«Følge boka»

At noe skal gjøres «by the book» – etter boka – er et kjent uttrykk både fra filmer og fra virkeligheten.

Er man usikker på en prosedyre eller på regler og retningslinjer, er det alltid en fordel å kunne forholde seg til en mal eller en oppskrift. Man kan følge boka.
Det finnes håndbøker og manualer for det meste i livet.
Noen ganger kan disse manualene være både store, tunge og omfattende.
Et annet engelsk uttrykk, om å «kaste boka» på noen, kan skape svært dramatiske bilder.
Også i troslivet kan det være aktuelt å «følge boka».
På Jesu tid var man gode på det.
Mange var opptatt av å følge bok helt ned til det minste komma.
Jesus komprimerte dette slik: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,37-39).

Publiusert som «Dagens andakt» på KPK

Minneverset

Mange av oss husker at vi på søndagsskolen lærte et minnevers etter hver samling.

Det kunne være et bibelvers, det kunne være et sangvers eller det kunne være en setning som oppsummerte den undervisningen vi hadde fått denne dagen.
Kanskje ble det gjentatt et par ganger, slik at det skulle «sitte».
Noen ble kanskje spurt søndagen etter om man husket minneverset fra forrige gang.
Det å gjenta noe for seg selv, eller få noe gjentatt, er en gammel form for læring.
Den kunnskapen man fikk på den måten, kan sitte i veldig lenge – ofte livet ut.
Det gjelder både ord og toner.
Det har nok ikke vært forsket på hvor mange som, etter at de er blitt gamle, husker minneversene de lærte på søndagsskolen.
Men vi vet noe om det å huske sanger, viser eller salmer.
Minneverset og andre tekster fra søndagsskolen kan også dukke opp fra slike kister i hukommelsen, som «Fader vår» eller «Den lille bibel».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Holde åren åpen

Jeg har lest om både poeter og komponister som hver eneste dag skriver et nytt vers eller lager en ny melodi bare for å sikre seg at «åren», det være seg til poesi eller musikk, alltid er åpen.

Andre er skeptiske til et slikt program.
Både musikk og dikt kan lages fort og flinkt på rutinen, selv om det sjelden blir stor kunst av det.
Samtidig er det viktig at man holder forbindelseslinjer åpne: Stier i terrenget, kontakt med venner og bekjente og ikke minst: Kanalen til det himmelske.
Bønnens «åre» eller kanal er blitt beskrevet på mange måter.
Sangen «Veien oppad er fri» av den danske forkynneren Svend Rehling beskriver dette.
Andre opplever at veier gror til, som i Knut Hamsuns siste bok: «På gjengrodde stier».
Veier, stier og kanaler som brukes, gror ikke igjen.
De forblir åpne.
Det gjelder også bønneveien.
Der kan man løpe om det trengs, spasere eller bare rusle.
Den er åpen uansett.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kan dette bli en andakt?»

Den kjente Oslo-presten Ragnar Forbech var i mange år fast «lørdagspredikant» på Stortorget i Oslo.

Det var han i samarbeid med frelsessoldatene fra Templet korps, og møtene ble holdt rett foran Oslo domkirke, der Forbech hadde vært prest i mange år.
Det var ikke mye teologi i de korte appellene hans, men desto mer hverdagslige observasjoner.
Disse kunne være knyttet til noen av reklameskiltene som lyste opp i lørdagskvelden.
Advokatfirmaet «Vogt & Vogt» – to ting å vokte seg for!
Eller globusen i sentrum av reklamen for Radionette: – Er verden sentrum i ditt liv?
Mange kan kjenne seg igjen i ønsket om å knytte en åndelig lærdom til en hverdagslig hendelse eller observasjon.
Kanskje såmannslignelsen ble til som følge av en slik hverdagslig observasjon som Jesus gjorde?
Eller lignelsene om vintreet, om den gode hyrde eller om fjellgrunn kontra sandgrunn?
Hverdagshendelser kan si noe om Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fra Skaperens hånd

I 1541 var et av kunsthistoriens største og mest kjente verk ferdig: Michelangelos dommedagsfreske i det Sixtinske kapell i Roma.

I snart 500 år har fresken overveldet alle som har sett den.
Selv har jeg vært i dette kapellet flere ganger, men den siste gangen var fresken dekket av en stor duk.
Den skulle rengjøres, og det tok sin tid.
Da jobben var gjort og duken fjernet, kunne man se fresken som den var fra kunstnerens hånd.
Men det var det ikke alle som likte.
De syntes fargene var blitt for lyse.
Sot fra flere hundre års lysbrenning i det store rommet hadde satt sitt preg på verket, men nå var den blitt fjernet.
Det hadde gitt fresken et mørkere preg, og det hadde man vendt seg til.
Man hadde tenkt at slik skulle bildet være.
Mennesket er også et kunstverk.
Som årene går, blir også vi preget av livets gang, men gjennom troen på Jesus kan slik «sot» fjernes.
Da framstår vi også slik vi var ment å framstå fra skaperens hånd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Haster ikke lenger»

Han hadde mange jern i ilden og noterte de ulike oppgavene på små ark som han sorterte i tre bunker.

Da han ble spurt om hvordan han fordelte oppdragene mellom de tre bunkene, beskrev han dem slik: Haster – haster meget – haster ikke lenger.
Uansett hvor mye «multitasking» vi må ha drevet med, kan vi kjenne oss igjen i dette.
Det er ting vi bør få gjort, ting vi må ha gjort og ting vi ikke kan få gjort lenger.
Særlig den siste bunken kan det være vonde eller såre følelser knyttet til.
Mennesker man skulle ha besøkt, brev man skulle ha skrevet, samtaler man skulle ha tatt.
Også i troslivet kan bunken «haster ikke lenger» bli dramatisk.
Kanskje var det mer aktuelt i tidligere generasjoner, men det finnes nok ennå de som tenker at de bør omvende seg, men ikke nå.
Det blir utsatt.
Bibelen anbefaler ikke slike utsettelser. Den sier: «Nå er den rette tid, nå er frelsens dag» (2 Kor 6, 2).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ild eller due?

I Bibelen kan vi lese om to ulike skikkelser som Den hellige ånd viser seg i .

Den ene er i form av en due, den andre i form av ildtunger.
Da Jesus ble døpt av Johannes, kom Ånden ned over Jesu hode i skikkelse av en due.
På pinsefestens dag kan vi lese at Ånden viste seg som tunger av ild som satte seg på disiplenes hode.
Både due og ild er begreper vi finner flere steder i Bibelen.
I fortellingen om Noas ark leser vi at da at Noa slapp ut en due for å se om vannet hadde begynt å synke (1 Mos 8).
Duene hadde også en rolle i liturgien, som offer i gudsdyrkelsen.
Da den store kampen sto på mellom profeten Elia og prestene til avguden Ba’al, skulle ilden være tegnet på hvem som var sann Gud (1 Kong 18).
For mange er duen et symbol på fred – man snakker om «fredsdue».
Ilden er et mer «krigersk» symbol.
Men både ild og due sier noe om hva som er Den hellige ånds gjerning i vår tro.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.