Det gode åket

Ett av de første bibelversene jeg lærte utenat, var Jesu ord i Matteus 11,28 om at alle som strever og har tunge byrder, kan komme til ham.

I det samme verset anbefaler han også at man skal ta hans åk på seg.
«Åk» er ellers et ord med en forholdsvis negativ klang.
Vi forbinder det med nettopp byrder og andre plager.
Men i dagliglivet var et åk faktisk noe bortimot det motsatte.
Et åk gjorde en byrde lettere å bære, for eksempel to fulle vannbøtter.
Åket utjevnet vekten av det man bar på.
I Bibelen omtales åk både som positivt og negativt.
Kanskje er det derfor Jesus presiserer at det er hans åk vi skal ta på oss.
Troen på ham vil gjøre mange av livets utfordringer enklere å håndtere enn om vi skulle slite og slepe med det helt på egen hånd.
«Syndebyrden» er et ord mange kjenner.
Å tro på Jesus handler ikke bare om å få hjelp til å bære denne byrden, men også om å kunne legge den helt fra seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Nådens Gud

Replikkvekslingen som avslutter Ibsens skuespill «Brand», er en av de mest omdiskuterte i verdenslitteraturen.

I sluttscenen går et stort ras og fyller en hel dal.
På toppen av raset står den kompromissløse presten Brand, og i det han forstår er hans siste øyeblikk, roper han ut:
«Svar meg, Gud, i dødens slug;
gjelder ei et frelsens fnug
manneviljens qvantum satis?»

Qvantum satis er latin og betyr «passende mengde».
Det Brand vil vite, er om ikke menneskets egen vilje teller litt.
Svaret får han fra rollefiguren «En røst», som bare har denne ene replikken:
«Han er deus caritatis»!
Det er også latin og betyr: Han er nådens Gud!

Å bli frelst, er ikke noe som kan kvantifiseres, verken stort eller lite.
Guds frelse handler om en eneste ting: Hans nåde.
Derfor ble Jesus sendt til jorden.
Derfor led og døde han.
Derfor sto han opp igjen fra de døde.
Han er nådens Gud – «Deus caritatis».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.
Bildet viser Svein Tindberg i rollen som Brand.

Forbønn og cellegift

Han hadde vært svært syk en god stund, og vi som kjente ham, hadde vært både bekymret og spent på hvordan dette skulle gå.

Da det verste var overstått, sa han selv: – Jeg er her, takket være forbønn og cellegift.
Vi er mange kristne som har erfart at kombinasjonen «forbønn og cellegift», i betydningen forbønn og medisinsk eller faglig hjelp, har vært svært effektiv og både berget liv og gitt ny livskvalitet.
Det er ingen motsetning mellom det å tro på guddommelig inngripen, og faglig hjelp.
Å sette de to opp mot hverandre, er både dårlig teologi og dårlig sjelesorg.
Når Jesus for eksempel helbredet spedalske, ba han dem oppsøke datidens helsemyndigheter for å få helbredelsen bekreftet.
En gammel misjonær, som selv hadde medisinsk utdanning, sa det slik: – Vi leser bare én gang at Jesus gikk på vannet. De andre gangene brukte han båt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Sunn kost?

De to pakistanske barna hadde ikke lært seg helt å tolke ingrediensoversikten på norske matvarer, og ba en som kanskje så ut som en vennligsinnet bestefar om hjelp: – Kan du se om det er svin i denne pizzaen?

Jeg kunne berolige dem med at det ikke var svinekjøtt i den pizzaen de hadde plukket ut.
Mange år senere måtte jeg også lese ingrediensoversikten på matvarer nøyere enn før.
Ikke for å se om de inneholdt svin, men hvete eller noe annet med gluten.
Det er mange grunner til å sjekke hva den maten vi spiser, inneholder.
De kan være religiøse, medisinske eller «bare» prinsipielle.
Som når det gjelder alkohol, for eksempel.
Slike holdninger skal man ha respekt for, enten man deler dem eller ikke.
Det samme gjelder hva slags kulturuttrykk den enkelte vil ta inn; bilder, tekst eller annet.
Som den vise Salomo skrev: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det» (Ordsp 4,23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Guds lille fattige

Da argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt som den katolske kirkes overhode i 2013, tok han pavenavnet Frans I.

De fleste av hans 265 forgjengere som paver har valgt navn etter apostler eller helgener; 23 paver har hett Johannes, 16 har hett Benedikt, som betyr «den velsignede».
Jorge Mario valgte navnet til helgenen Frans av Assisi, som levde fra 1182 til 1226. Det hadde ingen gjort før.
Den historiske Frans kalte seg selv «Guds lille fattige» – han var rikmannssønnen som valgte å leve i fattigdom for å tjene og ære Gud.
I mange år ruslet en mann rundt i Oslos gater som også ble kalt Frans; han het egentlig Frithjof.
Lillebjørn Nilsen laget en fin, liten vise om «Luse-Frans», og om hans enkle tro på Gud.
Bønnen hans var barnebønnen:
«Gud som har oss småbarn kjær,
se til meg som liten er».
Jesus sa da også noe om å ta imot ham på samme måte som et lite barn ville gjort det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ny startkapital

Den kalles ofte for «Trøsteboka», fra kapittel 40 og utover hos profeten Jesaja.

Da jeg var elev i vårkurset ved Bibelskolen i Bergen i 1970, var det dette som var pensum i faget Det gamle testamente.
Fra disse timene er det særlig én forklaring jeg husker, når det i vers 2 heter om Jerusalem «at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette fikk vi forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, men gitt oss ny startkapital.

For meg er dette verset å betrakte som evangeliet i Det gamle testamente.
Resten av undervisningen om «trøste-Jesaja» må jeg innrømme at jeg stort sett har glemt, men denne forklaringen sitter.
Gud har, gjennom frelsen i Jesus Kristus, ikke bare gjort opp vår gjeld, sånn at vi er tilbake ved start. Han har gitt oss ny startkapital.
Det er den kraft og veiledning som vi får gjennom Den hellige ånd.
Hørte jeg et «halleluja»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gud velsigne Vårherre»

Ludvig i Flåklypa avslutter alltid kveldsbønnen sin med dette: «…og Gud velsigne Vårherre».

Bønnen er mer bibelsk fundert enn man kanskje tror i utgangspunktet.
I de gammeltestamentlige krønikene kan vi lese: «I nærvær av hele forsamlingen velsignet David Herren og sa: Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet!» (1 Krøn 29,10).
Dette er ikke det eneste eksempelet på en slik bønn fra Davids side.
I Salme 103 heter det: «Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør» (vers 1-2).
I norske gudstjenester brukes både den aronittiske velsignelse og den apostoliske.
Men velsignelse er ikke en enveiskommunikasjon.
Vi mottar velsignelse, men vi kan også sende det videre til våre medmennesker, og også til ham som er velsignelsens kilde og opphav.
Så vi kan trøstig be med Ludvig: Gud velsigne Vårherre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.