Hjertespråket

Da min far lå på det siste, var han i perioder helt andre steder enn i sykehussenga.

Mens han lå slik, hendte det at han snakket indonesisk.
Det var et språk han hadde lært seg sent i livet, i forbindelse med noen år som misjonær i dette store øyriket.
I andre perioder, når han snakket norsk, brukte han sin barndoms dialekt fra Sunnfjord; et målføre han hadde brukt på mange tiår.
Kanskje er det hjertespråket som dukker opp i slike faser?
Det kan være barndommens språk eller et språk som av en eller annen grunn er blitt kjært og betydningsfullt for en?
Språket er en viktig identifikasjonsfaktor for de fleste av oss.
Mange kan ha blitt flinke til å snakke språket som de rundt en snakker, men det er ikke nødvendigvis hjertespråket.
På den første pinsedagen var dette noe av det som forundret folkemengden: «(…) vi hører dem tale om Guds storverk på våre egne tungemål» (Apg 2,11).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Trekke velsignelsen tilbake?

Fra tid til annen kan man se at vigslede bygg – kirker, bedehus – blir lagt ut for salg.

Det er ikke lenger driftsgrunnlag for den aktuelle menigheten eller virksomheten.
Noen ganger er det andre kristne aktiviteter som overtar bygget.
Sandvika kirke utenfor Oslo ble pinsekirke på 1980-tallet, bedehuset i Risør ble Frelsesarmé-lokale i 2014.
Nylig fikk en katolsk menighet overta en luthersk kirke i Oslo.
Andre kirkebygg blir overtatt av helt sekulære interesser.
I noen sammenhenger finnes det en liturgi for å «avvigsle» bygget når det ikke lenger skal brukes til gudstjenester og møter.
Det får meg til å undres: Kan man trekke en velsignelse tilbake?
Kan den gjøres ugyldig?
Og hvem er det som i tilfelle har mandat til å erklære velsignelsen ugyldig?
Det er Gud som er velsignelsens kilde; ikke vi.
I denne andakten får du ikke noe svar på dette – bare utfordringen som ligger i spørsmålet.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.
Bildet viser Frelsesarmeens lokale på Maura i Nannestad, som var gudshus fra 1909 til 2009.

Manna

«Manna i ørkenen» og «manna fra himmelen» er uttrykk som oppfattes som ordtak i dagligtalen.

Men de har, som så mange ordtak, bibelsk opprinnelse.
Den finner vi i fortellingen om Israels vandring fra Egypt og til Kanaan.
I 2. Mosebok 16 leser vi hvordan Gud sørget for at det hver morgen lå et lag på bakken som kunne samles opp og som man laget mat av.
I overført betydning brukes «manna» ofte om gaver eller hendelser som kommer uventet og som løser et problem for den som opplever det.
I den bibelske fortellingen skulle man bare samle akkurat så mye manna som man trengte den aktuelle dagen.
Et «dag for dag»-kosthold, men samtidig var man trygge på at det alltid var tilstrekkelig.
Herren sørget alltid for at de fikk det de trengte.
I salmen «Blott en dag» møter vi den samme tanken, som når Lina Sandell henviser til løftet som står i 5. Mosebok 33,25: «Som dine dager er, skal din styrke være».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Påminningens velsignelse

Det kristne ekteparet hadde en lang liste med mennesker som de bad for hver eneste dag.

Det var selvsagt barn og barnebarn, annen nær familie, slektninger, venner, kolleger og naboer.
En som hadde vært til stede ved ekteparets morgenbønn, spurte dem etterpå: – Hvorfor må dere nevne alle disse navnene hver dag? Gud husker dem sikkert, uansett.
Det måtte de gi vedkommende rett i, men, som de påpekte: – Gud husker dem sikkert, men vi trenger også å bli minnet om dem.

Det er mange måter å ordne sine bønner på.
Noen skriver lister med navn og temaer og tar med et stikkord når det gjelder hva bønnebehovet er.
Andre stoler mer på hukommelsen, og noen av oss stoler kanskje mest på Guds hukommelse, og legger både personer og behov fram nesten som en pakke.
Jesus ga ikke så mange konkrete anvisninger for vårt bønneliv.
Det eneste var kanskje dette: At det ikke er nødvendig å bruke så mange ord.
Et «Kjære Jesus!» når langt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Han kjenner oss fullt ut

En prest ble engang spurt om han trodde han noen gang hadde skuffet Gud.

Det måtte presten medgi at han var nokså sikker på at han hadde gjort.
– Nei, svarte den andre. – Du kan ikke skuffe Gud, for han kjenner deg fullt ut!
Svaret er interessant, men også krevende, sett fra
et sjelesørgerisk perspektiv.
Dette med å «kjenne hverandre fullt ut» kan det sies mye om, enten man er og har en ektefelle, eller det er snakk om forholdet mellom barn og foreldre.
Guds kjennskap til den enkelte av oss befinner seg uansett i en helt annen liga.
Paulus så fram til den dagen da «jeg skal erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut» (1 Kor 13,12).
Kan vi skuffe Gud?
Jeg tror ikke jeg våger å svare kategorisk på det spørsmålet, men det jeg vet, og som jeg ikke behøver å lure på, er at Gud kjenner meg fullt ut, med feil og nederlag, men også med ønsket om å leve et liv til Guds ære og velbehag.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å tjene noen

«Frelst for å tjene» (Saved to serve) er et slagord Frelsesarmeen har brukt i ulike sammenhenger.

Paulus skrev det samme til de kristne i Efesos – se Efeserne 2,10.
At det er viktigere å tjene noen enn å bli betjent selv, er derfor en gammel, kristen erkjennelse.
Bob Dylan synger om det samme i visa «Gotta serve somebody». Den tok han med på albumet «Slow train coming», som regnes som den første kristne LP-en hans.
I teksten heter det at du kan være ambassadør for ditt land eller drive med helt andre ting, men du må tjene noen.
Det kan være Gud eller det kan være djevelen, men du står i noens tjeneste uansett.
Det kan høres ut som litt av en skvis, og denne sangen alene løser ikke den skvisen.
Men man kan velge å lytte til høvdingen Josva fra Det gamle testamente.
Han sa det slik: «Velg i dag hvem dere vil tjene. Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren» (Josva 24,15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Signert utgave

«Signert bibel» sto det i en annonse på nettet.

Det annonsen ikke sa noe om, var hvem som hadde signert denne utgaven av Bibelen.
Når en bok er signert, er det jo gjerne forfatteren som har signert den.
Som kristne tror vi at Bibelen er inspirert av Guds hellige ånd, men hans signatur viser seg ikke i form av skrift.
Paulus skriver til oss kristne: «For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod» (2 Kor 3,3).
Men heller ikke det er svaret på den undringen som annonsen på nettet har trigget.
I diktet «Norsk freske» konkluderer Gunnar Reiss-Andersen med at den norske naturen er «et gammelt mesterverk signert Gud».
Kanskje er det slik vi kommer nærmest svaret på undringen.
Det er skaperverket som er Guds signatur, sammen med frelsesverket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK