Lys over ordet

Vi hadde overnattet på et hotell, og neste morgen skulle vi lese dagens bibeltekst, som vi pleier.

Lyset på hotellrommet var ikke helt slik jeg var vant til, så jeg måtte vri meg litt i stolen for å få «lys over ordet», som jeg kommenterte til kona.
Uttrykket festet seg. Ikke fordi det var nytt, men kanskje fordi det var så velkjent.
Det er mange sammenhenger der man som kristen snakker om å ha «lys over Ordet» - da er det Bibelens ord man gjerne tenker på.
Det er laget både podkaster og nærradioprogram med dette som tittel.
«Lys» er et sentralt ord i både forkynnelse og sjelesorg.
For om lag 50 år siden satt ei skolejente i Oslo og forberedte seg til et skolelagsmøte hun skulle ha ansvar for.
Ofte gjorde hun det med å lage små, enkle viser, som denne: «La oss vandre i lyset, slik som han er lys, vandre i Guds lys».
I dag synges den visa i mange menigheter og er med i mange sangbøker.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Skolejenta» som det refereres til i teksten var Ellen Marie Wisløff (1956 - 2021)

«Veien til førerkortet»

Det ligger liksom litt i meg at når jeg går inn i en bokhandel der jeg ikke er kjent fra før, vil jeg alltid sjekke hva som finnes av kristen litteratur i den butikken.

Så også med den jeg var innom i sommer.
Hylla med den typen bøker var liten og bortgjemt, og det som var i den var stort sett bibler, noen andaktsbøker og noen salmebøker.
Men en av bøkene stakk seg ut: Det var et eksemplar av klassikeren «Veien til førerkortet».
Som en med litt sans for livets ofte ufrivillige ironi tenkte jeg at hylla med livssynslitteratur var kanskje ikke den mest ueffene plassering for en slik bok?
Det brukes mange metaforer om reise, veivalg og framkomstmidler i den kristne forkynnelsen og sangskatten.
Jesus selv gjorde det når han snakket om den smale contra den brede vei.
I Ordspråkene finner vi den samme tanken: «Lær den unge veien han skal gå, så forlater han den ikke når han blir gammel» (22, 6).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Grensesteinene

Fremdeles kan man finne steiner og andre merker i naturen som skal markere hvor grensen mellom to eiendommer går.

En av de eldste formene for næringslivskriminalitet var å flytte på disse steinene, slik at ens egen tomt ble større, på bekostning av naboens. Det var dette som lå bak da et kjent utsagn fra den bibelske ordspråksboka ble formulert: «Flytt ikke gamle grensesteiner som fedrene dine har reist» (22, 28).

Mye av det som står i ordspråksboka er mer uttrykk for generell livsvisdom enn guddommelig åpenbaring.
Mye som er blitt oppfattet som «gamle merkesteiner» var helst kloke holdninger der og da, men som den historiske utvikling har gjort uaktuelle.
Vil man definere de merkesteinene som verken kan eller skal flyttes, bør man ta fram det kartet som heter «de ti bud».
Der finner man de guddommelige grunnreglene for forholdet mellom Gud og mennesker, og for mennesker imellom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kvinnens vitnesbyrd

Tekstbetraktning for 12. søndag i treenighetstiden, 28. august 2022

I det samme kom disiplene hans, og de undret seg over at han snakket med en kvinne. Men ingen av dem spurte hva han ville eller hvorfor han snakket med henne. Kvinnen lot nå vannkrukken sin stå og gikk inn i byen og sa til folk: «Kom og se en mann som har fortalt meg alt det jeg har gjort! Han skulle vel ikke være Messias?» Da dro de ut av byen og kom til ham. [...] Mange av samaritanene fra denne byen kom til tro på Jesus på grunn av kvinnens ord da hun vitnet: «Han har fortalt meg alt det jeg har gjort.» Nå kom de til ham og ba ham bli hos dem, og han ble der to dager. Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.» Da de to dagene var gått, dro Jesus videre derfra til Galilea (Joh 4, 27-30; 39-43).

Evangelisten Johannes refererer to lange samtaler som Jesus hadde med mennesker på tomannshånd: Nikodemus i kapittel tre og en samaritansk kvinne i kapittel fire.
To ulike, men samtidig svært like fortellinger, selv om Nikodemus kom om natten og kvinnen ved høylys dag.
Begge hadde motforestillinger til det Jesus sa, men begge følte at han tok dem på alvor.
Nikodemus, som var en respektert mann i samfunnet; kvinnen som var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet. Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Hun kom til brønnen midt på dagen for å slippe å treffe de som helst kom dit når det gikk mot kveld.

Jesus kan ikke ha vært spesielt opptatt av konvensjoner.
Vi ser i teksten at disiplene «undret seg over at han snakket med en kvinne», men visste tydeligvis bedre enn å begynne å spørre ham ut.
Kommet inn igjen i byen fortalte kvinnen om han som hun hadde møtt og hva de hadde snakket om: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Om ikke annet, klarte hun å vekke nysgjerrighet.
Så de ble med henne ut til brønnen for å se og høre denne mannen.
Og de lyttet.
Johannes refererer nøye samtalen mellom Jesus og kvinnen, men ikke noe av den undervisning Jesus ga folket i Sykar.
Men vi leser at de ba ham om å bli, og at han ble i to dager.
Et to dagers intenst bibelkurs.
Et seminar som samlet stadig flere deltakere.
En møteserie der folk kom til tro på Jesus.
«Mange flere kom til tro da de fikk høre hans eget ord, og de sa til kvinnen: -Nå tror vi ikke lenger bare på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser», leste vi i teksten.
Det var vitnesbyrdet som utløste denne – kan vi kalle det «vekkelsen»?
Et vitnesbyrd fra en kvinne som var blitt konfrontert, men ikke fordømt av en som hun mente måtte være Messias.

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

Fortiden er ikke et blivende sted

«Nostalgi» er et fint ord for det å se bakover.

«Alt var bedre før» er en holdning som kan formuleres på mange måter, og som har i seg dette tilbakeskuende, defensive at alt var bedre før.
Det var under en slik samtale at setningen dukket opp i hodet mitt: «Fortiden er ikke et blivende sted.»

Profeten Jesaja sa det slik: «Dere skal ikke minnes de første ting, ikke tenke på det som hendte før. Se, jeg gjør noe nytt» (43, 18-19).
Det ble sagt til et folk i fangenskap, til et folk som nok dvelte ved nostalgi og gamle dager.
Men Gud ville ikke at folket skulle dvele ved fortiden; han pekte i stedet framover.

Det er mange tekster i Bibelen om nye anledning, nytt mot og ny kraft.
Men det står ingen steder at vi skal dvele det gamle, enn si dyrke det.
Man må gjerne være takknemlig som det som har vært, men det er bedre å være forventningsfull for det som kommer.
Fortiden er ikke et blivende sted!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Utholdenhet

Mange av oss kjenner fortellingen om den blinde tiggeren Bartimeus fra søndagsskolen.

Han satt ved veikanten, inn mot byen Jeriko, og hørte plutselig at det var mange flere føtter på veien enn det pleide å være.
– Hva skjer, da? spurte han, og fikk vite at det var Jesus fra Nasaret som gikk forbi.
Jesus hadde han hørt om, og han begynte å rope etter ham.
Og selv om mange forsøkte å dysse ham ned, fortsatte han å rope.
Resten vet vi: Jesus stanset opp og Bartimeus fikk øynene sine åpnet.

Det er flere måter man kan lese denne fortellingen på, og flere lærdommer man kan trekke.
Det som slo meg sist jeg leste den, var den utholdenheten Bartimeus viste.
Noen ville dysse han med, men han ropte bare enda sterkere.
I en kristen bokhandel i London fant jeg et bånd med bokstavene «P.U.S.H.» (Pray until something happens).
Bartimeus hadde nok et slikt bånd!
Du finner fortellingen i Markus 10.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stillheten

Nobelprisvinneren Günter Grass skrev på 1950-tallet fortellingen «Dr. Murkes samlede taushet».

Der forteller han om en medarbeider i en radiostasjon som samlet på pauser som hadde oppstått under opptak og redigering av intervjuer, foredrag og andre radioinnslag.
Han var så lei av alt pratet i eteren.
Han ville helle lytte til stillheten.

På 1960-tallet hadde duoen Simon & Garfunkel suksess med sangen «The Sound of Silence».
Betydningen av stillhet er ofte undervurdert, også blant troende.
I Bibelen leser vi: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (2 Mos 14, 14), og: «I stillhet og tillit skal deres styrke være» (Jes 30, 15b).

De fleste av oss er vant med ord og sang i gudstjenester.
Unntaket er kvekerne.
Der råder stillheten.
En som hadde vært med både i kvekersamfunnet og Frelsesarmeen sier det slik: «Som kveker kunne jeg savne sangen. Som frelsessoldat kan jeg savne stillheten».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK