Signalet

Kanskje har det med alder å gjøre, men jeg blir fremdeles litt imponert når jeg kan stå inne og åpne garasjeporten mange meter unna ved å trykke på en knapp.

Eller jeg kan begynne å varme opp bilen min med den samme øvelsen, om enn knappen jeg trykker på, sitter på en annen dings.
Vi burde vel være vant til at signaler som er sendt til en mottaker som i fysisk forstand er langt borte, når fram og blir fulgt.
Radio, fjernsyn og telefoni har fungert på den måten i mer enn hundre år.
Noe som er enda eldre, og som har fulgt menneskeheten gjennom hele dens historie, er den signaliseringen vi kaller bønn.
At Gud bare er en bønn unna, er et uttrykk mange av oss kjenner både fra sanger og forkynnelse – og som mange kjenner også av egen erfaring.
«Si bare et ord, så blir han frisk», sa offiseren som møtte Jesus og ba for sin syke tjener (Matteus 8,8).
Jesus sa det ordet.
Signalet var sendt, mottatt og ble besvart.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Resultatlønn»

Mange tror det er et ordtak, men det var faktisk Jesus selv som satte ord på det: «En arbeider er sin lønn verd» (Lukas 10,7).

Paulus gjentar det samme når han skriver til Timoteus (1 Tim 5,18).
En lønn er noe man avtaler ved arbeidsforholdets begynnelse, både størrelse og mekanismer.
I mange arbeidsforhold har man ordninger med «resultatlønn» og bonusordninger.
Som lønnsarbeider hele livet har jeg kontroll på min begeistring for slike ordninger.
I Matteus 20 kan man lese lignelsen om arbeiderne i vingården.
Der var det verken resultatlønn eller bonuser.
Det var avtalt lønn som gjaldt.
Fra Jesu side er dette en lignelse om himmelriket.
Kan man lese lignelsen slik: I himmelen er det ikke «resultatlønn» som gjelder, men man får avtalt lønn for trofasthet og avtalt lønn for å ha handlet på kallets utfordringer?
En slik arbeidsgiver kjenner jeg at jeg kan arbeide for med glede og tillit.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Klør i øret»

Det er mange meninger om hvordan man skal håndtere det dersom man klør i ørene.

Noen bruker q-tips, andre bruker fyrstikker, og noen bare fingeren.
Uttrykket «kløe i øret» forekommer bare én gang i hele Bibelen. Det er når Paulus skriver om kristne som «ikke tåler den sunne lære», men i stedet vender seg hit og dit fordi «de vil ha det som klør i øret» (2 Timoteus 4,3).
Noen av oss synes kanskje at kløe i øret er ubehagelig og kun det.
Paulus bruker imidlertid uttrykket for å beskrive en type forkynnere som snakker ned alvoret i synden og legger den nåde som Jesus betalte dyrt for, ut på billigsalg.
Han beskriver dem som gjør dette som «glupske ulver», men også som «gjenstridige pratmakere» (Titus 1,9).
Kanskje var det for Paulus som det kan være for noen av oss andre: Kløe i øret var mer til irritasjon enn vederkvegelse?
Da er det ikke noe man søker, men noe man unngår.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En glemsom Gud

Noen av oss er kommet i den alderen der man kan si at langtidsminnet er bedre enn korttidsminnet.

Man husker, til dels temmelig detaljert, hendelser som ligger langt tilbake i tid, men det som skjedde i går eller bare tidligere i dag, har man glemt.
Ingen glemsomhet kan imidlertid måle seg med den Gud viser.
Både i forkynnelsen og den kristne sangskatten finnes det flere eksempler på dette.
Uttrykket «I glemselens hav er det fisking forbudt» er et uttrykk for dette; sangen om at «Gud glemmer min synd der ved Golgata høy, ja, han glemmer min synd, men erindrer meg» er et annet.
Guds glemsomhet er altså av det selektive slaget.
I Jesaja 49,15 sier Gud gjennom profeten at selv om så galt skulle skje at en mor glemmer sitt eget diebarn, glemmer ikke Gud sine barn.
Alt i 5 Mosebok 4 bekrefter Gud at han ikke glemmer den pakten han har inngått med sitt folk.
Det er evangeliet som er denne pakten.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å spørre etter veien

Man kan si mye pent både om GPS-teknologi og kart: Fremdeles hender det man må spørre noen etter veien hvis man skal finne fram i et område der man ikke er kjent.

Hvis den man spør, har et svar å gi, har man som regel tillit til at vedkommende vil føre deg på rett spor.
Også i troslivet kan dette med å spørre etter veien, være aktuelt.
Profeten Jesaja sier om dette: «...dine ører skal høre dette ordet bak deg: -Dette er veien, gå på den!" når du vil til høyre eller til venstre» (30,21).
Frelsesoffiseren og salmedikteren H. A. Tandberg skrev i 1904 en sang der det heter:
«La din Gud bestemme veien, ukjent er den for deg enn.
Ved hvert veikryss må du spørre: Si meg, Herre, er det den?»

Svaret på dette kan komme på flere måter: En indre påminning, et ord fra andre mennesker eller fra Bibelen selv.
Som det heter i Salme 119: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (vers 105).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Veirydding

Veirydding har vært et tema i store deler av landet denne vinteren.

Mye mer snø enn vi har vært vant til på mange år, har skapt problemer med å komme fram.
«Veirydding» er ikke bare noe man forbinder med vinter og snø.
Er det ikke snø som skal vekk, kan det være sand, og det kan være søle.
Det finnes da også mange redskaper som brukes i veiryddingens tjeneste, fra kost og spade til skuffe, måke og traktor. Valget av redskap er avhengig av hva slags vei som skal ryddes, og hva den skal ryddes for.
I bibelsk sammenheng er «veirydder» et ord man først og fremst forbinder med døperen Johannes. Han brukte ikke det ordet selv om sin tjeneste, men profeten Jesaja gjorde det: - En røst roper i ødemarken: «Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette» (Matt 3,3).
Jesus var den det skulle ryddes vei for.
Slik er det fremdeles.
Vårt veirydder-redskap er rett og slett evangeliet, i handling og ord.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Legge til - trekke fra

«Det er fullbrakt», sa Jesus da han hang på korset.

I forkynnelsen beskrives dette gjerne slik: Frelsesverket er fullført.
Vi skal ikke legge noe til Jesu verk.
Å «legge til» kan være slikt som botsøvelser eller andre fromme gjerninger.
En ung jente spurte sin pastor: – Nå har jeg gått fram til forbønn sju ganger. Er jeg frelst da?
Hun hadde en klok sjelesørger som forklarte at om man kommer til Jesus med et oppriktig hjerte, er det nok å komme én gang.
Frelsesverket er fullbrakt.
Alt i Det gamle testamente sier Herren at vi verken skal legge noe til eller trekke noe fra når det gjelder hans bud (5 Mos 4,2).
For oss som lever i nådens tid, betyr det at vi verken skal gjøre veien til Gud vanskeligere enn den er, eller lettere, for den del.
Det gis bare én vei til Guds frelse.
Det er den går gjennom ham som sa om seg selv at han er «veien, sannheten og livet» (Joh 14,6). Ikke legge til, ikke trekke fra.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK