Hvor legger du trykket?

Det er flere måter å lese en tekst på.

Innholdet i den kan ofte variere, avhengig av hvor du legger trykket når du leser.
Den første linjen i Salme 23 er en slik tekst: «Herren er min hyrde».
Les setningen fire ganger og legg trykket på et nytt ord hver gang, og du får fire ulike budskap.

Herren er min hyrde; det er ingen andre enn ham som tar på seg dette ansvaret.

Herren er min hyrde; det er ingen diskusjon om det.
Tenk hva du vil, men faktum står likevel fast.

Herren er min hyrde; han kjenner hver enkelt av oss personlig, ved navn, ikke bare som en gruppe.

Herren er min hyrde; ikke bare en venn eller en støttespiller, men en hyrde som tar ansvar like til det å dø for sine får.

Var det denne salmen Jesus hadde i tankene da han sa om seg selv: «Jeg er den gode hyrde. Jeg kjenner mine og mine kjenner meg» (Joh 10,14, overs. 1978/85)?
Prøv å flytte på trykket også når du leser dette.

Publisert som «Dagens andakt» på

Kjennetegnet

Det kan være mange ulike typer fysiske kjennetegn på oss mennesker.

Det kan være fødselsmerker og det kan være arr.
Kvinner som har født barn, har ofte strekkmerker på magen; de skal de være stolte av.
Andre arr får man i kamper eller i det daglige arbeidet.
I 1901 satt en mer enn 80 år gammel Fanny Crosby og skrev sangen «When my lifework is ended».
Nils Lavik oversatte den til nynorsk.
Her heter det i omkvedet:
«Eg skal kjenna, kjenna honom
på det merket som han i handa ber».
Jesu naglemerker er av de arr han fikk da han tok på seg vår synd og skyld.
Det finnes en gammel fortelling – kanskje er det bare en legende – om en kristen eremitt som en natt fikk besøk av en lysende og imponerende skikkelse.
Eremitten ville gjerne vite hvem gjesten var.
– Jeg er Messias, sa den fremmede.
– Da vil jeg gjerne se naglemerkene dine, svarte eremitten.
Da forsvant gjesten.
Naglemerkene lot seg ikke kopiere.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Kjærlighet og faste

Tekstbetraktning for Fastelavnssøndag 22. februar 2020
Prekentekst: 1 Kor 13,1-7

Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.
Om jeg har profetisk gave, kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, om jeg har all tro så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.
Om jeg gir alt jeg eier til brød for de fattige, ja, om jeg gir meg selv til å brennes, men ikke har kjærlighet, da har jeg ingen ting vunnet.
Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig, den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget, er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.
Den gleder seg ikke over urett, men har sin glede i sannheten. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.


Dagens prekentekst er en del av det som gjerne kalles «Kjærlighetens høysang».
Den leses ofte når det er bryllup.
Så hva har den med fastelavn å gjøre?
Hva har den med boller og krem og pyntede ris å gjøre?

Vi leser ofte 1 Kor 13 som en poetisk og vakker beskrivelse av hva kjærlighet er og gjør.
Kanskje kunne vi lese den med et litt, om ikke kritisk, så nyansert blikk?
Hva slags kjærlighet skriver Paulus om?
Den mellom mann og kvinne?
Joda, den også, men ikke bare den.
Kanskje ikke først og fremst den heller.

Hvorfor er så dette blitt en tekst for fastelavnssøndag?
Og hvorfor markerer vi fastelavn?

Fastelavn er inngangen til fastetiden.
Det er en dag for det mange vil tenke på som overdrivelser.
Mye og kraftig mat.
Deretter begynner fasten.
I gammel tid var det mange regler for hvordan fasten skulle overholdes, og de reglene handlet ikke bare om mat.
I det perspektivet gir dagens tekst en del å tenke på.
Paulus skriver at du kan være så veltalende du vil, så kunnskapsrik og begavet som du vil, så gavmild og så offervillig som det er mulig å være.
Alt står og faller med dette ene: At du har kjærlighet.

Det handler om kjærlighet til Gud og om kjærlighet til mennesker; kjærlighet til familie og venner, men også til fiender og motstandere.
Kristendom handler nemlig ikke bare om nestekjærlighet; det handler vel så mye om fiendekjærlighet.
Det sier Jesus klart og tydelig i Bergprekenen: «Dere har hørt det er sagt: "Du skal elske din neste og hate din fiende". Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.» (Matt 5,43 - 44).
Da blir «Kjærlighetens høysang» en tekst for fastelavnssøndag.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

«Back up»

Det er en av de erfaringene man helst vil være foruten.

Her har man sittet og jobbet med en tekst på sin PC nokså lenge, og så skjer sånt som ikke skal skje: Skjermen blir svart, og når man får startet maskinen igjen, er dokumentet man jobbet med, blitt borte.
Det hender krisen ikke er helt total, selv om det føles slik.

For i den mystiske computerverdenen er det noe som heter «back up», noe som ligger innebygget i systemet og som lar seg hente fram, bare man vet hvordan.

Sånt kan det bli en andakt av.
Å få sine synder tilgitt er ikke alltid det samme som at konsekvensene av ens synd er blitt fjernet.
Det man stjal, er fremdeles stjålet.
Såret man påførte en annen, kan fremdeles være der.

Han som kalles «fienden» og «motstanderen» i Bibelen har alltid tatt «back up».
Men lar han den fila dukke opp igjen, er det ikke alltid nødvendig å lagre den.
Den kan faktisk slettes.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Bevegelsen

I en av Agatha Christies kriminalromaner blir morderen avslørt ved at noen kjenner igjen en karakteristisk bevegelse med hodet.

Mange av oss har sikkert observert liknende ting med andre mennesker.
En måte å sitte på, en måte å gå på.
Noen ganger kan det gå i arv også.
«Du går på samme måte som faren din!»

Kanskje var det en slik bevegelse som gjorde at de to disiplene kjente igjen Jesus den kvelden i Emmaus?
De hadde bedt ham spise sammen med seg, og der ved bordet brøt Jesus brødet.
«Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen», står det i Lukas 24,31.
Dette hadde de sett før.
Nå falt alt på plass.
Samtalen på veien som hadde gjort dem så forundret.
Visdommen den hadde vært så full av.
De hadde grublet og grublet mens de lyttet: Hvem kunne dette være?
Nå kjente de ham igjen, og det var jo ikke det minste underlig lenger:
For dette var jo Jesus!
Ingen andre brøt brødet på den måten!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Røsten og gjestene fra himmelen

Tekstbetraktning for Kristi forklarelsesdag, søndag 16. februar, 2020

Prekentekst: Matteus 17,1-9

Seks dager senere tok Jesus med seg Peter, Jakob og hans bror Johannes og førte dem opp på et høyt fjell, hvor de var alene. Da ble han forvandlet for øynene på dem. Ansiktet hans skinte som solen, og klærne ble hvite som lyset. Og se, Moses og Elia viste seg for dem og snakket med ham. Da tok Peter til orde og sa til Jesus: «Herre, det er godt at vi er her. Om du vil, skal jeg bygge tre hytter, en til deg, en til Moses og en til Elia.» Mens han ennå talte, kom en lysende sky og skygget over dem, og en røst lød fra skyen: «Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede. Hør ham!» Da disiplene hørte det, kastet de seg ned med ansiktet mot jorden, grepet av stor frykt. Men Jesus gikk bort og rørte ved dem og sa: «Reis dere, og vær ikke redde!» Og da de løftet blikket, så de ingen andre enn ham, bare Jesus. På veien ned fra fjellet ga Jesus dem dette påbudet: «Fortell ikke noen om dette synet før Menneskesønnen har stått opp fra de døde.»


Bibelen forteller om flere mennesker som møtte Gud mens de var på fjellet.
Både Moses og profeten Elia hadde slike møter med Herren.
Også om Jesus kan vi lese at han søkte ensomhet og ro når han hadde sine samtaler med Gud. Og da var fjellet et slikt sted.

I prekenteksten for denne søndagen tok han med seg tre av disiplene opp på fjellet.
Det står ikke noe om han hadde fortalt dem hva han ville eller hvorfor de skulle være med.
Mens de var der, skjedde det noe med Jesus.
Og han fikk selskap av flere enn disiplene.
De som viste seg, var nettopp Moses og Elia.
Det var en sterk opplevelse, og Peter så gjerne at den varte ved.
Derfor ville han bygge tre hytter der på fjellet – en til Jesus, en til Moses og en til Elia.
To andre evangelier gjengir den samme replikken, og begge føyer til at Peter ikke visste hva han sa. Opplevelsen ble for sterk.
Og den ble ikke mindre sterk da det lød en røst fra himmelen.

Både Moses og Elia hadde hørt røsten fra himmelen.
Det hadde også Jesus og disiplene – faktisk to ganger tidligere.
Men det er bare denne gangen vi leser at disiplene ble grepet av frykt.
En annen som hørte Herrens røst og ble skremt, var profeten Jesaja, da Gud åpenbarte seg for ham i templet.
Det å være sammen med Jesus på fjellet, kan være en sterk og god opplevelse, og en skremmende opplevelse på én og samme gang.

For mange år siden skrev jeg en liten tekst som var inspirert av denne søndagens budskap. Det kan kanskje kalles et dikt, «På fjellet»:

«Jeg vil være her
på fjellet med deg»,
sa jeg til Jesus.
«Jeg har en bedre idé.
Jeg blir heller med deg
ned i dalen igjen,»
svarte han.

Jesus blir ikke igjen på fjellet etter slike møter.
Han blir heller med oss ned igjen til hverdagen.

Publisert som Søndagspreken på KPK

Veibredde

I området der jeg bor, er det åpnet en ny firefelts motorvei.

Det er stor overgang fra den gamle med bare ett felt i hver retning.
Etter mer enn 40 år som bilfører har man ferdet langs både gode og dårlige veier, smale og brede.
Forleden måtte jeg bruke «gamleveien» for å komme dit jeg skulle.
Kontrasten til den nye veien er stor.

Var dette virkelig hovedveien til Sørlandet for mindre enn et år siden?
Men viktigere enn bredden, er det at det var denne veien som gikk dit jeg skulle.
Og det er jo hensikten med en vei: At den fører til målet.

Uttrykk som «den smale vei» og «den brede vei» er godt kjent fra Bibelen.
Ifølge Jesus selv er det den smale veien som fører til ham.
Den brede fører til helt andre steder.
Les bare selv i Matteus 7.
Men uansett hvor smal den anbefalte veien er: Den er «bred nok for to, bred nok for Jesus og meg», som det heter i en av de visene Lapp-Lisa sang.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK