilhengere, han ønsker etterfølgere.
I dag kan vi kanskje bytte ut «tilhengere» med «følgere»?
Jeg tror ikke at Jesus er spesielt opptatt av «følgere», slik begrepet brukes i og om sosiale medier; men av etterfølgere og disipler.
Jesus utfordret disiplene til å ta opp korset og følge etter ham (Matt 16,24), Paulus utfordret de kristne i Korint til det samme (1 Kor 11,1).
Verdens mest utbredte, kristne bok, nest etter Bibelen, er «Om Kristi etterfølgelse» av 1400-tallsmunken Thomas á Kempis.
Jesus trenger ikke følgere eller beundrere, han vil ha etterfølgere og disipler.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvor er «her»?

Det var et hus med mange rom, og det kunne være lett å gå seg bort.

Det var akkurat det som hadde skjedd, og den vesle jenta valgte en kjent løsning og ropte på mamma.
Mamma svarte, og jenta ropte igjen: – Hvor er du?
– Jeg er her, svarte mamma.
Men det holdt ikke der og da.
– Hvor er «her»? ropte jenta.
Spørsmålet er på mange måter helt eksistensielt.
Hvor er vi? Hvem er vi? Hvor skal vi?
Rudyard Kipling har skrevet et dikt der han identifiserer seks «hjelpere» i livet: Hva og hvor; hvorfor og hvordan og hvem og når.
Iblant kan man litt uforpliktende si til en annen at man kan møtes «hvor som helst» og «når som helst».
Slike avtaler blir det sjelden noe av.
Paulus skriver: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» (2 Kor 6,2).
En kjent salme munner ut i dette: «Herren er på dette sted».
Gud vil derfor ikke møte oss «når som helst» og «hvor som helst»; han vil møte oss «her» og «nå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gaver til alle behov?

Svigersønnen hadde snart bursdag, og hun visste ikke hva hun skulle gi ham.

En bekjent foreslo et gavekort. Men hva slags gavekort?
– Er han en blomstermann, bokmann eller duppedittmann?
Svigermor mente at duppedittmann var nok det som beskrev ham best og kjøpte et gavekort fra Clas Ohlson.
Kanskje er det fordi det har vært et antall fødselsdager i omgangskretsen i det siste, inkludert min egen, at dette minnet dukket opp forleden?
Vi kan lese mye om gaver i Bibelen.
Apostlene Jakob og Paulus skriver om dette.
Paulus er opptatt av at det er mange ulike gaver, men han som gir gavene er den samme. Det er også mange ulike tjenester, men han som gir oppdraget er den samme (se 1 Kor 12).
Verken gaver eller tjenester blir gitt på slump.
Han som gir gaver og oppgaver, vet hva hver enkelt av oss er best på.
Han vet best hvem av oss som trenger en bokgave, en blomstergave eller en duppedittgave.

Publisert som «Dagens andakt» KPK

«Ordet på bordet»

I en menighet jeg besøkte, så jeg at ett av arrangementene de innbyr til ble kalt «Ordet på bordet».

Det skulle signalisere at dette var en innbydelse til en stund med kombinert bibelstudium og matservering.
Jeg likte betegnelsen umiddelbart: «Ordet på bordet».
Man kan finne flere bibelsteder som spiller på koblingen mellom mat og bibelkunnskap.
Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Paulus bebreidet de kristne i Korint at de fremdeles bare kunne få melk, for «fast føde» tålte de ikke ennå (1 Kor 3).
Forfatteren av Hebreerbrevet er inne på det samme i kapittel 5.
Det kan være flere grunner til at man ikke kan spise hva som helst, enten det er fordi en rett er for kraftig eller fordi den ikke gir nok næring. Da er det godt å kunne stole på at «Ordet på bordet» omfatter både et sunt og variert kosthold, og at det – rett forstått – er tilpasset den enkelte.
«Ordet på bordet» – det er servert!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«La oss være stille»

Ett av leddene i gudstjenester i Den norske kirke innledes med ordene «La oss være stille».

Da skal – eller i hvert fall kan – hver enkelt troende legge fram for Herren det han eller hun har på hjertet.
Det kan være smått og stort; det kan være verdenssituasjonen eller det kan være ting i den enkeltes hjem eller dagligliv.
Stillhet er ofte undervurdert, både i det daglige livet og i gudstjenestelivet.
Og på samme måte som stillhet kan være undervurdert, kan ordene være overvurdert.
Paulus skriver til de kristne i Roma at «Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord» (1,26).
Joda, det finnes stillhet som kan oppleves trykkende, men det finnes også ord som kan oppleves støyende.
Og skal man være helt ærlig: Det er vel ikke for mye stillhet, verken rundt oss eller når vi er samlet.
Så det er både en god og sunn oppfordring i dette: La oss være stille!

Publisert som «Dagens andakte» på KPK.

Bønn er bønn

De to små guttene kom hjem etter det de selv hadde følt var en litt skummel opplevelse.

En hund de ikke kjente, hadde streifet omkring, og de hadde gjemt seg.
Og dessuten hadde de bedt.
– Hva bad dere da, ville de voksne vite.
Den ene hadde bedt «Å, du som metter liten fugl», mens den andre hadde bedt «Kjære Gud fader i himmelens slott».
Det er en søt liten fortelling, men den berører noe viktig: Bønn er bønn!
Jeg tror ikke Gud er så opptatt av om bønnene som bes, er «vakre» eller «riktige».
Jeg tror at for ham er det slik at bønn er bønn.
Det mest konkrete rådet Jesus gir når det gjelder våre bønner, er at vi ikke skal «ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord», som han sier, før han legger til: «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt 6,7–8).
Bønn er bønn. Gud ser behovet bedre enn vi selv!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

God eller fullkommen gave?

Når apostelen Jakob i sitt brev beskriver Guds gaver, gjør han en interessant presisering.

Han skriver at «all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra» (1,17).
Han ikke bare forsterker ett adjektiv – god – men føyer til enda et adjektiv: fullkommen.

For de fleste av oss er det lett å se at det kan være nyanser mellom en god gave og en fullkommen gave, mellom en god dag og en fullkommen dag, mellom et godt dikt og et fullkomment dikt.
Men i kristen sammenheng er det vel uvant å skille mellom «fullkommen» og «bare» god?
En måte å forstå dette på, kan være at den gode gaven, Guds nåde og tilgivelse, er noe vi har del i allerede i dette liv, mens den fullkomne gaven er det som venter oss i himmelen.
Den gode gaven har vi mottatt da vi ble født på ny ved tro, den fullkomne gaven er den vi ennå har til gode, da vi skal bli ham like, som apostelen Johannes formulerer det (1 Joh 3,2).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Englevakt eller griseflaks?

En ung mann hadde hatt et uhell med bilen sin.

Den hadde snurret rundt og endt på taket.
Det kunne gått ille, men han klarte å krabbe uskadet ut av bilen.
Begge lokalavisene på stedet intervjuet ham om hendelsen.
Til den ene sa han at han hadde hatt griseflaks, til den andre at han hadde hatt englevakt.
Kanskje lå det ikke noen bevisste refleksjoner bak ordvalget?
«Englevakt» og «griseflaks» var to synonyme begreper som han brukte litt om hverandre.
Som kristne kan vi tro på englevakt, selv om vi samtidig må erkjenne at det ikke alltid er slik at englevakten er på jobb.
Et av troens store paradokser er nettopp det at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil.
Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er den troendes spørsmålstegn minst like store som alle andres.
De blir nok ikke mindre selv om man erstatter englevakt med griseflaks.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Luthers kloke kone

Kirkereformatoren Martin Luther skal ha vært et følelsesmenneske som både kunne være høyt oppe og langt nede.

Hans kone Katharina (bildet) skal ha vært den stabiliserende faktor i livet hans.
Det som hadde begynt som et fornuftsekteskap, ble et forhold som varte i 20 år og genererte mye varme og mange barn.
Periodene der Luther var langt nede, kunne være langvarige.
Fra en av dem fortelles det at Katharina en dag dukket opp ved frokosten i sørgeklær.
Ektemannen ble forskrekket og spurte hvem som var død.
– Gud, svarte Katharina.
– Sånt må du ikke si! Gud er ikke død, sa ektemannen strengt.
– Men hvorfor ter du deg som om han var død, da? ville Katharina vite.
Og ifølge anekdoten, for det er vel helst en anekdote det er snakk om, skal svaret ha fått Martin Luther til å våkne opp og ta seg sammen.
Kanskje var det da han tenkte at selv om jeg tror Jesus kommer igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Hjertespråket

Da min far lå på det siste, var han i perioder helt andre steder enn i sykehussenga.

Mens han lå slik, hendte det at han snakket indonesisk.
Det var et språk han hadde lært seg sent i livet, i forbindelse med noen år som misjonær i dette store øyriket.
I andre perioder, når han snakket norsk, brukte han sin barndoms dialekt fra Sunnfjord; et målføre han hadde brukt på mange tiår.
Kanskje er det hjertespråket som dukker opp i slike faser?
Det kan være barndommens språk eller et språk som av en eller annen grunn er blitt kjært og betydningsfullt for en?
Språket er en viktig identifikasjonsfaktor for de fleste av oss.
Mange kan ha blitt flinke til å snakke språket som de rundt en snakker, men det er ikke nødvendigvis hjertespråket.
På den første pinsedagen var dette noe av det som forundret folkemengden: «(…) vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2,11).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Trekke velsignelsen tilbake?

Fra tid til annen kan man se at vigslede bygg – kirker, bedehus – blir lagt ut for salg.

Det er ikke lenger driftsgrunnlag for den aktuelle menigheten eller virksomheten.
Noen ganger er det andre kristne aktiviteter som overtar bygget.
Sandvika kirke utenfor Oslo ble pinsekirke på 1980-tallet, bedehuset i Risør ble Frelsesarmé-lokale i 2014.
Nylig fikk en katolsk menighet overta en luthersk kirke i Oslo.
Andre kirkebygg blir overtatt av helt sekulære interesser.
I noen sammenhenger finnes det en liturgi for å «avvigsle» bygget når det ikke lenger skal brukes til gudstjenester og møter.
Det får meg til å undres: Kan man trekke en velsignelse tilbake?
Kan den gjøres ugyldig?
Og hvem er det som i tilfelle har mandat til å erklære velsignelsen ugyldig?
Det er Gud som er velsignelsens kilde; ikke vi.
I denne andakten får du ikke noe svar på dette – bare utfordringen som ligger i spørsmålet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.
Bildet viser Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad, som var gudshus fra 1909 til 2009.

Manna

«Manna i ørkenen» og «manna fra himmelen» er uttrykk som oppfattes som ordtak i dagligtalen.

Men de har, som så mange ordtak, bibelsk opprinnelse.
Den finner vi i fortellingen om Israels vandring fra Egypt og til Kanaan.
I 2. Mosebok 16 leser vi hvordan Gud sørget for at det hver morgen lå et lag på bakken som kunne samles opp og som man laget mat av.
I overført betydning brukes «manna» ofte om gaver eller hendelser som kommer uventet og som løser et problem for den som opplever det.
I den bibelske fortellingen skulle man bare samle akkurat så mye manna som man trengte den aktuelle dagen.
Et «dag for dag»-kosthold, men samtidig var man trygge på at det alltid var tilstrekkelig.
Herren sørget alltid for at de fikk det de trengte.
I salmen «Blott en dag» møter vi den samme tanken, som når Lina Sandell henviser til løftet som står i 5. Mosebok 33,25: «Som dine dager er, skal din styrke være».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Påminningens velsignelse

Det kristne ekteparet hadde en lang liste med mennesker som de bad for hver eneste dag.

Det var selvsagt barn og barnebarn, annen nær familie, slektninger, venner, kolleger og naboer.
En som hadde vært til stede ved ekteparets morgenbønn, spurte dem etterpå: – Hvorfor må dere nevne alle disse navnene hver dag? Gud husker dem sikkert, uansett.
Det måtte de gi vedkommende rett i, men, som de påpekte: – Gud husker dem sikkert, men vi trenger også å bli minnet om dem.

Det er mange måter å ordne sine bønner på.
Noen skriver lister med navn og temaer og tar med et stikkord når det gjelder hva bønnebehovet er.
Andre stoler mer på hukommelsen, og noen av oss stoler kanskje mest på Guds hukommelse, og legger både personer og behov fram nesten som en pakke.
Jesus ga ikke så mange konkrete anvisninger for vårt bønneliv.
Det eneste var kanskje dette: At det ikke er nødvendig å bruke så mange ord.
Et «Kjære Jesus!» når langt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han kjenner oss fullt ut

En prest ble engang spurt om han trodde han noen gang hadde skuffet Gud.

Det måtte presten medgi at han var nokså sikker på at han hadde gjort.
– Nei, svarte den andre. – Du kan ikke skuffe Gud, for han kjenner deg fullt ut!
Svaret er interessant, men også krevende, sett fra
et sjelesørgerisk perspektiv.
Dette med å «kjenne hverandre fullt ut» kan det sies mye om, enten man er og har en ektefelle, eller det er snakk om forholdet mellom barn og foreldre.
Guds kjennskap til den enkelte av oss befinner seg uansett i en helt annen liga.
Paulus så fram til den dagen da «jeg skal erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13,12).
Kan vi skuffe Gud?
Jeg tror ikke jeg våger å svare kategorisk på det spørsmålet, men det jeg vet, og som jeg ikke behøver å lure på, er at Gud kjenner meg fullt ut, med feil og nederlag, men også med ønsket om å leve et liv til Guds ære og velbehag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å tjene noen

«Frelst for å tjene» (Saved to serve) er et slagord Frelsesarmeen har brukt i ulike sammenhenger.

Paulus skrev det samme til de kristne i Efesos – se Efeserne 2,10.
At det er viktigere å tjene noen enn å bli betjent selv, er derfor en gammel, kristen erkjennelse.
Bob Dylan synger om det samme i visa «Gotta serve somebody». Den tok han med på albumet «Slow train coming», som regnes som den første kristne LP-en hans.
I teksten heter det at du kan være ambassadør for ditt land eller drive med helt andre ting, men du må tjene noen.
Det kan være Gud eller det kan være djevelen, men du står i noens tjeneste uansett.
Det kan høres ut som litt av en skvis, og denne sangen alene løser ikke den skvisen.
Men man kan velge å lytte til høvdingen Josva fra Det gamle testamente.
Han sa det slik: «Velg i dag hvem dere vil tjene. Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» (Josva 24,15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Signert utgave

«Signert bibel» sto det i en annonse på nettet.

Det annonsen ikke sa noe om, var hvem som hadde signert denne utgaven av Bibelen.
Når en bok er signert, er det jo gjerne forfatteren som har signert den.
Som kristne tror vi at Bibelen er inspirert av Guds hellige ånd, men hans signatur viser seg ikke i form av skrift.
Paulus skriver til oss kristne: «For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (2 Kor 3,3).
Men heller ikke det er svaret på den undringen som annonsen på nettet har trigget.
I diktet «Norsk freske» konkluderer Gunnar Reiss-Andersen med at den norske naturen er «et gammelt mesterverk signert Gud».
Kanskje er det slik vi kommer nærmest svaret på undringen.
Det er skaperverket som er Guds signatur, sammen med frelsesverket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Følge boka»

At noe skal gjøres «by the book» – etter boka – er et kjent uttrykk både fra filmer og fra virkeligheten.

Er man usikker på en prosedyre eller på regler og retningslinjer, er det alltid en fordel å kunne forholde seg til en mal eller en oppskrift. Man kan følge boka.
Det finnes håndbøker og manualer for det meste i livet.
Noen ganger kan disse manualene være både store, tunge og omfattende.
Et annet engelsk uttrykk, om å «kaste boka» på noen, kan skape svært dramatiske bilder.
Også i troslivet kan det være aktuelt å «følge boka».
På Jesu tid var man gode på det.
Mange var opptatt av å følge bok helt ned til det minste komma.
Jesus komprimerte dette slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37-39).

Publiusert som «Dagens andakt» på KPK

Minneverset

Mange av oss husker at vi på søndagsskolen lærte et minnevers etter hver samling.

Det kunne være et bibelvers, det kunne være et sangvers eller det kunne være en setning som oppsummerte den undervisningen vi hadde fått denne dagen.
Kanskje ble det gjentatt et par ganger, slik at det skulle «sitte».
Noen ble kanskje spurt søndagen etter om man husket minneverset fra forrige gang.
Det å gjenta noe for seg selv, eller få noe gjentatt, er en gammel form for læring.
Den kunnskapen man fikk på den måten, kan sitte i veldig lenge – ofte livet ut.
Det gjelder både ord og toner.
Det har nok ikke vært forsket på hvor mange som, etter at de er blitt gamle, husker minneversene de lærte på søndagsskolen.
Men vi vet noe om det å huske sanger, viser eller salmer.
Minneverset og andre tekster fra søndagsskolen kan også dukke opp fra slike kister i hukommelsen, som «Fader vår» eller «Den lille bibel».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Holde åren åpen

Jeg har lest om både poeter og komponister som hver eneste dag skriver et nytt vers eller lager en ny melodi bare for å sikre seg at «åren», det være seg til poesi eller musikk, alltid er åpen.

Andre er skeptiske til et slikt program.
Både musikk og dikt kan lages fort og flinkt på rutinen, selv om det sjelden blir stor kunst av det.
Samtidig er det viktig at man holder forbindelseslinjer åpne: Stier i terrenget, kontakt med venner og bekjente og ikke minst: Kanalen til det himmelske.
Bønnens «åre» eller kanal er blitt beskrevet på mange måter.
Sangen «Veien oppad er fri» av den danske forkynneren Svend Rehling beskriver dette.
Andre opplever at veier gror til, som i Knut Hamsuns siste bok: «På gjengrodde stier».
Veier, stier og kanaler som brukes, gror ikke igjen.
De forblir åpne.
Det gjelder også bønneveien.
Der kan man løpe om det trengs, spasere eller bare rusle.
Den er åpen uansett.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kan dette bli en andakt?»

Den kjente Oslo-presten Ragnar Forbech var i mange år fast «lørdagspredikant» på Stortorget i Oslo.

Det var han i samarbeid med frelsessoldatene fra Templet korps, og møtene ble holdt rett foran Oslo domkirke, der Forbech hadde vært prest i mange år.
Det var ikke mye teologi i de korte appellene hans, men desto mer hverdagslige observasjoner.
Disse kunne være knyttet til noen av reklameskiltene som lyste opp i lørdagskvelden.
Advokatfirmaet «Vogt & Vogt» – to ting å vokte seg for!
Eller globusen i sentrum av reklamen for Radionette: – Er verden sentrum i ditt liv?
Mange kan kjenne seg igjen i ønsket om å knytte en åndelig lærdom til en hverdagslig hendelse eller observasjon.
Kanskje såmannslignelsen ble til som følge av en slik hverdagslig observasjon som Jesus gjorde?
Eller lignelsene om vintreet, om den gode hyrde eller om fjellgrunn kontra sandgrunn?
Hverdagshendelser kan si noe om Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fra Skaperens hånd

I 1541 var et av kunsthistoriens største og mest kjente verk ferdig: Michelangelos dommedagsfreske i det Sixtinske kapell i Roma.

I snart 500 år har fresken overveldet alle som har sett den.
Selv har jeg vært i dette kapellet flere ganger, men den siste gangen var fresken dekket av en stor duk.
Den skulle rengjøres, og det tok sin tid.
Da jobben var gjort og duken fjernet, kunne man se fresken som den var fra kunstnerens hånd.
Men det var det ikke alle som likte.
De syntes fargene var blitt for lyse.
Sot fra flere hundre års lysbrenning i det store rommet hadde satt sitt preg på verket, men nå var den blitt fjernet.
Det hadde gitt fresken et mørkere preg, og det hadde man vendt seg til.
Man hadde tenkt at slik skulle bildet være.
Mennesket er også et kunstverk.
Som årene går, blir også vi preget av livets gang, men gjennom troen på Jesus kan slik «sot» fjernes.
Da framstår vi også slik vi var ment å framstå fra skaperens hånd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Haster ikke lenger»

Han hadde mange jern i ilden og noterte de ulike oppgavene på små ark som han sorterte i tre bunker.

Da han ble spurt om hvordan han fordelte oppdragene mellom de tre bunkene, beskrev han dem slik: Haster – haster meget – haster ikke lenger.
Uansett hvor mye «multitasking» vi må ha drevet med, kan vi kjenne oss igjen i dette.
Det er ting vi bør få gjort, ting vi må ha gjort og ting vi ikke kan få gjort lenger.
Særlig den siste bunken kan det være vonde eller såre følelser knyttet til.
Mennesker man skulle ha besøkt, brev man skulle ha skrevet, samtaler man skulle ha tatt.
Også i troslivet kan bunken «haster ikke lenger» bli dramatisk.
Kanskje var det mer aktuelt i tidligere generasjoner, men det finnes nok ennå de som tenker at de bør omvende seg, men ikke nå.
Det blir utsatt.
Bibelen anbefaler ikke slike utsettelser. Den sier: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6, 2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ild eller due?

I Bibelen kan vi lese om to ulike skikkelser som Den hellige ånd viser seg i .

Den ene er i form av en due, den andre i form av ildtunger.
Da Jesus ble døpt av Johannes, kom Ånden ned over Jesu hode i skikkelse av en due.
På pinsefestens dag kan vi lese at Ånden viste seg som tunger av ild som satte seg på disiplenes hode.
Både due og ild er begreper vi finner flere steder i Bibelen.
I fortellingen om Noas ark leser vi at da at Noa slapp ut en due for å se om vannet hadde begynt å synke (1 Mos 8).
Duene hadde også en rolle i liturgien, som offer i gudsdyrkelsen.
Da den store kampen sto på mellom profeten Elia og prestene til avguden Ba’al, skulle ilden være tegnet på hvem som var sann Gud (1 Kong 18).
For mange er duen et symbol på fred – man snakker om «fredsdue».
Ilden er et mer «krigersk» symbol.
Men både ild og due sier noe om hva som er Den hellige ånds gjerning i vår tro.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gjenkjennelsen

Da den såkalte «Jesusvekkelsen» oppsto tidlig på 1970-tallet, ble «One Way»-tegnet lansert som et kjennetegn blant kristne.

Man pekte oppover mot himmelen for å formidle at det bare er én vei dit.
Noen har gitt Larry Norman (1947–2008) æren for å ha innført dette, men i Frelsesarmeen hadde hilsenen vært brukt i mange tiår, over hele verden.
Fra urkirkens tid fortelles det at når kristne møtte hverandre, men ikke kjente hverandre fra før, tegnet en av dem tilfeldigvis en fisk i sanden. Det greske ordet for «fisk» er «ichthys» og kan også leses som en forkortelse for «Jesus Kristus Guds Sønn».
Dermed var kontakten der.
På 1970-tallet var vi mange som hadde små buttons på klærne med budskap som «Jesus lever» eller liknende – også de fungerte som markører for gjenkjennelse.
Kristen frimodighet finner alltid måter man kan vitne om Jesus på.
Det er slett ikke alltid man behøver å bruke ord.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ett steg om gangen

Artisten Johnny Cash (1932–2003) skrev mange kristne sanger. En av dem heter «Half a Mile a Day».

Om den har han selv fortalt at han skrev den etter å ha vært til en gudstjeneste der den ene etter den andre vitnet om hvordan det gikk unna på vei til himmelen.
Det ble brukt bilder som både lyn, jetfly og rakett for å beskrive dette.
Men så var det en eldre kvinne som reiste seg.
Hennes ferd mot himmelen skjedde «Half a mile a day» – et lite stykke for hver dag.
Da hun satte seg, sa hele menigheten «Amen!».
Dette kjente de seg bedre igjen i enn lynet og jetflyet.
Det gjør kanskje de fleste av oss?
Lina Sandell gjorde det ganske sikkert.
Det var ut fra denne erkjennelsen hun skrev sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
En som også gjorde det, var countrysangeren Patsy Cline (1932–63).
Hun skrev en sang Kris Kristoffersen gjorde kjent: «One day at a time, sweet Jesus».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Halleluja» på flaske

Vi kom fra ulike kristne sammenhenger og var på studietur i Israel.

Vi fikk flere omvisninger, og ett sted viste en av de medreisende meg noe hun hadde sett: En likør som het «Halleluja».
Som avholdsmann gjennom et langt liv kunne jeg koste på meg et lite smil, etterfulgt av en refleksjon.
Et arbeidsliv som har ført meg både til Frelsesarmeen og Evangeliesenteret har lært meg noe om hvor mye «halleluja» det er i flasker av den typen, enten det er likør, konjakk eller noe annet de inneholder.
Det har også lært meg at mange faktisk tror at det å bli beruset, er en måte å bli lykkelig på.
I Efeserbrevet maner Paulus i hvert fall til måtehold, om ikke avhold. «Drikk dere ikke fulle på vin (…), bli heller fylt av Ånden», skriver han (5,18).
Det kan sikkert argumenteres bibelsk for både måtehold og avhold, som for andre sider ved livet.
Å bli fylt av Ånden kan det ikke argumenteres mot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forkjørsvei

To trafikkskilt sto på samme stolpe. Det ene viste at man hadde med en forkjørsvei å gjøre, det andre at man var på Riksvei 316.

Noen hadde tegnet eller malt et komma mellom 3-tallet og 1-tallet.
Budskapet ble dermed: «3,16 er forkjørsvei».
Symbolet «3,16» får de fleste til å tenke på «den lille bibel».
Men nesten alle bibelske skrifter har en «3,16»-refereanse.
Det har vært holdt møteserier og er skrevet andaktsbøker der alle betraktningene har tatt utgangspunkt i et «3,16»-vers.
Ikke alle virker umiddelbart like «oppbyggelige», men mange av dem har sterke, sentrale budskap, som når det i Apg 3,16 heter: «Ved troen på Jesu navn har dette skjedd, for det navnet har gitt styrke til denne mannen» - bare for å ta ett eksempel.
Man anbefaler vel ikke at man baserer sin bibellesning på «mannakornmetoden», men vil man prøve, kan «3,16» være en god start.
Da er man på forkjørsveien.

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny» fra 2020.

Nøkkel

Det er få ting som er så frustrerende og irriterende som at en nøkkel, eller kanskje et helt nøkkelknippe, blir borte.

Nesten like ille er det dersom man under en ryddesjau finner en boks med mange nøkler og man ikke aner hvilke dører de kan passe til.
Kanskje er både hus og dør blitt borte for lengst, men nøkkelen er blitt liggende igjen.
I vår tid kan en nøkkel være noe stort og tungt, eller det kan være et usynlig signal som sendes mellom to punkter.
I Matteus 16 sier Jesus at han gir «himmelrikets nøkler» til Peter (vers 19).
I kirkekunsten er Peter ofte utstyrt med en nøkkel. Mange har lurt på hva Jesus mente med det utsagnet.
Handlet det om Simon Peter som person, eller handler det om kirken som Jesus sa han ville bygge?
Jeg tror Jesus snakket om sin kirke, og at nøkkelen til himmelriket er de signalene vi kan sende fra vårt hjerte til Guds øre; det vi gjerne kaller for bønn.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Godt og likevel sunt?

Om han ellers var både lydig og grei: Foreldrene hans klarte ikke å få gutten sin til å ta tran.

Han syntes tran smakte vondt, og mer var det ikke å si om den saken.
At det skulle være sunt, hjalp ikke.
Så kom noen på at man kunne jo prøve med Sana-Sol.
Det falt straks i smak, men ikke uten en viss undring hos gutten, kanskje usikkerhet også: Kunne virkelig noe som var så godt, også være sunt?
Problemstillingen «godt eller sunt» er noe mange av oss kan kjenne seg igjen i, både fra eget liv og fra barnas liv.
Det ligger liksom i oss at det som er godt for oss, også skal koste litt smerte, svette og slit.
Og rett skal være rett: Det er sunt å måtte svette og slite litt, men ikke dersom hele livet skal bestå av slit og svette.
Når Jesus snakker om Gud som vår far, legger han stor vekt på å formidle at Gud er en far som gir sine barn bare gode gaver (Matt 7,12).
Det var derfor Gud ga oss hviledagen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Reiselektyre

Få ting er med på å gjøre en reise lettere, triveligere og mer interessant enn at man har med seg god reiselektyre.

Er reisen lang, blir behovet desto større.
Dagens aviser kan hjelpe litt, et interessant blad kan hjelpe mer, men en god bok er kanskje det som hjelper mest.
I Apostelgjerningene 8 kan vi lese om en etiopisk hoffmann som hadde en lang reise foran seg, fra Jerusalem og hjem til Etiopia.

Som reiselektyre hadde han tatt med seg profeten Jesaja. Det var bare en hake ved den lektyren: Han forsto ikke helt hva han leste.
Men så kom apostelen Filip.
Han kunne hjelpe ham.
I et brev Henrik Ibsen sendte Bjørnstjerne Bjørnsson i 1865 skrev han: «Jeg leser ikke annet enn Bibelen. Den er kraftig og sterk!»
Da bodde han i utlandet, men hadde Bibelen som reiselektyre.
Lenge var det slik at på de fleste norske hotellrom, kunne man finne en bibel, lagt der av Norsk Gideon.
Et forslag til reiselektyre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ramme og innhold

«Rammer uten innhold» sto det på en eske jeg fant under rydding forleden.

Bildene som hadde stått i dem, var tatt ut.
De hadde tydeligvis ikke noen interesse lenger.
Men rammene hadde jeg tatt vare på.
Det henger nok ting både på stuevegger og andre steder der rammen er mer interessant og mer verdifull enn bildet som er i rammen.
«Kalkede graver» er et uttrykk mange kjenner fra ordspråkenes verden.
Men opprinnelsen til uttrykket var det Jesus fra Nasaret som sto for.
I Matteus 23 kan vi lese hvordan han refser hykleriet i samtiden og beskriver dette som kalkede graver, fine å se til utenfra, men inni fulle av knokler og all slags urenhet (vers 27).
Fasade er viktig for mange, mens det som er bak fasaden ikke er det.
Slik skal det ikke være.
«Rammer uten innhold» er en ærlig melding, men heldigvis kan også tomme rammer bli fylt med innhold som gir mening og formidler verdier.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Skattejakt

«Skattejakt» er et ord som trigger fantasien.

Man kan finne mange slags skatter dersom man vet hvor man skal lete.
Noen av oss vokste opp med fortellinger om nedgravde skatter og skjulte rikdommer, men de største skattene finner man ikke på den måten.
De finner man der man kanskje minst venter det: I ei bokhylle, i en sangtekst, i en samtale.
For noen av oss har det å finne skatter i bokhylla, hatt helt konkrete og praktiske resultater.
Plutselig var den der, boka man hadde lett etter, boka man ikke husket at man hadde, boka man så gjerne skulle lest.
Andre ganger var det i sangboka at skatten dukket opp: Strofen som satte akkurat de rette ordene på en følelse eller en lengsel, eller som ga svar på et spørsmål som ikke ville slippe taket.
Profeten Jeremia sa det slik til Herren: «Jeg fant dine ord og åt dem, og de var til glede for meg» (15,16).
Han hadde funnet skatten!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fader eller far?

Når man har vært bibelleser i 60 år, har man også vært innom en del forskjellige bibeloversettelser.

Med ulike mellomrom kommer nye utgaver der bibelspråket er blitt modernisert i forhold til hva som har stått i tidligere utgaver.
For denne bibelleser og bibelbruker er slike nye utgaver først og fremst stimulerende, men det hender man savner de tidligere formuleringene.
I Bibel 2024 heter det nå at Paulus «(bøyer) mine knær for Far» (Ef 3,14).
Tidligere sto det «Faderen».
Innholdsmessig er det snakk om det samme ordet.
Kanskje har det mest av alt å gjøre med en eldre manns språkfølelse, men både i denne og andre bibeltekster treffer ordet «Faderen» meg bedre enn «Far».
Jeg har den samme følelsen når det gjelder bønnen «Fader vår» eller når det er snakk om Treenigheten.
Som språket ellers, må også bibelspråket være dynamisk.
Men det bibelske budskapet om nåden og frelsen er alltid det samme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mat for sjelen

Jesus brukte mange forskjellige lignelser om seg selv.

På forskjellige måter beskriver disse lignelsene både hvem han var og hva han ønsket å bety for oss som tror.
Han kalte seg både det sanne vintre og den gode hyrde.
Han kalte seg også «veien, sannheten og livet».
I alt er det sju slike «jeg er»-utsagn fra Jesus i evangeliene.
Ett av dem er dette: Jeg er livets brød (Joh 6,51).
Brød, sammen med vann, er det mest grunnleggende i ethvert kosthold.
Nå finnes det ulike typer brød, ikke alle er like sunne, men «livets brød» – sunnere blir det ikke.
Sannere blir det ikke.
Også i Det gamle testamente finner vi denne bildebruken. «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15,16).
Det er en egen glede – kall det gjerne velsignelse! – med godt brød.
Slik også med den mat for sjelen som bibelordet, forkynnelsen eller lovsangen gir.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Rene føtter

En dag i 1883 kom den amerikanske metodist-teologen Samuel Brengle til London for å bli frelsesoffiser.

Det første han ble satt til, var å pusse skoene til de 500 andre mannlige studentene ved offisersskolen.
Han har fortalt at da han så utover havet med sko, så han for seg Jesus som vasket disiplenes føtter på skjærtorsdag.
– Herre, du vasket deres føtter; jeg skal bare pusse deres sko, skal han ha sagt.

Til daglig er nok vi mer opptatt av å ha rene hender, enn rene føtter.
Men på Jesu tid var rene føtter en viktig del av hygienen.
Man gikk med åpne sandaler på støvete veier.
Det å vaske andres føtter, var en jobb man gjerne lot den laveste av tjenerne utføre.
Jesus brøt med dette og ga et eksempel: At vi skal være hverandres tjenere.
Det kan vi vise på mange måter: Vaske hverandres føtter, stelle hverandres sår, bære hverandres byrder.
Jesus er vårt forbilde på alle disse områdene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kum ba yah»

Alle vi som er eller har vært knyttet til speiderbevegelsen, kjenner ordene «Kum ba yah».

Det er tittelen på en leirbålssang som gjerne hentes fram når man er på en leir eller hyttetur og bålet man sitter rundt, eller bålet i peisen, er i ferd med å brenne ned.
Kanskje har noen en gitar, kanskje synger man den uten musikk.
Ordene skal stamme fra en sang eller salme som oppsto blant de afroamerikanske slavene på 1800-tallet.
Betydningen er man vel ikke helt sikker på, men trolig betyr det «vær oss nær» eller «kom til oss».
Sangen har også noen vers som man synger der rundt leirbålet, enten på engelsk eller norsk: «Noen gråter, Gud – kum ba yah» eller «Noen ber til deg – kum ba yah».
Nå er det ikke bare speidere som har sunget denne sangen eller bedt disse bønnene.
Den brukes også i mye annet, kristent barne- og ungdomsarbeid.
Det er en bønn som det er lett å gripe til, men som sier mye.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Per og Pål»

For mange er det å henvise til «Per og Pål» en annen måte å si «hvem som helst» på.

Begge navnene er to av de vanligste manns- eller guttenavnene på norsk: Mer enn 36.000 norske menn har Per som sitt første fornavn, mens nesten 10.000 har Pål som første fornavn.
Det finnes brødrepar som heter henholdsvis Per og Pål.

Begge navnene har bibelsk opprinnelse.
Per er en referanse til apostelen Peter mens Pål er utledet av apostelen Paulus’ navn.
Listen over navn med bibelsk opprinnelse som brukes i Norge, er svært lang, enten vi snakker om mannsnavn eller kvinnenavn.
Noen foreldre er veldig bevisste på å velge bibelske navn til sine barn, for andre har det vært mer ubevisst.
– Jeg var ikke klar over at det var bibelske navn, jeg likte dem bare, sa en kollega som hadde kalt barna sine Benjamin og Rebekka.
Vi som er kristne, kaller oss med det viktigste av alle bibelske navn: Kristus selv.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - illustrasjonen viser et gammelt ikon der Peter og Paulus omfavner hverandre.

Bordplassering

Alle som har arrangert selskap, vet hvor viktig det er med bordplasseringen.

Det handler gjerne om nærhet til selskapets midtpunkt, enten dette er et brudepar, en jubilant eller en konfirmant.
Det er ikke noen ny problemstilling.
I Lukasevangeliet kan vi lese at Jesu disipler diskuterte dette.
Jesu råd er at det er bedre å sette seg for langt ned enn for høyt opp (Luk 14,7-11).
Jesus gikk faktisk lenger: Man skulle ikke først og fremst be venner og kjente til selskap, men dem ingen andre vil be.
Legendekongen Arthur, som skal ha levd på 500-tallet, fant sin løsning: Hans bord var rundt.
Da satt ingen øverst og ingen nederst.
Kanskje blir det slik når vi skal plasseres ved det himmelske bordet også?
At det også er rundt?
Da blir man heller ikke der plassert «øverst» eller «nederst», men er på det samme nivået?
Og at det ikke bare er de pene og verdige som blir bedt til bords, men alle?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vinger

Alle fugler har en eller annen form for vinger. Ikke alle er like imponerende, og ikke alle er egnet til å bære, men de har sine oppgaver.

I Bibelen leser vi om to forskjellige fugler og deres vinger.
De har ikke annet til felles enn at de er fugler.
Den ene fuglen er en ørn, den andre er ei høne.
Om ørnens vinger leser vi i Jesaja 40,31 at de som venter på Herren, «får ny kraft, de løfter vingene som ørnen».
En ørn i svevet – det er et imponerende skue.
I Matteus 23,37 leser vi hvordan Jesus sammenligner seg selv med en høne og sier til folket at han ville samle dem «som en høne samler kyllingene under vingene sine».
Uttrykket «hønemor» kan nok ha litt forskjellige valører, alt etter hvem som bruker det og hvem det brukes om.
Men i bunn og grunn forteller det om å ha omsorg, om å ta ansvar.
To bibelske bilder.
Det ene er imponerende, det andre forteller om omsorg.
Begge sier noe om Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Judas

Navnet hans var et av de vanligste mannsnavnene i Israel. Det var et navn det sto glans av: Judas.

I tre år hadde han, sammen de andre disiplene, vandret på kryss og tvers i det hellige land og vært vitne til alt Mannen fra Nasaret både sa og gjorde: Taler han holdt, undre som han utførte.
Da Jesus vasket disiplenes føtter, ble også Judas’ føtter vasket, og da Jesus brøt brødet og delte ut vinen, fikk også han del i dette.
Hva skjedde?
«Djevelen hadde alt gitt Judas, sønn av Simon Iskariot, den tanken i hjertet at han skulle forråde ham» (Joh 13,2).
Han fullførte det han hadde tenkt.
Ettermælet hans er at han forrådte Jesus, og han fikk en tragisk slutt.
Etter to tusen år er vi fremdeles ikke ferdige med Judas Iskariot.
Kunne han kommet tilbake?
Jeg tror det.
Peter fikk komme tilbake etter sitt fall.
Mange har fått erfare at Jesus er den som tar imot, og ikke en som støter bort.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Mitt credo

Mitt credo

Ber du meg å sette ord på min tro?
Da svarer jeg straks at artikkel to,
den taler om Jesus, min Frelser og venn.
Jeg klarer meg lenge med den.

19. juni 2024 – Nils-Petter Enstad

Da vennene tidde

Det er mange måter å møte andre menneskers sorg og smerte på.

I Jobs bok leser vi om hvordan tre av hans venner møtte ham da han hadde det som verst: «Så satt de hos ham der på jorden i sju dager og sju netter. Og ingen sa et ord til ham, for de så at han led forferdelig» (2,13).

En av mine bekjente opplevde en tragedie i sitt liv som saktens kan sammenliknes med Jobs.
Det gikk på troen løs i lang tid.
I dag sier han at noe av det som hjalp ham i denne tiden, var «troende som tidde».
Det er veldig lett å skulle ta Gud i forsvar når andre mennesker opplever kriser, sorg eller smerte.
«Det er nok en mening med det» er ord som har fått falle altfor ofte.
I møtet med andres opplevelse av det meningsløse er det å tie som oftest det beste man kan gjøre.
Vil man si noe, får man si det til Gud.
En far som hadde mistet et barn, sa til presten: – Nå er jeg sint på Gud!
– Bare vær det, sa presten. – Det tåler Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«...som om han ikke hørte»

Jeg følger gjerne med i min egen bibel når en bibeltekst leses i et møte.

For en stund siden ble det lest fra Johannes 8, om Jesu møte med kvinnen som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd.
Det ble lest fra en annen oversettelse enn den jeg satt med, og i vers 7 oppdaget jeg at det i hans bibel sto noe som ikke sto i min: «Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren – som om han ikke hørte».
Hvor kom disse fem siste ordene fra?
Etterpå sjekket jeg i de ulike bibeloversettelsene jeg har i hylla, og fant tilføyelsen i en norsk og en engelsk utgave.
«Som om han ikke hørte».
Kan det tenkes at det gis situasjoner der Gud rett og slett overhører beskyldninger og anklager vi kommer med, det være seg mot ham eller mot hverandre?
Vi både sier og tror at Gud hører alt vi sier, men noen ganger later han kanskje som om han ikke hører?
Og noen ganger er det kanskje helt greit?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibel med glidelås

Jeg har i årenes løp skaffet meg mange forskjellige utgaver av Bibelen.

Bibelen på ulike språk, ulike oversettelser av Bibelen på norsk og ulike størrelser og format på den boka jeg til enhver tid holder i hånda, fra de knøttsmå til de relativt store.
Den Bibelen jeg ofte har med på møter, er utstyrt med glidelås.
Sist søndag ble det en liten preken i seg selv: Det finnes sikkert mennesker som opplever at for dem er Bibelen en bok med glidelås; en bok som ikke uten videre lar seg åpne, slik at man kan bla i den og lese i den.
Bibelen kan oppleves som en lukket eller stengt bok også på andre måter: Lukket, fordi ingen har forklart budskapet, eller lukket fordi den ikke er tilgjengelig på det språket en selv bruker.
Slike faktorer kan saktens fungere som glidelås på Bibelen; en glidelås som er dratt igjen.
Men glidelåser lar seg åpne, tekster lar seg fortolke og Bibelen finnes på de fleste språk.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

«Så godt å være hans»

Den gamle Herrens tjener var spesielt glad i en sang av Lina Sandell, nemlig den som begynner med ordene «Jeg langt borte var fra Herren».

Det var særlig omkvedet han var glad i.
Her heter det: «Å, hvor stort at Jesus fant meg! Å, så godt å være hans».
Hvorfor akkurat det omkvedet?
Jo, fordi vedkommende faktisk het «Hans».
Et navn er nesten alltid en nøkkel til kontakt og identitet, både fornavn og slektsnavn.
Mange av oss har vel ennå en litt høyere terskel for både å bruke fornavn og å bli tiltalt med fornavn enn vi har med etternavn.
I Jesaja-boken sier Gud til folket: «Jeg har kalt deg ved navn» (43,1).
Ikke noe «hei, du» eller «du der borte», men ved navn.
Det var dette den gamle Herrens tjener følte han hadde opplevd.
Han følte han hadde vært gjenstand for Guds personlige omsorg og interesse.
Derfor gjentok han det ofte, om enn med et glimt i øyet iblant: Å, så godt å være Hans!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser frelsesoffiseren Hans Johnny Nielsen (1932 - 2018), som gjerne identifiserte seg med strofen om å være «Hans»

Fra klagesang til takkesang

Det er en kjent sak at både bibelfortellinger og bibelvers har inspirert mange forfattere.

Nesten hvert år kommer det ut kriminalromaner med titler som er hentet fra Bibelen.
Også i poesien finner man dette.
Dikteren Arnulf Øverland (bildet) var ingen troende, men brukte bibelske begreper som tittel på flere av sine diktsamlinger.
En av de siste het «På Nebo bjerg» – Nebo var fjellet der Moses fikk se inn i det lovede landet som han ikke fikk komme inn i selv.
I det bibelske skriftet Klagesangene finner man i ett og samme vers to formuleringer som begge også er kjent fra den kristne sangskatten, når det heter om Guds barmhjertighet at «den er ny hver morgen», og «Din trofasthet er stor» (3,23).
Sangene det tenkes på, er selvfølgelig «Guds nåde er hver morgen ny» og «Stor er din trofasthet».
Begge synges mye i norske bedehus og andre kristne forsamlinger.
Det er en vei fra «akk» til «takk».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK