lørdag 28. oktober 2023

Guds spørsmål

I den bibelske urfortellingen leser vi om et par situasjoner der Gud stiller menneskene et spørsmål.

Det første finner vi i forlengelsen av syndefallsberetningen.
Gud gikk omkring i hagen, som han pleide, men mennesket kom ikke fram.
Da spurte Gud: «Hvor er du?» (1. Mos 3,9).
I det neste kapitlet har Gud et nytt spørsmål til mennesket, denne gang til Kain: «Hvor er din bror?» (4,9).
Spørsmålet ble stilt etter at Kain hadde drept sin bror.
Disse to spørsmålene er fremdeles like aktuelle i vårt forhold til både til Gud og til hverandre.
Gud spør fremdeles etter hver enkelt av oss, men han utfordrer oss også i vårt forhold til våre medmennesker.
Som mennesker hører vi alle til i et stort fellesskap, vi kan godt kalle det en familie.
Fordi vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, hører vi sammen og er i slekt, hører til i samme familie.
Derfor har vi også ansvar for hverandre – brødre og søstre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

fredag 27. oktober 2023

Alter eller arbeidsbenk?

I min lokalmenighet har vi fått inn en høvelbenk i lokalet.

Den står i det samme rommet hvor vi har menighetens gudstjenester, rett foran plattformen i lokalet.
I stedet for en lysglobe, er det satt lys på denne benken, og der kan de som ønsker det, tenne et lys for noe eller noen.
For mange av oss i menigheten framstår det som både symbolsk og meningsfullt at en arbeidsbenk har status som et alter i vår kirke.
At det i dette tilfellet ble en høvelbenk, fører dessuten tanken til Jesu egen bakgrunn, han som var kjent som sønn av en tømmermann og snekker.
Mannen Jesus var fortrolig med tømmermannsfaget og de redskapene han brukte.
Men også andre arbeidsbenker kan og bør ses på som alter: Et skrivebord, en oppvaskbenk, en sykeseng og en komfyr; en traktor, en lastebil, et lager.
Det er hva som skjer ved de forskjellige typer arbeidsbenker, som gjør det til et alter.
Gudstjeneste i hverdagen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

torsdag 26. oktober 2023

«Ga sitt blod»

Mange husker Fleksnes-episoden «Blodgiveren» fra 1972.

Marve Fleksnes, i Rolv Wesenlunds skikkelse, har i et anfall av samfunnsånd bestemt seg for å bli blodgiver.
I den forbindelse foreslår han at blodgivere burde få et jakkemerke der det sto: «Han ga sitt blod».
Kanskje fikk man andre assosiasjoner til en slik setning for 50 år siden enn dem man får i dag?
Det renner mye blod i filmer og andre framstillinger.
Samtidig er det å «gi sitt blod» et bilde med dype forankringer i Bibelen.
Blodet var viktig i Det gamle testamente, som det er i det nye. Da som en henvisning til Jesu blod som rant på Golgata.
Hebreerbrevet 9 kan være en referanse.
Én skal ha sagt: «Mange vil håne Jesus som en svekling fordi det eneste blod han utgjøt, var sitt eget».
I den kristne sang- og salmeskatten finner vi tallrike henvisninger nettopp til Jesu blod og hva det faktisk betyr.
«Han ga sitt blod» – det er Jesus, det!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

onsdag 25. oktober 2023

«Det du ikke ba om»

Den unge kongen kjente ikke så lite på prestasjonsangst etter at han hadde overtatt tronen etter sin far.

Kong David hadde vært en legende i sin samtid.
Det var mye Salomo kunne be Gud om i en slik situasjon, men han ba verken om makt eller rikdom.
I stedet ba han om visdom.
Det svarte Gud at han ville gi ham, og så la han til: «Selv det som du ikke ba om, vil jeg gi deg» (1. Kong 3,13).
At man får mer enn man ba om, er en situasjon mange kristne føler de har vært i.
Salomo var nok også der, men han fikk ikke bare «mer enn han ba om»; han fikk også det han ikke hadde bedt om.
Han hadde sikkert ikke noe imot verken rikdom eller ære, men for ham som konge var visdom det viktigste.

«Salomonisk visdom» er blitt et ordtak, selv om vi rent faktisk ikke får så mange eksempler på den i Bibelen.
Kanskje fordi det var i det hverdagslige den viste seg?
I den praktiske utøvelsen av et stort ansvar?

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

tirsdag 24. oktober 2023

Den trange dør

Tekstbetraktning for bots- og bønnedag, 29. oktober 2023

På reisen til Jerusalem dro Jesus fra by til by og fra landsby til landsby og underviste. Da var det en som spurte: «Herre, er det få som blir frelst?»
Han sa til dem: «Kjemp for å komme inn gjennom den trange døren! For jeg sier dere: Mange skal forsøke å komme inn, men ikke klare det. Når husherren først har reist seg og lukket døren og dere blir stående utenfor og banker på og sier: ‘Herre, lukk opp for oss’, da skal han svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra.’ Da vil dere si: ‘Vi har jo spist og drukket sammen med deg, og du har undervist på gatene våre.’ Men han skal svare: ‘Jeg vet ikke hvor dere er fra. Bort fra meg, alle dere som gjør urett!’ Der skal dere gråte og skjære tenner når dere ser Abraham og Isak og Jakob og alle profetene i Guds rike mens dere selv blir kastet utenfor. Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste»
(Lukas 13, 22-30).

«Bot og bedring!»
Vi kjenner uttrykket, men det er ikke et begrep som vi har noen entusiasme for.
Det har noe nederlagsdømt i seg: Å love bot og bedring.
I moderne språkbruk snakker man heller om «å skjerpe seg», men innholdet er det samme. Det forteller at det er et område eller flere i livet der man har bommet.
Så nå skal man «skjerpe» seg.
Man lover «bot og bedring».

Å gjøre bot i religiøs forstand handler om å foreta seg noe, gjøre et eller annet symbolsk, gi en gave til et formål, avstå fra noe, for på den måten å vise at man mener alvor, man vil gjøre opp for seg når det gjelder det eller de områder der man har sviktet.
Noen ganger i form av en botsøvelse.
«Er det få som blir frelst?» ble Jesus spurt.
Men svarte han på det?
Det virker ikke slik.
Det virker nesten som han hellers svarer at «det skal ikke du tenke så mye på» – tenk heller på om du blir frelst.
Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Eldre mennesker tenker ofte tilbake på den tiden da det var vekkelse i mange menigheter og på mange steder.
Vår tid oppleves nok annerledes.
Men Jesu kall er det samme: Kjemp for å komme inn gjennom den trange dør.

Smal vei og trang dør, bred vei eller bred port; det er bilder vi kjenner også fra andre bibeltekster.
«Er det få som blir frelst?»
Det er nesten som Jesus tenker litt høyt: Få og få – det er en smal vei. Det er en trang dør.

Det er også andre slike bilder i Bibelen.
Nåløyet, for eksempel.
Det har gått inn i dagligspråket vårt. Vi snakker om å «passere nåløyet».
Men alt er ikke sagt med den smale veien, den trange døra eller nåløyet.
For når det kommer til stykket, sier Jesus, er det slik at «Fra øst og vest og fra nord og sør skal mennesker komme og sitte til bords i Guds rike. Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste».

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

mandag 23. oktober 2023

«Det lille du kan»

Han hadde vært en del både av menigheten og bevegelsen i mange år, men hadde aldri tatt på seg noe verv eller ansvar.

Hans egen forklaring var at han ventet på den rette oppgaven.
Han visste at Gud kalte ham til noe stort, som han sa, han bare ventet på klarsignalet.
Men det kom aldri.
Kanskje lå en stor oppgave og ventet på ham et sted, men den lå i så fall i kjølvannet av de mange små oppgavene som også skulle gjøres.
Salmedikteren Lina Sandell (bildet) skrev om dette i en kjent tekst. Her heter det:
«Er det arbeid du fikk, som en dråpe i hav
vær tilfreds at til deg han det gav»
,
og videre:
«Hvilken fryd om en dag Jesus sier til deg:
Hva du gjorde, du gjorde for meg!»


I Jesu lignelse om talentene leser vi om tre medarbeidere som ble betrodd ulike verdier de skulle forvalte.
To av dem gjorde det, og høstet frukter av det.
Den tredje grov bare ned det han var blitt betrodd.
Han høstet heller ikke noe.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

søndag 22. oktober 2023

Skrevet i sand

Vi leser bare én gang at Jesus skrev noe.

Det er i Johannes 8, i fortellingen om kvinnen som var grepet i utroskap.
Hun ble slept med til Jesus, og de skriftlærde ville vite hva Jesus mente skulle skje med henne.
Det svarte han ikke på, men han bøyde seg ned og skrev med fingeren i sanden.

I to tusen år har mennesker undret seg over: Hva skrev han?
At noe er skrevet i sand, eller i snø, for den del, er nærmest blitt et ordspråk for det som er ustadig og ikke til å stole på.
Motsatsen er når noe er hugget i stein eller fjell.
Men ordene Jesus skrev i sanden, må ha hatt sin virkning.
Ordene han så uttalte – om den som er uten synd – er i hvert fall hugget i stein.
Det er også ordene han sa til kvinnen.
Jesus bagatelliserer ikke synd og nederlag, men han tilgir og gir ny nåde.
Det er ikke skrevet i sand; det er hugget i fjell.
Salmen «Klippe, du som brast for meg» sier noe om nettopp det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK