«Ora et labora»

Vi snakker ikke latin med hverandre lenger, men enkelte latinske vendinger har overlevd. «

Ora et labora» er et slikt uttrykk. Det betyr «Be og arbeid».
I et gammelt blad leste jeg en liten historie som beskrev dette både på en god og morsom måte:
To små gutter oppdaget at de var blitt stengt inne i en kjeller.
Begge ble redde, og den ene sa: – Nå må vi be!
Den andre var enig i det. – Du kan be, sa han, – Så går jeg bort og sparker og dunker i døra!
Det er ikke slik at det ene må utelukke det andre.
Noen ganger er det én som ber og en annen som arbeider; andre ganger må man selv gjøre begge deler.
Denne kombinasjonen av bønn og dørsparking fungerer ofte i hverdagslivet.
Men noen ganger er det også slik at det ikke er noen fysiske dører verken å banke på eller sparke i.
Men den himmelske døra er der uansett.
Den kan man både banke på og sparke i.
Det blir også hørt innenfor døra.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Følgere eller etterfølgere?

I kulturen rundt sosiale medier og influensere har begrepet «følgere» dukket opp.

Det er slike som er interessert i formålet og innholdet i en Facebook-gruppe eller i de synspunktene en influenser har, det være seg på sminke, barneoppdragelse eller andre ting.
I min ungdom ble vi fortalt at Jesus ikke er interessert i tilhengere, han ønsker etterfølgere.
I dag kan vi kanskje bytte ut «tilhengere» med «følgere»?
Jeg tror ikke at Jesus er spesielt opptatt av «følgere», slik begrepet brukes i og om sosiale medier; men av etterfølgere og disipler.
Jesus utfordret disiplene til å ta opp korset og følge etter ham (Matt 16,24), Paulus utfordret de kristne i Korint til det samme (1 Kor 11,1).
Verdens mest utbredte, kristne bok, nest etter Bibelen, er «Om Kristi etterfølgelse» av 1400-tallsmunken Thomas á Kempis.
Jesus trenger ikke følgere eller beundrere, han vil ha etterfølgere og disipler.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Hvor er «her»?

Det var et hus med mange rom, og det kunne være lett å gå seg bort.

Det var akkurat det som hadde skjedd, og den vesle jenta valgte en kjent løsning og ropte på mamma.
Mamma svarte, og jenta ropte igjen: – Hvor er du?
– Jeg er her, svarte mamma.
Men det holdt ikke der og da.
– Hvor er «her»? ropte jenta.
Spørsmålet er på mange måter helt eksistensielt.
Hvor er vi? Hvem er vi? Hvor skal vi?
Rudyard Kipling har skrevet et dikt der han identifiserer seks «hjelpere» i livet: Hva og hvor; hvorfor og hvordan og hvem og når.
Iblant kan man litt uforpliktende si til en annen at man kan møtes «hvor som helst» og «når som helst».
Slike avtaler blir det sjelden noe av.
Paulus skriver: «Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» (2 Kor 6,2).
En kjent salme munner ut i dette: «Herren er på dette sted».
Gud vil derfor ikke møte oss «når som helst» og «hvor som helst»; han vil møte oss «her» og «nå».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gaver til alle behov?

Svigersønnen hadde snart bursdag, og hun visste ikke hva hun skulle gi ham.

En bekjent foreslo et gavekort. Men hva slags gavekort?
– Er han en blomstermann, bokmann eller duppedittmann?
Svigermor mente at duppedittmann var nok det som beskrev ham best og kjøpte et gavekort fra Clas Ohlson.
Kanskje er det fordi det har vært et antall fødselsdager i omgangskretsen i det siste, inkludert min egen, at dette minnet dukket opp forleden?
Vi kan lese mye om gaver i Bibelen.
Apostlene Jakob og Paulus skriver om dette.
Paulus er opptatt av at det er mange ulike gaver, men han som gir gavene er den samme. Det er også mange ulike tjenester, men han som gir oppdraget er den samme (se 1 Kor 12).
Verken gaver eller tjenester blir gitt på slump.
Han som gir gaver og oppgaver, vet hva hver enkelt av oss er best på.
Han vet best hvem av oss som trenger en bokgave, en blomstergave eller en duppedittgave.

Publisert som «Dagens andakt» KPK

«Ordet på bordet»

I en menighet jeg besøkte, så jeg at ett av arrangementene de innbyr til ble kalt «Ordet på bordet».

Det skulle signalisere at dette var en innbydelse til en stund med kombinert bibelstudium og matservering.
Jeg likte betegnelsen umiddelbart: «Ordet på bordet».
Man kan finne flere bibelsteder som spiller på koblingen mellom mat og bibelkunnskap.
Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Paulus bebreidet de kristne i Korint at de fremdeles bare kunne få melk, for «fast føde» tålte de ikke ennå (1 Kor 3).
Forfatteren av Hebreerbrevet er inne på det samme i kapittel 5.
Det kan være flere grunner til at man ikke kan spise hva som helst, enten det er fordi en rett er for kraftig eller fordi den ikke gir nok næring. Da er det godt å kunne stole på at «Ordet på bordet» omfatter både et sunt og variert kosthold, og at det – rett forstått – er tilpasset den enkelte.
«Ordet på bordet» – det er servert!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«La oss være stille»

Ett av leddene i gudstjenester i Den norske kirke innledes med ordene «La oss være stille».

Da skal – eller i hvert fall kan – hver enkelt troende legge fram for Herren det han eller hun har på hjertet.
Det kan være smått og stort; det kan være verdenssituasjonen eller det kan være ting i den enkeltes hjem eller dagligliv.
Stillhet er ofte undervurdert, både i det daglige livet og i gudstjenestelivet.
Og på samme måte som stillhet kan være undervurdert, kan ordene være overvurdert.
Paulus skriver til de kristne i Roma at «Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord» (1,26).
Joda, det finnes stillhet som kan oppleves trykkende, men det finnes også ord som kan oppleves støyende.
Og skal man være helt ærlig: Det er vel ikke for mye stillhet, verken rundt oss eller når vi er samlet.
Så det er både en god og sunn oppfordring i dette: La oss være stille!

Publisert som «Dagens andakte» på KPK.

Bønn er bønn

De to små guttene kom hjem etter det de selv hadde følt var en litt skummel opplevelse.

En hund de ikke kjente, hadde streifet omkring, og de hadde gjemt seg.
Og dessuten hadde de bedt.
– Hva bad dere da, ville de voksne vite.
Den ene hadde bedt «Å, du som metter liten fugl», mens den andre hadde bedt «Kjære Gud fader i himmelens slott».
Det er en søt liten fortelling, men den berører noe viktig: Bønn er bønn!
Jeg tror ikke Gud er så opptatt av om bønnene som bes, er «vakre» eller «riktige».
Jeg tror at for ham er det slik at bønn er bønn.
Det mest konkrete rådet Jesus gir når det gjelder våre bønner, er at vi ikke skal «ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord», som han sier, før han legger til: «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt 6,7–8).
Bønn er bønn. Gud ser behovet bedre enn vi selv!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.