«Den mannen dere vet»

Plutselig dukket han opp i skjærtorsdagfortellingen – «den mannen dere vet» (Matt 26, 18).

En fortelling man tror man kjenner ut og inn og på kryss og tvers; handlingene og aktørene.
Men så er han der.
Ikke noe navn, ingen andre kjennetegn.
Bare dette: «Den mannen dere vet».
En mann både Jesus og disiplene kjente.
En mann som disponerte et lokale som Jesus og disiplene hans kunne bruke når de trengte det. Som når de skulle spise påskemåltidet.
«Han dere vet» var ikke selv til stede – han har trolig bare gitt nøkkelen til Peter eller en av de andre. En tillitssak – han visste det ville se ordentlig ut når han skulle få det igjen.
Kanskje var det her disiplene var samlet på pinsedagen også?
Kanskje «mannen dere vet» var sammen med dem da?
En av de mange som også trodde på Jesus og fulgte ham; en av dem vi ikke vet noe om, men Jesus kjente ham.
«Gå til den mannen dere vet», sa Jesus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«En stille stund»

Uttrykket «en stille stund» brukes ofte om den personlige andakten mange mennesker har, der de leser en bibeltekst og ber for sine nærmeste.

I disse koronatider har uttrykket fått en ny betydning: Vi kan ikke lenger samles til offentlige gudstjenester med mange mennesker.



I min menighet valgte vi å komme sammen noen ganske få – inntil fem av gangen – hvor vi kunne be stille, kanskje siterer en bibeltekst og hører musikk i bakgrunnen.
Kvekerne har hatt slike gudstjenester i flere hundre år.
De kommer sammen, sitter stille og dersom noen blir minnet om et bibelord eller vil dele en refleksjon, gjør de det.
En kvinne som har vært både kveker og frelsessoldat, sa det slik: «Som kveker har jeg ofte savnet sangen. Som frelsessoldat kan jeg savne stillheten».
Profeten Elia erfarte at Gud talte verken gjennom ilden, stormen eller jordskjelv, men i «lyden av skjør stillhet» (1 Kong 19, 12).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En bibel i arv

Da mine foreldre gikk bort, fikk noen av barnebarna deres overta de eksemplarene var Bibelen som de etterlot seg. For dem var – og er – disse nokså velbrukte, slitte bøkene kjære arvestykker.

Et eksemplar av Bibelen er underlagt den samme forgjengelighetens lov som alt annet vi har: De blir slitt, ark kan løsne eller gå i stykker, de kan «sprekke» i ryggen.
Og likevel sitter det svært langt inne hos de fleste av oss å skulle kaste en bibel i søpla, enn si brenne den.
Derfor finnes det mange slitte bibler rundt om i mange hjem, merket både av flittig bruk, understrekninger og kanskje også av tårer som har falt.

Det var nok dette visedikteren tenkte på da han skrev: «Ingen bok er meg så kjær, som min moders bibel er, hennes tårer, hennes merker går ei ut».
Salmedikteren Grundtvig tenkte i samme baner da han skrev: «Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være».
En arv å være takknemlig for!

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Rotskuddet

Det er et fenomen mange av oss har observert i naturen mange ganger.

En gang sto det et tre her.
Det ble hugget ned eller blåste overende, og stubben er i ferd med å råtne opp.
Men opp fra den råtne stubben spirer en kvist; kimen til et nytt tre.
I Bibelen leser vi om dette naturfenomenet: «Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord» (Jes 53, 2).
Det er en profeti om Jesus. Han er «rotskuddet», varslet om et nytt liv.
I Bibelens siste bok bekrefter Jesus dette: «Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen» (Åp 22, 16).
Det som gjør at det spirer fram nytt liv, nye kvister, kanskje tilmed nye trær fra den avhugde stubben er fordi stubben har forbindelse med næringskildene i jorda.
Røttene er der og de henter fortsatt opp næring.
Jorda kan virke tørr, men går røttene dypt nok ned, er forbindelsen virksom.
Derfor er rotskuddet et løfte om håp.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den gode hyrde

Tekstbetraktning for tredje søndag i påske, 26. april 2020

Prekentekst: Joh 10, 11 - 18
«Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir livet mitt for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min stemme, og det skal bli én flokk og én gjeter.
Far elsker meg fordi jeg gir livet mitt for siden å ta det tilbake. Ingen tar mitt liv, jeg gir det frivillig. For jeg har makt til å gi det og makt til å ta det tilbake igjen. Dette er oppdraget jeg har fått av min Far».

Kanskje bør jeg begynne med å be bibeloversettere om unnskyldning, men jeg har vanskelig for å gi slipp på uttrykket «den gode hyrde».
Det er en formulering jeg vokste opp med, og som jeg er glad i.
Et kjapt søk på www.bibel.no forteller meg at ordet «hyrde» fremdeles brukes ni ganger i den nyeste bibeloversettelsen, mens ordet «gjeter» brukes 53 ganger.
I den bibelutgaven jeg vokste opp med var det omvendt: «Hyrde» ble brukt 37 ganger og «gjeter» bare sju.

Hyrde eller gjeter – det var et viktig yrke i det gamle Israel, og er omtalt flere ganger i Bibelen.
Allerede i urhistorien finner vi gjeteren Abel.
Den senere kong David var gjeter, og brukte dette motivet i kanskje den vakreste salmen i hele Bibelen.
I kongetida entret den strenge profeten Amos arenaen – gjeter, han også.

Å være gjeter var ikke et yrke uten risiko.
Derfor sier også Jesus at en god gjeter må være beredt til å gi sitt liv for flokken sin.
Kontrasten til den gode gjeteren er leiekaren; han som bare har dette som en jobb.
Når farer truer, stikker han av.
Ikke så med den som eier dyrene.
Jesus er ingen leiekar.
«Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg», sier han, og legger til: «Jeg gir livet mitt for sauene».

Så kommer det litt gåtefulle utsagnet om «andre sauer».
Det er vanlig å tolke dette som en henvisning til de – vi! – som ikke tilhører jødefolket.
«Også dem må jeg lede», sier Jesus.
Setningen «Jeg gir livet mitt for sauene» er en nøkkel til å forstå Jesu hyrdegjerning.
For det er en fiende – et rovdyr – som jakter på flokken, og dette rovdyret er det Jesus, som hyrde og gjeter, tar kampen opp mot.
Han gir sitt liv, men nå i påsketiden vet vi at det livet tok han tilbake, og nå står gjeteren som seierherre.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Ringen som ble borte

Når det er varmt eller dagen har vært hektisk, hender det at jeg hovner opp i fingrene.

Så hoven kan jeg bli at jeg må ta gifteringen av fingeren.
Jeg kan sette den på en annen, smalere finger, eller legge den på ei hylle.
Det gjorde jeg forleden, men da jeg skulle ta den på igjen, fant jeg den ikke.
Antakelig hadde jeg glemt hvor jeg la den.

Da husket jeg en av Jesu lignelser, om kvinnen som hadde ti sølvmynter, og mistet den ene.
Hun ga seg ikke før hun fant den igjen, og da var hun så glad at hun informerte hele nabolaget.
Jeg fant også igjen ringen min, men nøyde meg å fortelle det til kona.
Men glade var vi begge.
Det finnes ting vi ikke vil miste fordi det er særlig dyrebart for oss.
En giftering, ja, men det er også andre umistelige verdier.
Vi kan kanskje kalle dem tro, håp og kjærlighet?
Lignelsen om kvinnen og sølvmynten står ellers i Luk 15, 8-9.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bedehus til salgs

For ikke så altfor lenge siden var det slik at hvert eneste sted hvor det sto en klynge med hus, fantes det også en infrastruktur bestående av en skole, en nærbutikk og et bedehus. Så ble skolen lagt ned, nærbutikken forsvant og mange steder også bedehuset.

Der jeg bor er et tidligere bedehus til salgs.
Det er ikke det første bedehuset i distriktet som blir solgt.
Det er alltid litt vemodig når det som var ment som et Guds hus, får en helt annen anvendelse.
I Edinburgh så jeg en kirke som var blitt pub, for eksempel.
For om lag 25 år siden var det vekkelse i bedehuset som nå skal selges.
Pianoet og stolene er gitt bort, det samme er bildene med Jesus-motiver.
Bibelen sier noe om en lysestake som kan flyttes (Åp 2,5) – det er ikke nødvendigvis det som skjer om et bedehus blir lagt ned eller solgt.
Godt da at forkynnelsen, vitnesbyrdene og bønnene som lød i det bedehuset fremdeles lever!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bildet viser Løddesøl bedehus i gamle Øyestad kommune, som er bedehuset det refereres til her.