Guds spørsmål

Første gang vi leser i Bibelen at Gud stiller mennesket et spørsmål, er så å si umiddelbart etter syndefallet.

Fram til da hadde Gud vandret i hagen hver kveld sammen med menneskene, men denne kvelden hadde de gjemt seg.

Da leser vi at Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» (1 Mos 3, 9).
Etter dette måtte menneskene forlate hagen Gud hadde plassert dem i.
Neste gang vi leser at Gud stiller menneskene et spørsmål, er det neste generasjon han henvender seg til.
Kain har drept sin bror Abel, og Gud spør: «Hvor er din bror?» (1 Mos 4, 9).
Disse to spørsmålene er fremdeles like aktuelle i vårt forhold til Gud.
Gud spør fremdeles etter hver enkelt av oss, men han utfordrer oss også i vårt forhold til våre medmennesker.
Som mennesker er vi deler av et stort fellesskap.
Fordi vi alle er skapt av Gud og i Guds bilde, hører vi sammen; vi er i slekt. Vi har ansvar for hverandre – brødre og søstre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ulike oppgaver - samme oppdragsgiver

Det skal ha skjedd i den tiden da man ennå hadde belgtråkkere i norske kirker.

Deres oppgave var å sørge for at orgelpipene fikk luft slik at musikken kunne slippe ut når organisten spilte.
Etter en slik økt, skal en belgtråkker ha sagt til organisten: - I dag spilte vi bra!
Organisten ble litt fornærmet over dette og svarte: - Det var vel jeg som spilte bra!
Neste søndag var det ikke lyd i orgelet. Så tittet belgtråkkeren fram: - Jeg tenker vi sier vi, jeg, sa han.
Det er nok en anekdote, men poenget er viktig.
Paulus bruker det samme poenget i sitt første brev til menigheten i Korint: «Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme» (12, 5).
Det utdyper, ja utbroderer han grundig i det samme kapitlet.
Noen tjenester ses (og høres!) bedre enn andre, men det betyr ikke at de er mindre viktige.
Dette understreker Paulus i det samme kapitlet (se vers 22).
Slå det opp selv og les!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Valgresultatet

Det hadde vært valg i landet.

Samme uke var det møte på bedehuset, og noen stusset nok litt når møtelederen åpnet møtet med å spørre: «Er dere fornøyd med valgresultatet?» Det var vel ikke dette som var tema for møtet?
Undringen ble ikke mindre av at han fortsatte: «Jeg er veldig fornøyd med valgresultatet».
Når dette hadde fått synke inn, avrundet han: «Vet dere hvorfor? Fordi han valgte meg!»

Å bli en kristen omtales ofte som «å velge Jesus».
Det kan vi gjøre, men bare fordi han har valgt oss først.
Han sier det selv: «Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere» (Joh 15, 16).
Jesus tvinger seg ikke på menneskene.
Det er helt frivillig om vi vil velge ham.
Og selv om hans valg av oss også kan sies å ha skjedd frivillig, er det samtidig dyrt kjøpt.
Prisen han betalte var den lidelse og død han bar for vår skyld.
Det valgte han fordi han valgte oss.
Fornøyd med valgresultatet?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Med Jesus som reisefølge

Den gamle frelsesoffiseren må kunne betegnes som «en brevskriver av Guds nåde».

Han hadde en omfattende korrespondanse med mange mennesker; brev der han fortalte løst og fast, men også utøvde sjelesorg.
Brevene hans sluttet alltid med det samme sitatet: «Med Jesus vil eg fara» - Elias Blix’ kjente og kjære salme.

Mot slutten av livet fikk strofen et annet innhold, i hvert fall i den gamle mannens hjerte.
Det ble mer «til Jesus vil eg fara».
Han ble det Skriften kaller «mett av dager».


Dersom noen yngre enn ham selv gikk bort, var han rent fortvilt: Nå måtte det da snart være hans tur!
Dagen kom, stille og uten verken sykdom eller lidelse.
Som den elsker av den nynorske salmeskatten som han var, skal man ikke se bort fra at Trygve Bjerkrheims ord beskrev situasjonen: «Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land».
Etter en lang reise med Jesus var han nå kommet fram.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Til bildet: «Den gamle frelsesoffiseren» som det henvises til, het Olav Loftesnes og var fra Sogndal (Foto: Privat)

«Han du elsker»

Jeg hadde holdt en kort andakt på et sykehus.

Etterpå kom en kvinne, en pårørende, bort og spurte om jeg kunne gjenta bibelverset jeg hadde lest.
Det var fra fortellingen om Lasarus i Betania, og meldingen Jesus fikk: «Herre, se, han som du elsker, er blitt syk» (Joh 11,3; overs. 1930).
Jeg gjentok bibelverset for henne.

Så ville hun vite hvor det sto.
Jeg sa det også, og hun noterte det ned.
Så gikk hun.

Til sin syke mann?
En syk venn eller slektning?


Det er lett å tenke at man er glemt av Gud, eller kanskje til og med forlatt av ham, dersom man rammes av sykdom.

Slik er det ikke. Marta og Maria, søstrene til Lasarus, gjorde det kristne fremdeles kan gjøre – og gjør! – når slikt skjer.
De sendte bud til Jesus, og det var den fortellingen som ga inspirasjon til sangen «Send bud på ham».
Jesus trenger ikke å bli minnet om at han elsker oss, men vi kan trenge å bli minnet om at han gjør det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Når ørene åpnes

Omgivelsene hadde klaget på at radio og fjernsyn blir satt stadig høyere, og ba meg få sjekket hørselen.

Det som trengtes, var en skikkelig skylling av ørene.
Plutselig hørtes alle lyder så mye bedre at det var øyeblikk da man savnet det å høre litt dårligere.
Hørsel er en av de viktige sansene Skaperen har utstyrt oss med.
Hørselen er viktig i all kommunikasjon mennesker mellom, og mellom Gud og mennesker.
I det gamle Israel ble døvhet og blindhet oppfattet som en Guds straff.
Jesus avviste denne måten å tenke på (se Joh 9, 1-3).
Det har vært perioder i kirkehistorien der døve ikke kunne bli døpt eller være prester fordi man mente de ikke kunne høre Guds ord.
Men Gud er ikke avhengig av de fysiske sansene for å få oss i tale.
Dette så profeten Jesaia: «Den dagen skal de døve høre skrevne ord, og selv i skumring og mørke skal blindes øyne se» (29, 18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Vasse - vade - svømme

Det er flere måter å komme seg ut i vannet på når sommervarmen innbyr til et bad.

Man kan kaste seg ut i vannet – stupe.
Det krever at vannet er dypt nok.
Eller man kan ta det litt forsiktig.
Begynne inne ved land og så gå utover.
Først vasser du. Så må du vade og til slutt kan du – må du! – svømme.
Profeten Esekiel hadde en åpenbaring der han fikk se vannet strømme ut av templet i Jerusalem.
Det begynte pent og forsiktig.
Han som veiledet profeten målte opp først tusen alen – om lag 600 meter, og senere den samme lengden flere ganger.
Og profeten måtte først vasse, så vade og til slutt svømme (Esek 47).
Vannet sørget for at trær og grøde vokste fram og dyr og mennesker fikk drikke.
Vannet var – og er – en kilde til liv.
Slik også med oss.
Guds velsignelse er som en elv.
Vi kan vasse i den, vi kan vade i den og vi kan svømme i den.
«Guds bekk er full av vann» (Sal 65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK