Ikke bare «noen», men «én»

Den amerikanske borgerkrigen pågikk for fullt, og president Abraham Lincoln trengte en ny medarbeider på en kritisk post; en som kunne lede, en som kunne begeistre. I et regjeringsmøte spurte han etter forslag.

– Ta hvem som helst, bare finn noen, skal en av statsrådene ha sagt.
– «Noen» er kanskje godt nok for deg, men ikke for meg, skal presidenten ha svart. – Jeg trenger én.
Replikkvekslingen foregikk selvsagt på engelsk, og ordene de to brukte var henholdsvis «anyone» og «someone».
De understreker nok presidentens poeng mye bedre enn noen norsk oversettelse vil kunne gjøre.
At «hvem som helst» kan klare en jobb, er som regel ikke positivt ment.
Da høres «en oppgave for den-og-den» bedre ut.
I forkynnelsen er uttrykket «hver den som kommer» en bedre beskrivelse enn «hvem som helst».
I Guds øyne er vi aldri bare en del av en mengde, vi er enkeltindivider.
Ikke «noen», men «én».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Som en drøm

«Det gikk som en drøm», sier man ofte om noe som har gått greit unna.

Men de av oss som har drømt noen ganger, og husker disse, vet at drømmer kan være både kaotiske og ugreie.
I Bibelen finner vi flere fortellinger om drømmer.
Josef i Det gamle testamente både drømte selv og tydet andres drømmer.
Kong Nebukadnesar hadde en drøm som Daniel tydet, og i evangeliene leser vi at Marias mann Josef hadde drømmer.
– Det er bare en drøm, skal en mann ha sagt avvisende til en ung jente som hadde vitnet for ham.
– Da vil jeg fortsette å drømme, svarte jenta.
Den replikkvekslingen skal det ha blitt en sang av, med omkvedet «Hvis det er en drøm, så la meg få drømme. Ett jeg dog vet, min synd, den forsvant».
Det frimodige svaret kan nok misforstås, men vi er mange som vet at å tro på Jesus, er ikke å drømme, men å leve.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser Martin Luther King jr., som holdt sin berømte "I have a dream"-tale i 1963.

«Han vet hvor han finner meg»

I løpet av kirkehistorien har det ofte vært fokusert på når Jesus kommer igjen.

For mange år siden leste jeg en fortelling om en slik situasjon: En predikant mente å ha fått vite både dag, tid og sted for Jesu gjenkomst.
Budskapet fenget, og da dagen kom, hadde mange samlet seg på det stedet predikanten hadde pekt ut.
Men det var en som uteble. Kona hadde spurt fortvilt om ikke han også skulle bli med og møte Herren.
– Han vet hvor han finner meg, svarte mannen og dro til verkstedet der han hadde sin jobb.
Det var et klokt svar fra en klok og sindig kristen mann.
Den kristne kirke har ventet på Jesu komme i mer enn to tusen år.
Det har vært gjort mange forsøk på å regne ut både dag og tid.
Det er ikke noe galt i å vente på Jesu komme.
Han vet hvor han vil finne hver enkelt av oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vannglass eller kaffekopp?

Det kan være kaldt å stå ved Frelsesarmeens julegryter i desember.

Det varmer alltid når noen gir en gave i gryta, kjøper med seg et blad eller bare smiler og hilser.
Men noen av oss har også opplevd at det kom en med en kopp kaffe, eller kanskje buljong eller kakao til grytevakta:
– Du ser ut som du fryser.
I Matteus-evangeliet sier Jesus noe om slike kjærlighetshandlinger.
Han bruker et beger kaldt vann som eksempel (Matt 10,42).
Det kan være med et glass vann som med en kopp kaffe: Der og da er de noe langt mer enn bare en væske man enten slukker tørsten med eller varmer seg på.
Det er handlinger som vitner om at noen har omsorg, at noen har sett, ikke bare en som ser kald eller tørst ut, men en person; et individ.
Matteus opplevde det.
Der alle andre så en toller eller til nød en mann, så Jesus verken tolleren eller mannen: Han så Matteus.
Slik ser han oss også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å tale som Jesus

Den fyller tre hele kapitler i Matteus-evangeliet, teksten vi kjenner som Jesu bergpreken.

Det er de som har sagt at om disse tre kapitlene var det eneste som ble bevart av hele Det nye testamente, ville det vært nok til å vite hva kristendom er.
Det er kanskje ikke helt riktig, men uansett er det mye god og sunn åndelig kunnskap å hente fra Bergprekenen.
Etter å ha referert hele talen, skriver Matteus om folkets undring over Jesu lære, «for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde» (7,29).
Det var tydeligvis en kontrast mellom Jesu undervisning og den de skriftlærde ga.
De tok kanskje flere forbehold?
Jesus tok ikke noen forbehold.
Han satte den smale vei opp mot den brede; fjellgrunnen opp mot sandgrunnen.
Men i alt talte og handlet han i og med kjærlighet.
Da blir det som den gamle frelsessoldaten sa: «Ikke bare si halleluja, men gjør det også.»
Slik Jesus gjorde.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Så godt å se deg!

Tilbake på 1970-tallet sang vi ofte «Hevenu shalom aleichem» når kristne ungdommer møttes.

Første linje, som er basert på en tradisjonell, hebraisk hilsen, var de eneste hebraiske ordene de fleste av oss kunne, men de ga en følelse av fellesskap og tilhørighet likevel.
Hebraisk er ikke det eneste språket der en velsignelse er en vanlig måte å hilse hverandre på. Det islandske «kommtu sæll» er uttrykk for det samme.
I sin opprinnelige versjon er de tre ordene i tittelen hele teksten i denne sangen. På norsk har man laget flere «vers», som «det er Guds fred jeg vil gi deg» og «jeg blir så glad når jeg ser deg».
Sangen og tonen dukket opp nylig da en sa til meg idet vi møttes: «Så godt å se deg!»
Det var kanskje ingen spesiell foranledning til at det skulle være godt å møte meg der og da, men det ble sagt med varme, og det var lett å svare: «Så godt å se deg også».
Det er godt å se hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å synge for Herren

I Salmenes bok får vi mange vink om tekstens framføring.

Noen ganger gjelder det musikkinstrumenter; fløyte eller strengespill, andre ganger hvilken melodi teksten kunne synges på.
Ved å bla raskt igjennom Salmenes Bok fant jeg et titall slike henvisninger. Noen av dem kan ha vært til andre salmer, andre til viser og sanger som var kjent.
Mange har gitt William Booth æren for uttrykket «Hvorfor skal djevelen ha den gode musikken?», men Martin Luther sa noe av det samme 300 år før.
Men den aller første var kanskje salmedikteren, gjeteren og kongen David fra Betlehem?
Hva kom først, tonen eller teksten?
Selv i mors liv kan et barn høre takten og rytmen i en melodi.
Bibelen oppfordrer oss til å synge til Guds ære.
Det kan være at sangen har tone, men ikke ord, eller det kan være en tekst som ikke har funnet sin tone ennå.
David var fortrolig med begge deler.
Det tror jeg Gud også er.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK