Gaver til alle behov?

Svigersønnen hadde snart bursdag, og hun visste ikke hva hun skulle gi ham.

En bekjent foreslo et gavekort. Men hva slags gavekort?
– Er han en blomstermann, bokmann eller duppedittmann?
Svigermor mente at duppedittmann var nok det som beskrev ham best og kjøpte et gavekort fra Clas Ohlson.
Kanskje er det fordi det har vært et antall fødselsdager i omgangskretsen i det siste, inkludert min egen, at dette minnet dukket opp forleden?
Vi kan lese mye om gaver i Bibelen.
Apostlene Jakob og Paulus skriver om dette.
Paulus er opptatt av at det er mange ulike gaver, men han som gir gavene er den samme. Det er også mange ulike tjenester, men han som gir oppdraget er den samme (se 1 Kor 12).
Verken gaver eller tjenester blir gitt på slump.
Han som gir gaver og oppgaver, vet hva hver enkelt av oss er best på.
Han vet best hvem av oss som trenger en bokgave, en blomstergave eller en duppedittgave.

Publisert som «Dagens andakt» KPK

«Ordet på bordet»

I en menighet jeg besøkte, så jeg at ett av arrangementene de innbyr til ble kalt «Ordet på bordet».

Det skulle signalisere at dette var en innbydelse til en stund med kombinert bibelstudium og matservering.
Jeg likte betegnelsen umiddelbart: «Ordet på bordet».
Man kan finne flere bibelsteder som spiller på koblingen mellom mat og bibelkunnskap.
Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Paulus bebreidet de kristne i Korint at de fremdeles bare kunne få melk, for «fast føde» tålte de ikke ennå (1 Kor 3).
Forfatteren av Hebreerbrevet er inne på det samme i kapittel 5.
Det kan være flere grunner til at man ikke kan spise hva som helst, enten det er fordi en rett er for kraftig eller fordi den ikke gir nok næring. Da er det godt å kunne stole på at «Ordet på bordet» omfatter både et sunt og variert kosthold, og at det – rett forstått – er tilpasset den enkelte.
«Ordet på bordet» – det er servert!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«La oss være stille»

Ett av leddene i gudstjenester i Den norske kirke innledes med ordene «La oss være stille».

Da skal – eller i hvert fall kan – hver enkelt troende legge fram for Herren det han eller hun har på hjertet.
Det kan være smått og stort; det kan være verdenssituasjonen eller det kan være ting i den enkeltes hjem eller dagligliv.
Stillhet er ofte undervurdert, både i det daglige livet og i gudstjenestelivet.
Og på samme måte som stillhet kan være undervurdert, kan ordene være overvurdert.
Paulus skriver til de kristne i Roma at «Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord» (1,26).
Joda, det finnes stillhet som kan oppleves trykkende, men det finnes også ord som kan oppleves støyende.
Og skal man være helt ærlig: Det er vel ikke for mye stillhet, verken rundt oss eller når vi er samlet.
Så det er både en god og sunn oppfordring i dette: La oss være stille!

Publisert som «Dagens andakte» på KPK.

Bønn er bønn

De to små guttene kom hjem etter det de selv hadde følt var en litt skummel opplevelse.

En hund de ikke kjente, hadde streifet omkring, og de hadde gjemt seg.
Og dessuten hadde de bedt.
– Hva bad dere da, ville de voksne vite.
Den ene hadde bedt «Å, du som metter liten fugl», mens den andre hadde bedt «Kjære Gud fader i himmelens slott».
Det er en søt liten fortelling, men den berører noe viktig: Bønn er bønn!
Jeg tror ikke Gud er så opptatt av om bønnene som bes, er «vakre» eller «riktige».
Jeg tror at for ham er det slik at bønn er bønn.
Det mest konkrete rådet Jesus gir når det gjelder våre bønner, er at vi ikke skal «ramse opp ord slik de gjør blant folkeslagene; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord», som han sier, før han legger til: «For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det» (Matt 6,7–8).
Bønn er bønn. Gud ser behovet bedre enn vi selv!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

God eller fullkommen gave?

Når apostelen Jakob i sitt brev beskriver Guds gaver, gjør han en interessant presisering.

Han skriver at «all god gave og all fullkommen gave kommer ovenfra» (1,17).
Han ikke bare forsterker ett adjektiv – god – men føyer til enda et adjektiv: fullkommen.

For de fleste av oss er det lett å se at det kan være nyanser mellom en god gave og en fullkommen gave, mellom en god dag og en fullkommen dag, mellom et godt dikt og et fullkomment dikt.
Men i kristen sammenheng er det vel uvant å skille mellom «fullkommen» og «bare» god?
En måte å forstå dette på, kan være at den gode gaven, Guds nåde og tilgivelse, er noe vi har del i allerede i dette liv, mens den fullkomne gaven er det som venter oss i himmelen.
Den gode gaven har vi mottatt da vi ble født på ny ved tro, den fullkomne gaven er den vi ennå har til gode, da vi skal bli ham like, som apostelen Johannes formulerer det (1 Joh 3,2).

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Englevakt eller griseflaks?

En ung mann hadde hatt et uhell med bilen sin.

Den hadde snurret rundt og endt på taket.
Det kunne gått ille, men han klarte å krabbe uskadet ut av bilen.
Begge lokalavisene på stedet intervjuet ham om hendelsen.
Til den ene sa han at han hadde hatt griseflaks, til den andre at han hadde hatt englevakt.
Kanskje lå det ikke noen bevisste refleksjoner bak ordvalget?
«Englevakt» og «griseflaks» var to synonyme begreper som han brukte litt om hverandre.
Som kristne kan vi tro på englevakt, selv om vi samtidig må erkjenne at det ikke alltid er slik at englevakten er på jobb.
Et av troens store paradokser er nettopp det at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil.
Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er den troendes spørsmålstegn minst like store som alle andres.
De blir nok ikke mindre selv om man erstatter englevakt med griseflaks.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Luthers kloke kone

Kirkereformatoren Martin Luther skal ha vært et følelsesmenneske som både kunne være høyt oppe og langt nede.

Hans kone Katharina (bildet) skal ha vært den stabiliserende faktor i livet hans.
Det som hadde begynt som et fornuftsekteskap, ble et forhold som varte i 20 år og genererte mye varme og mange barn.
Periodene der Luther var langt nede, kunne være langvarige.
Fra en av dem fortelles det at Katharina en dag dukket opp ved frokosten i sørgeklær.
Ektemannen ble forskrekket og spurte hvem som var død.
– Gud, svarte Katharina.
– Sånt må du ikke si! Gud er ikke død, sa ektemannen strengt.
– Men hvorfor ter du deg som om han var død, da? ville Katharina vite.
Og ifølge anekdoten, for det er vel helst en anekdote det er snakk om, skal svaret ha fått Martin Luther til å våkne opp og ta seg sammen.
Kanskje var det da han tenkte at selv om jeg tror Jesus kommer igjen i morgen, vil jeg plante et tre i dag?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.