Når Jesus sier «Kom»

Tekstbetraktning for niende søndag i treenighetstiden, 30. juli 2023

«Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett» (Matt 11, 28-30).

Jeg tror det første verset i dagens tekst var ett av de første bibelversene jeg lærte utenat.
Et kjent vers.
Kanskje ett av de mest kjente og mest siterte vers i hele evangeliet.
Og derfor også et vers som er mer «krevende» enn «vanskelig» å si noe om.
For hva kan man si om dette verset som ikke er blitt sagt mange ganger før?
Hva er det med dette Jesu «kom» som gjør at vi gjentar det gang på gang, både for oss selv og for hverandre?

Det er en innbydelse.
Innbydelser setter vi som regel pris på.
Det betyr at noen gjerne vil ha oss i vårt selskap; i sin nærhet.
Enten det en innbydelse til en enkel kopp kaffe, en middag for to, et lite selskap eller en stor anledning; et bryllup.
Noen av Jesu mest kjente lignelser handler om innbydelser.
Skal man arrangere et selskap er det ofte litt diskusjon om hvem man skal innby.
Ikke så med Jesu innbydelse.
Den gjelder «alle» - «alle dere som strever og bærer tunge byrder».
Men hvem er så «alle»?
Det er «alle dere som strever og bærer tunge byrder».
Ikke «alle de», men «alle dere».
Så er det kanskje et element av utelukkelse også i Jesu «kom».
Hans «kom» er for dem – oss! – som trenger ham.
Og kriteriet for at vi trenger ham, er at vi «strever og bærer tunge byrder».

I et møte for barn, tidlig i forrige århundre, kom ei lita jente fram til botsbenken.
Sangforfatteren H.A. Tandberg, som ledet møtet, gikk ned for å snakke med henne, og høre hva hun ville.
«Hvorfor er du her, lille venn?» spurte han.
«Fordi Jesus har bedt meg å komme», svarte jenta.
Og slik ble sangen «Jesus har bedt oss å komme» til – en sang vi synger fremdeles:
«Komme med smil som med tårer
komme i lyst og i nød.
Komme med alt det som sårer
komme i liv og i død».

Jesu innbydelse lyder fortsatt.
Han sier «kom!»

Publisert i andaktsboka «Hver morgen ny» (Blinke Forlag, 2020)

«Termin»

Det var, da dette ble skrevet, snart tid for en stor begivenhet i min litt utvidede storfamilie.

Det var bare dager til det var termin for en ny verdensborger.
Mange av oss har vært der: Vi ventet i spenning og forventning, enten vi var de vordende foreldrene, besteforeldre eller «bare» på tante- eller onkelsiden.

Også i Guds rike er «termin» et begrep å forholde seg til.
Da Maria og Josef var på vei til Betlehem for å skrives inn i manntallet, nærmet det seg termin for Maria.
Fødselen som skjedde i Betlehem, er utgangspunktet for vår tidsregning og den aksen hele historien dreier seg rundt.
Jesus kom når han skulle.
Paulus skrev til de kristne i Roma: «Da vi ennå var svake, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige» (Rom 5,6; oversettelsen av 1985).
«Fastsatt tid» er et annet ord for termin.
Når tiden er inne, starter fødselen, også for den lille grandnevøen som bare ventet på det rette signalet – «termin».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I 70-sonen

Livet blir iblant sammenliknet med det å være på reise.

Fra søndagsskolen kjenner vi sanger om å ha Jesus med både i båten og bilen.
Som tida går, kan man også få assosiasjoner til de fartsskiltene man passerer etter hvert.
Den som skriver dette, er akkurat kommet inn i det som kan kalles «70-sonen».
I 70-sonen må man erkjenne at det meste av reisen nå ligger bak en.
Men også den delen kan ha mye spennende og interessant å by på.
Fra historien kjenner vi fortellinger om personer som gjorde sin viktigste innsats nettopp i 70-sonen.
Winston Churchill kan være et stikkord.
Men det er også en sone som kan kreve en annen form for årvåkenhet enn da man var i 50- eller 60-sonen.
Moses ble 120 år gammel, men han skrev likevel: «Vår levetid er sytti år, åtti når det er styrke til det» (Salme 90,10).
Under hele reisen bør man be som David: «Mine tider er i din hånd» (Salme 31,16).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Navnet

En mann oppsøkte et av Frelsesarmeens tilbud i Australia for å be om hjelp.

Da han ble spurt om hva han het, svarte han: – Du kan kalle meg Bill; jeg heter William Booth.
Det skal ha blitt litt stille, sånn helt med det samme.

«Bill» eller William er ett av de mest utbredte mannsnavn i den engelsktalende verden.
Etternavnet Booth er heller ikke spesielt unikt, men akkurat der og da vakte kombinasjonen av for- og etternavn litt reaksjoner – for William Booth huskes best som navnet på mannen som stiftet Frelsesarmeen (bildet).
Noen navn går i arv fra generasjon til generasjon.
Andre gir barnet et navn de tilfeldigvis liker.
Det finnes navn som blir en belastning for den som får det.
Andre vil gi barnet sitt navn som skaper gode reaksjoner, så som bibelske navn eller navn etter noen av kirkens helgener. Mye av det vi regner som «gamle, norske navn», har en slik opprinnelse, så som Per og Pål.
«Jesus» er det navnet som står sterkest i vår bevissthet.
Det kan alle kristne kalle seg selv, vi som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Fake news»

«Fake news» eller falske nyheter er et begrep vi er blitt mer og mer kjent med.

Men fenomenet er langt fra nytt.
Allerede i Bibelens påskefortelling leser vi om et slikt forsøk.
Det var neppe det første eksemplet på «fake news» i historien: Etter at Jesus var stått opp fra de døde, fikk soldatene som skulle holdt vakt, beskjed om at de skulle si at disiplene hadde kommet mens de sov og hadde stjålet Jesu kropp.
Det å sovne på post var det dødsstraff for, men overprestene lovte at dette skulle de ordne med romerne.
Slik ble ryktet satt ut «og har holdt seg til denne dag» (Matt 28,11-15).

På flere språk er det gitt ut oversettelser av Det nye testamente som kalles «Godt nytt» eller «Good News».
Nyhetene om Jesu liv, død og oppstandelse er de gode nyhetene, og det er sanne nyheter, enten vi hører om hans fødsel i jula eller hans oppstandelse i påsken.
Det er ekte nyheter og glade nyheter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tro på trass

De færreste av oss er særlig begeistret over å få løvetann i plenen.

Har man en eller flere kaniner, kan bladene til løvetannen være et godt supplement til kjæledyrets kosthold, og Alf Prøysen synger jo om han som plukker sin første løvetann.
Men planten er og blir et ugress.
Det skal løvetannen likevel ha: Den har pågangsmot! Den har styrke!
En ting er at den slår rot og finner vei opp og ut under lag med grus.
Enda mer imponerende er det når løvetannen klarer å bryte seg vei gjennom asfalt, noe som også skjer.
Trassighet gir seg mange uttrykk.
Den kan skyldes at man ikke vil forholde seg til realiteter, men den kan også skyldes at man nekter å la seg knekke.
Da er det en form for tapperhet i trassen.
Da artisten (og presten) Bjørn Eidsvåg ga ut sin selvbiografi for noen år siden, fikk den tittelen «Tro og trass».
Mange vil kjenne seg igjen i det.
Troens trass kan ha mange kvaliteter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lange tekster

Familien hadde som et fast innslag ved middagsbordet at man skulle lese et kapittel fra Bibelen hver dag, fra 1. Mosebok til Åpenbaringsboka.

Ett kapittel; kort eller langt.
Særlig for de to yngste i familien kunne dette bli en tålmodighetsprøve.
De lærte seg derfor fort å sjekke hvilket kapittel i Bibelen som var det neste som skulle leses.
Var det et langt kapittel, flyttet de bokmerket til et som så kortere ut.

Den andre ytterligheten kan være å bruke såkalte «mannakorn», der man trekker en liten lapp og leser den teksten som oppgis der.
Både mannakornene og «a-til-å»-lesing kan ha gode sider og mer betenkelige.
Det er ikke sikkert at en barneflokk får så mye ut av å lese de lange ættetavlene i GT, for eksempel.
Men en bibelbruk som bare handler om gullkorn, kan også bli i snaueste laget.
Det er både korte og lange tekster i Bibelen.
I sum forteller de oss viktige ting om hva troen er.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK