Smuler og dråper

Både «smuler» og «dråper» er ord vi bruker for å beskrive det som er både er smått og puslete.

Trubaduren Øystein Sunde har en vise om han som «bad om en smule, og ikke et brød» og om «en dråpe, men ikke en sjø».
I et ordtak heter det at «smuler er også brød», noe både småfugler og maur sikkert vil si seg enig i.
I 1947 ga presten Ole Sæverud ut en prekensamling som het nettopp «Smuler er også brød». I årene som lå bak, hadde nok mange erfart nettopp det.
Ordet «smuler» forekommer omtrent ikke i Bibelen.
Vi tenker vel om smulene som om dråpene i en kjent sang: Vi ønsker mer enn bare smuler og dråper.
Når vi ber, ber de fleste av oss om mer enn det.
I en av Aage Samuelsens sanger ber han om at «en dråpe av blodet» skal berøre hans sjel.
Kanskje ville han også kunnet synge om en smule velsignelse? Det er ikke alltid det er mengden det kommer an på.
Dråper og smuler er også guddommelige ressurser.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Like eller elske?

Den amerikanske presten og borgerrettsforkjemperen Martin Luther King skal ha sagt: «Gud har ikke kalt meg til å like alle mennesker. Han har kalt meg til å elske dem».

Kan man elske noen man ikke liker?
Det er unektelig et krevende felt å gå inn i.
Martin Luther King selv opplevde nok at det var mange som verken likte ham eller elsket ham.
Det er en kjent sak at det var de som jublet da han ble myrdet i 1968; også personer som kalte seg kristne.

Like eller elske?
En gruppe mennesker satt og snakket om en som ikke var tilstede.
De fleste hadde vedkommende langt opp i halsen og ga uttrykk for det.
Vedkommende var ikke godt likt, kan man si.
Så tok en som ikke hadde deltatt i samtalen ordet: – Nå må vi ikke glemme at Jesus døde for ham også!
Mer ble det visst ikke sagt om det.
Gud kaller oss ikke til å like alle mennesker.
Han kaller oss til å elske alle mennesker.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lam eller løve?

Har ordene «lam» og «løve» noe annet felles enn at begge begynner med bokstaven «l»?

Ja, faktisk, og kanskje mer enn man skulle tro.
Ifølge profeten Jesaja skal ulven og løven en dag beite sammen med lammet og oksen (65,25), men i Det nye testamente brukes begge disse ordene som betegnelse på Jesus.
Det begynner allerede i Johannes-evangeliet, der Døperen Johannes sier om Jesus at han er «Guds Lam som bærer verdens synd» (1,29).
Jesus kalles «løven av Juda» (5,5), men Johannes skriver også om den seieren som Guds folk vinner i kraft av Lammets blod (12,11).
En annen Johannes, han vi også kaller Døperen, sa om Jesus: «Se, der er Guds Lam som bærer verdens synd» (Johannes 1,29).
I naturen tenker vi at lam og løve er fiender; i Guds rike blir begge nevnt for å beskrive Jesus og hvem han er.
Derfor finner vi også uttrykket «lammets vrede» i det samme bibelske skriftet (Åpenbaringen 6,16).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kull og diamant

«Jeg er bare et stykke kull, men en dag skal jeg bli en diamant», synger Johnny Cash i en av sine mange gospelsanger.

Poenget er hentet fra naturvitenskapen: En diamant består av kullstoff som ligger dypt nede i berggrunnen.
Her har det vært under et enormt høyt trykk og stor varme.
Slik oppstår diamanten.
Kull, eller karbon, er et grunnstoff.
Vi finner det i forskjellige språklige sammenhenger, som «karbohydrater»; et ord man kjenner fra matlagingen.

At et menneske kan bli forvandlet fra et kullstykke til en diamant, er derfor mer av en lignelse enn av en faktisk beskrivelse.
Litt poetisk kan vi likevel tenke at en kullbit er en potensiell diamant.
Profeten Samuel så kanskje først og fremst kullbiten i den unge gutten David.
Herren så noe annet og noe mer – les bare i 1 Samuel 16,7: «Her gjelder ikke det som mennesker ser. For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Nøkkel eller sverd?

På hver side av det enorme inngangspartiet til Peterskirken i Roma står det en stor statue.

De forestiller de to apostlene Peter og Paulus. De er utstyrt med hvert sitt kjennetegn: Peter med en nøkkel og Paulus med et sverd.
Referansen til Peter og nøkkelen finner vi Matteus 16 der Jesus sier til disippelen at han vil gi Peter «nøklene til himlenes rike» (vers 19).
Hva «nøkkelmakten» egentlig består i, er noe kirken har drøftet i to tusen år.

Paulus og sverdet er kanskje mindre komplisert.
Dels er det en henvisning til den død man mener Paulus led, at han ble halshugget, dels referer sverdet til hva apostelen skrev til sin unge venn Timoteus om å være «en god stridsmann for Kristus Jesus» (2 Timoteus 2,3), men også hans eget vitnesbyrd om at han hadde «stridd den gode strid» (4,7).
En nøkkel og et sverd er to veldig ulike redskaper, men i Guds rike er det faktisk bruk for begge deler.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Signalet

Kanskje har det med alder å gjøre, men jeg blir fremdeles litt imponert når jeg kan stå inne og åpne garasjeporten mange meter unna ved å trykke på en knapp.

Eller jeg kan begynne å varme opp bilen min med den samme øvelsen, om enn knappen jeg trykker på, sitter på en annen dings.
Vi burde vel være vant til at signaler som er sendt til en mottaker som i fysisk forstand er langt borte, når fram og blir fulgt.
Radio, fjernsyn og telefoni har fungert på den måten i mer enn hundre år.
Noe som er enda eldre, og som har fulgt menneskeheten gjennom hele dens historie, er den signaliseringen vi kaller bønn.
At Gud bare er en bønn unna, er et uttrykk mange av oss kjenner både fra sanger og forkynnelse – og som mange kjenner også av egen erfaring.
«Si bare et ord, så blir han frisk», sa offiseren som møtte Jesus og ba for sin syke tjener (Matteus 8,8).
Jesus sa det ordet.
Signalet var sendt, mottatt og ble besvart.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Resultatlønn»

Mange tror det er et ordtak, men det var faktisk Jesus selv som satte ord på det: «En arbeider er sin lønn verd» (Lukas 10,7).

Paulus gjentar det samme når han skriver til Timoteus (1 Tim 5,18).
En lønn er noe man avtaler ved arbeidsforholdets begynnelse, både størrelse og mekanismer.
I mange arbeidsforhold har man ordninger med «resultatlønn» og bonusordninger.
Som lønnsarbeider hele livet har jeg kontroll på min begeistring for slike ordninger.
I Matteus 20 kan man lese lignelsen om arbeiderne i vingården.
Der var det verken resultatlønn eller bonuser.
Det var avtalt lønn som gjaldt.
Fra Jesu side er dette en lignelse om himmelriket.
Kan man lese lignelsen slik: I himmelen er det ikke «resultatlønn» som gjelder, men man får avtalt lønn for trofasthet og avtalt lønn for å ha handlet på kallets utfordringer?
En slik arbeidsgiver kjenner jeg at jeg kan arbeide for med glede og tillit.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK