Jesu bønn - og vår

Prekentekst: Matt 6, 7-13

«Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges. La riket ditt komme. La viljen din skje på jorden slik som i himmelen. Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere. Og la oss ikke komme i fristelse, men frels oss fra det onde. For riket er ditt og makten og æren i evighet. Amen.»


Vi kaller den «Herrens bønn» eller «bønnen Jesus lærte oss».
Det er en tekst på 65 ord, og samtidig en av de mest sentrale tekstene i hele vår kulturkrets.
Vi tenker på den som en kristen bønn, men det er faktisk en bønn som både jøder og muslimer kan be med oppriktighet.
De første som lærte den, var da også jøder og ikke kristne.

«Herrens bønn» er en bønn «alle» kan be, enten man har et grunnfestet, religiøst livssyn eller bare har en litt vag forestilling om en høyere makt. Det er bønn som går til kjernen av det menneskelige: det å vite at man er en del av en sammenheng, en del av noe større.

Det er mange og sterke fortellinger om hva denne bønnen har betydd for folk i kritiske livssituasjoner.
Unge AUF-ere har fortalt at det var den de grep til under terroren på Utøya i 2011.
Noen av oss husker at David Bowie under minnekonserten for sangeren Freddie Mercury, knelte på scenen og ba denne bønnen. Han ville gjøre «noe personlig» i kampen mot AIDS.
Cliff Richards siste platesuksess var en versjon av denne teksten, sunget på den gamle, skotske melodien «Auld Lang Syne».
Lenger ned i den vestlige kulturens tekstkammer kommer man ikke!

I London fant jeg et skilt der det sto «Pater Noster Square» - det kan oversettes med «Fadervår-torget».
Og «Fadervår» kan godt beskrives som et torg.
Det er jo en bønn som dekker alle menneskelige behov: Mat, trygghet, sinnsro.
Av de sju bønnene på dette «torget», handler tre av dem om Guds rike og fire av dem om den troende selv og om menigheten.

Jesus kunne bruke hele netter i bønn, men sa til disiplene at man trenger ikke bruke så mange ord for å bli bønnhørt.
Det er nok med noen få.
Kanskje bare ett?
Kanskje bare et sukk?
Det når fram.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Det ytre og det indre

Det fortelles at den gang fjernsynet ennå var noe nytt og ikke allemannseie, ble det å ha en fjernsynsantenne på taket et statussymbol.

Det signaliserte at man var «moderne» og kanskje også at man hadde god økonomi.
Derfor sørget mange familier for å få en slik antenne på taket, men selve fjernsynsapparatet ventet de med å skaffe seg.
Det er lett å smile av slike fenomener; de sier noe om et litt komisk trekk ved menneskenaturen.
Men ikke bare komisk.
Det å framstå som «bedre» enn man er, «rikere» eller «mer moderne», er kanskje noe som har preget oss til alle tider?
Også i troen og menigheten kan man se dette.
Jesus kalte det «kalkede graver»: «Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Vi tenker at fasaden er viktig.
Gud tenker ikke slik: «For mennesker ser det som øynene ser, men Herren ser på hjertet» (1 Sam 16,7).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Mer himmel, takk!»

Den grafiske designeren var ikke helt fornøyd med bildet han hadde fått tilsendt. Han sendte det tilbake med påskriften «Mer himmel, takk!».

Ordet «himmel» brukes ofte, både i dagligtalen og forkynnelsen.
Det kan godt brukes mer.
Jeg leste om en prest ble kritisert for at hun snakket for mye om himmelen og for lite om fortapelsen.
Hun satte seg ned med bibelordboka og summerte opp hvor mange ganger Jesus talte om himmelen og hvor mange ganger han talte om fortapelsen.
Hun så fort at Jesus snakket mye mer om frelsen enn fortapelsen.
Det ga henne frimodighet til å fortsette å forkynne slik hun hadde gjort til nå.
Forkynnelsen av evangeliet bør alltid handle mer om hva man som kristen er frelst til, enn hva man er frelst fra.
Og selv om både frelse og fortapelse er en del av troens virkelighet, kan man ikke skremme noen til å bli frelst.
Derfor kan vi også godt si: «Mer himmel, takk!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Veimøte»

Få saker engasjerer en lokalbefolkning så sterkt som veiutbygginger.

En gang i tiden var det stas om veien gikk gjennom ens eget tun; nå er man mer opptatt av at veien ikke skal gå ut over egen eiendom eller eget nærmiljø.
Både myndigheter og utbyggere må derfor tillyse «veimøter» - eller de blir innkalt til slike.
I mitt nærmiljø er det en slik sak på gang, og en av mine naboer har engasjert seg sterkt. Forleden skulle det være et nytt veimøte, og han ble spurt om han kunne komme.
– Nei, i kveld skal jeg på et annet veimøte, svarte han. – Det er årsmøte på bedehuset.
Jesus snakket både om en smal vei og bred vei i sin undervisning, blant annet i Bergprekenen. Overført på trafikkbildet har både smale og brede veier sine utfordringer og sine fordeler.
Det viktigste med en vei må være at den fører dit man har tenkt seg.
Da kan et veimøte på bedehuset være et godt sted å starte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tvileren Tomas

Søndagspreken for andre søndag i påsketiden, 28. april, 2019
Prekentekst: Joh 20, 24-31

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Navnet hans er blitt synonymt med en som ikke tar alt for god fisk.
«Tomas tvileren» er et ordpar som ofte blir brukt.
Tre ganger leser vi om ham i evangeliene, utenom de stedene der navnene på Jesu 12 disipler blir listet opp. Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i forbindelse med at Jesus sier om seg selv at han er veien og dit han går, skal også disiplene gå. Men Tomas stusser: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Tredje gang er i vår tekst.

Hvordan hadde Tomas det i de åtte dagene fra han fikk høre at de andre disiplene hadde møtt Jesus og til han selv fikk møte ham?
Det kan vi vel tenke oss.
De ti var glade og entusiastiske; selv var han usikker og spørrende.

Hva kan dagens kristne lære av Tomas i denne teksten?
I hvert fall dette: Det er lov å stille spørsmål.
Det er lov å undre seg.
I mange norske kirker arrangeres såkalte «Tomas-messer»; gudstjenester der man innbyr hverandre til å dele tanker både fra troens og tvilens landskap.
I den kirkehistoriske tradisjonen har man regnet med at Tomas kanskje var den av apostlene som reiste lengst med evangeliet: Han skal ha kommet til både Persia og India. En kristen minoritet i Kerala, India, regner Tomas som sin kirkes grunnlegger.
Som de fleste av apostlene, skal også Tomas ha lidd martyrdøden.
Han som ble innbudt til å kjenne på naglemerkene med fingeren, ble stukket ned bakfra og drept.
I kirkekunsten framstilles han ofte med en vinkelhake, som den tenksomme og reflekterte som stiller spørsmål.
La gå at Tomas tvilte, men det var Jesus han gikk til med sin tvil.
Det kan vi også gjøre.

Publisert på KPK

Øyenvitnet Maria Magdalena

Påskedag, 21. april, 2019
Prekentekst: Joh 20, 1 – 10

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.


Nest etter Jesus selv, er kanskje Maria Magdalena den personen vi er mest opptatt av når det gjelder påskedagsfortellingen.
Hun var den første som fant den tomme graven; hun var den som fikk det mest personlige møtet med Jesus etter at han hadde stått opp fra de døde.
I det som er denne dagens tekst spiller hun ennå en litt tilbaketrukket rolle.
Hun ser at steinen er rullet vekk.
Hun forstår at Jesus ikke er i graven lenger.
Hun skynder seg tilbake og varsler Peter og Johannes.
Det kan virke som hun møtte dem på veien - var de også på vei ut til graven?
Så har hun tydeligvis fulgt med dem tilbake til graven, for etter at de to disiplene hadde gått hjem igjen, ble Maria stående, og egentlig er det der dagens tekst slutter at fortellingen om Maria begynner.

Marias ettermæle er på mange måter definert av den salmeteksten en ung journalist i Kristiania skrev i 1890. «Maria Magdalenas jubel» kalte han teksten.
I løpet av denne søndagen vil den bli sunget i hundrevis av kirker, bedehus, Frelsesarmé-lokaler, frikirker og menighetshus: «Å, salige stund uten like: Han lever, han lever ennu!»
Norsk påskefeiring ble ikke den samme etter at denne salmen klarte å erobre norsk kristenhet med Johan Halmrasts tekst og Kristian Wendelborgs glade melodi. Så glad at det tok sin tid før Den norske kirke syntes de kunne bruke den.
Ingen kommer nærmere en status som øyenvitne til Jesu oppstandelse enn Maria Magdalena.
Hun var den første som så den tomme graven og hun var den første som møtte den oppståtte Frelseren.
Hun søkte sin trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk hun den levende møte – å, salige, salige stund!
God påske i selskap med den oppståtte Jesus!

Publisert som søndagspreken på KPK

Jesus i Betania

Søndagspreken for palmesøndag - Prekentekst: Joh 12, 1-13

«Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!»

Slik lyder Herrens ord!


Teksten for denne palmesøndagen kan gi stoff til mange prekener.
Inntoget i Jerusalem er vel det mest naturlige.
Marias salving av Jesu føtter er et annet tema som bør og kan prekes over.
Den litt sure, og uærlige kommentaren fra Judas likeså.
Og nysgjerrigheten rundt Lasarus og konspirasjonene mot ham et fjerde.
I denne prekenteksten blir faktisk det som har gitt søndagen navn, og som de fleste av oss tenker på, bare ett av mange tema.
Noen trekk kjenner vi igjen fra andre fortellinger.
Salvingen av Jesu føtter er ett slikt trekk.
I Lukas 7 finner vi en liknende og likevel annerledes fortelling om noe liknende.
Da var det kvinne som hadde levd et lastefullt liv som kjøpte en dyr salve og vasket og salvet Jesu føtter mens hun gråt.
De negative reaksjonene på handlingen går også igjen.
I Lukas-fortellingen er det verten, som sant og si hadde forsømt seg da han ba Jesus inn i sitt hus, som var negativ. «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv», surmulte han.
I vår tekst er det Judas Iskariot som er negativ. Han syntes bruken av nardussalve var sløsing – de 300 denarene han mente den kunne vært solgt for tilsvarende en årslønn.
Jesus så alt dette som et ledd i forberedelsene til det han snart skulle møte: Arrestasjon, forhør, tortur og død.
Denne dagen var han blant venner i Betania.
Neste dag dro han inn i Jerusalem der noen hyllet ham og andre planla å drepe både han og Lasarus.
Hva følte og tenkte Jesus der han satt på eselfolen og hørte folkemengden rope og juble og så dem vifte med palmegrener?
Kanskje følte han seg litt trist?
Men samtidig målbevisst.
Han visste at det var dette han var kommet for å gjøre.

Publisert på KPK