En støtte-stav

I perioder kan det være godt å ha en stokk å støtte seg på når man skal ut og gå.

For noen har spaserstokken vært et slags statussymbol; noe man svingte litt med og bekreftet et høyt selvbilde med.
For andre er den en dyd av nødvendighet. En skade eller en sykdom gjør at man trenger noe å støtte seg på.

I perioder har jeg vært der.
Stokken gir både en viss avlasting og en viss trygghet. Risikoen for å falle blir litt mindre.

I en norsk oversettelse av salmen «Amazing Grace», heter det i ett av versene: «… for nåden er min støttestav, mitt håp som leder hjem».

Jeg er ikke avhengig av stokken for å gå hver eneste dag; det er bare i perioder.
Men støttestaven «Guds nåde» trenger jeg hver dag.
Noen vil sikkert tenke på andre støttestaver som de også er avhengige av.
«Guds ord» kan være en slik støttestav, «bønnen» en annen.
David sier: «Din kjepp og din stav, de trøster meg» (Salme 23, 4).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelsk eller evangelisk?

Kan noe være «bibelsk» uten å være evangelisk?

Svaret på det er ja.
Det slår ikke minst Jesus fast i den teksten vi kjenner som «Bergprekenen».
Seks ganger i denne talen minner Jesus om hva som var gjeldende lov og holdning i den gamle pakt, og så tilføyer han: «Men jeg sier dere».
Også flere andre steder i evangeliene kan vi lese hvordan Jesus gikk inn og dels korrigerte, dels presiserte disse gamle bestemmelsene.
En av de sterkeste fortellingene fra Jesu liv er om kvinnen som var tatt på fersk gjerning i utroskap.
Slikt skulle straffes med døden, krevde Moseloven.
Hva krevde Jesus?
At den som skulle utføre straffen selv måtte være ren!
Det våget ingen å påberope seg.
Om kvinnen var blitt steinet kunne man kanskje hevdet at det var «bibelsk», men evangeliet er annerledes.
Jesu agenda er tilgivelse, ikke fordømmelse.
Evangeliet er det som skal sette tonen for forholdet mellom Gud og oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Lammets vrede»

Her i området der jeg bor har det nettopp blitt født mange lam.

Det tok ikke lange stunden før de var på beina og både hoppet og spratt rundt på jordet, lekte med hverandre og oppsøkte moren sin for å få melk. Det er noe bedårende ved lam; de treffer oss i hjertet.
«Lam» er også et kjent begrep i kristentroen.
«Guds lam» er en av betegnelsene på Jesus.
Den første som omtalte ham slik var døperen Johannes.
Den gang var lam noe man forbandt med offer og påskemåltid. «Vårt påskelam er slaktet, Kristus», skrev Paulus til de kristne i Korint.
Også i åpenbaringsboka leser vi om Lammet, men her finner vi også et uttrykk vi vanligvis ikke forbinder med lam. På dommens dag skal mange be om å bli spart for «Lammets vrede» (Åp 6, 16, oversettelsen av 1978/85).
Hva har skjedd?
Det kan oppsummeres slik: Frelseren Jesus er blitt dommeren Jesus.
Offerlammet må vise en annen side ved seg: Lammets vrede.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Øve opp stemmen

Etter en langvarig nedstenging der det ikke hadde vært lov å samles til møter og gudstjenester, kunne den lille menigheten omsider samles igjen.

Det var regler om antall, avstand og annet, og sangen skjedde via et musikkanlegg.
Men noen prøvde å synge med mens cd-musikken spilte.
Da oppdaget noen at de var kommet ut av trening med å synge.
Man traff ikke tonen like lett som før nedstengingen og man slet litt med å nå «gamle høyder».
Man måtte rett og slett øve opp stemmen.

Sånn er det med mange ting i livet.
Har man hatt en pause, sliter man med å få til ting man behersket godt tidligere.
Det kan være sang, men også mer utholdenhetsrelaterte ting, som sykling eller jogging.
Paulus oppfordret de kristne i Tessaloniki til å «be uavlatelig», som det het i tidligere oversettelser.
Bønn er også en øvelse man trenger å holde ved like.
Men er du ute av trening, kan det øves opp igjen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Brudgommens venn

De gikk til Johannes og sa til ham: «Rabbi, han som var sammen med deg på den andre siden av Jordan, og som du vitnet om, han døper nå, og alle går til ham.» Johannes svarte: «Et menneske kan ikke få noe uten at det blir gitt ham fra himmelen. Dere er selv mine vitner på at jeg sa: Jeg er ikke Messias, men jeg er sendt i forveien for ham. Den som har bruden, han er brudgom. Men brudgommens venn som står og hører på ham, gleder seg stort over å høre brudgommens stemme. Denne gleden er nå blitt min, helt og fullt. Han skal vokse, jeg skal avta (Joh 3, 26 – 30)

Jesus og døperen Johannes nevnes ofte i samme åndedrett.
Fortellingene om dem henger nøye sammen, helt fra det aller første møtet dem imellom, på et tidspunkt da de begge fremdeles lå i magen til sine mødre.
Da Maria kom og besøkte sin slektning Elisabeth, som var kommet noen måneder lenger i sitt svangerskap, sparket barnet i Elisabeths mage av glede, kan vi lese (Matt 1, 44).
Johannes skulle være forløperen til Messias, mens Jesus var den lovede frelseren.
Neste gang vi leser at de møttes, var mens Johannes forkynte og døpte ved Jordan.
Det han forkynte var at Messias skulle komme.
Mange trodde det var han som var Messias, men Johannes pekte på Jesus. «Se Guds lam som bærer verdens synd», sa han.
Da Jesus kom, visste Johannes at nå var hans kall fullført.
Han bruker et bilde for å beskrive dette: Han skulle ikke være brudgom, men han var «brudgommens venn». I vår tid ville han kanskje ha blitt omtalt som brudgommens forlover? Hans «best man», som det heter på engelsk?
Når brudgommen viser seg, trekker brudgommens venn seg tilbake.
Han skal ikke overstråle brudgommen på noen måte.
I stedet gleder han seg over den glansen og æren som blir brudgommen til del.
Det fortelles at både Johann Sebastian Bach og Georg Friderich Händel gjerne skrev ordene «Soli Deo gloria» på sine komposisjoner – «Til Guds ære alene».
I Frelsesarmeen er det praksis at dersom en musikkgruppe får applaus etter en framføring, peker dirigenten oppover, mot himmelen. Hyllesten skal høyere opp.
Det er brudgommen som skal hylles, ikke brudgommens venner.
«Han skal vokse – jeg skal avta», sa døperen Johannes. Han hadde både møtt og hørt brudgommen. Nå var hans glede fullkommen. Da han kort tid senere satt i fangenskap og ventet på døden, sendte han en hilsen til Jesus. Jesu svar bekreftet at Johannes hadde hatt rett.
Jesus var brudgommen. Johannes var brudgommens venn.

Publisert som «søndagspreken» i KPK

Ikke bare annen-hver dag

Som sjelesørger må man av og til være litt kreativ når man skal hjelpe noen som sliter litt.

De gode, kloke og riktige svarene er viktige nok, men iblant må et godt, klokt og riktig svar få «det lille ekstra».
Kanskje var det dette han forsøkte, pastoren som hadde besøk av en mann som syntes troslivet var blitt så vanskelig. Noen ganger følte han at det «hjalp» å be eller lese i Bibelen, men ikke alltid.
Slett ikke alltid!
– Nei, du vet hva det står, svarte sjelesørgeren. – Jesus sier jo at jeg er med dere annenhver dag.
Da stusset den andre litt.
– Det er vel ikke slik det står? Står det ikke «jeg er med dere alle dager», sa han og la vekt på ordet «alle».
– Ja, er det ikke slik det står? svarte pastoren, og det virket som et lys ble tent hos den andre.

Jesus sier verken at han er med annenhver dag eller bare på de gode dagene.
Han er med alle dager.
Det betyr også alle slags dager.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ingen tilgivelse?

Det er snart 25 år siden en ung, norsk sanger og «låtskriver» fikk stor suksess med sangen «Unforgivable sinner».

Året var 1998 og artisten het Lene Marlin (bildet).
Det er en sang med en trist fortelling i seg, og spørsmålet som stilles er om det går an å få tilgivelse for å ha såret en annen dypt, eller ødelagt livet for et annet menneske.
Tittelen antyder at det kan man ikke.
Ord som «kan ikke tilgi» eller tilmed «vil ikke tilgi» kan fort falle dersom konflikter mellom to mennesker eller grupper av mennesker får lov til å eskalere.
Ikke noe forgifter forholdet mellom mennesker mer enn fravær av tilgivelse.
Det å tilgi og å motta tilgivelse er oljen som smører et mellom-menneskelig maskineri.
Derfor tok Jesus dette med i den bønnen han lærte oss å be: «Tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere».
Noen ganger betyr det at vi også må tilgi oss selv.
Det kan ofte være det vanskeligste.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK