Tvileren Tomas

Søndagspreken for andre søndag i påsketiden, 28. april, 2019
Prekentekst: Joh 20, 24-31

Tomas, en av de tolv, han som ble kalt Tvillingen, var ikke sammen med de andre disiplene da Jesus kom. «Vi har sett Herren», sa de til ham. Men han sa: «Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.»
Åtte dager senere var disiplene igjen samlet, og Tomas var sammen med dem. Da kom Jesus mens dørene var lukket. Han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere.» Så sier han til Tomas: «Kom med fingeren din, se her er hendene mine. Kom med hånden og stikk den i siden min. Og vær ikke vantro, men troende!» «Min Herre og min Gud!» sa Tomas. Jesus sier til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»
Jesus gjorde også mange andre tegn for øynene på disiplene, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet ned for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn.

Navnet hans er blitt synonymt med en som ikke tar alt for god fisk.
«Tomas tvileren» er et ordpar som ofte blir brukt.
Tre ganger leser vi om ham i evangeliene, utenom de stedene der navnene på Jesu 12 disipler blir listet opp. Første gang er i Joh 11 når Jesus og disiplene er på vei til Jerusalem. «Vi blir også med, så vi kan dø sammen med ham», sier Tomas.
Andre gang er i forbindelse med at Jesus sier om seg selv at han er veien og dit han går, skal også disiplene gå. Men Tomas stusser: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?»
Tredje gang er i vår tekst.

Hvordan hadde Tomas det i de åtte dagene fra han fikk høre at de andre disiplene hadde møtt Jesus og til han selv fikk møte ham?
Det kan vi vel tenke oss.
De ti var glade og entusiastiske; selv var han usikker og spørrende.

Hva kan dagens kristne lære av Tomas i denne teksten?
I hvert fall dette: Det er lov å stille spørsmål.
Det er lov å undre seg.
I mange norske kirker arrangeres såkalte «Tomas-messer»; gudstjenester der man innbyr hverandre til å dele tanker både fra troens og tvilens landskap.
I den kirkehistoriske tradisjonen har man regnet med at Tomas kanskje var den av apostlene som reiste lengst med evangeliet: Han skal ha kommet til både Persia og India. En kristen minoritet i Kerala, India, regner Tomas som sin kirkes grunnlegger.
Som de fleste av apostlene, skal også Tomas ha lidd martyrdøden.
Han som ble innbudt til å kjenne på naglemerkene med fingeren, ble stukket ned bakfra og drept.
I kirkekunsten framstilles han ofte med en vinkelhake, som den tenksomme og reflekterte som stiller spørsmål.
La gå at Tomas tvilte, men det var Jesus han gikk til med sin tvil.
Det kan vi også gjøre.

Publisert på KPK

Øyenvitnet Maria Magdalena

Påskedag, 21. april, 2019
Prekentekst: Joh 20, 1 – 10

Tidlig om morgenen den første dagen i uken, mens det ennå er mørkt, kommer Maria Magdalena til graven. Da ser hun at steinen foran graven er tatt bort. Hun løper av sted og kommer til Simon Peter og den andre disippelen, han som Jesus hadde kjær, og hun sier: «De har tatt Herren bort fra graven, og vi vet ikke hvor de har lagt ham.» Da dro Peter og den andre disippelen ut og kom til graven. De løp sammen, men den andre disippelen løp fortere enn Peter og kom først. Han bøyde seg fram og så linklærne ligge der, men gikk ikke inn i graven. Simon Peter kom nå etter, og han gikk inn. Han så linklærne som lå der, og tørkleet som Jesus hadde hatt over hodet. Det lå ikke sammen med linklærne, men sammenrullet på et sted for seg selv. Da gikk den andre disippelen også inn, han som var kommet først til graven. Han så og trodde. Fram til da hadde de ikke forstått det Skriften sier, at han måtte stå opp fra de døde. Disiplene gikk så hjem.


Nest etter Jesus selv, er kanskje Maria Magdalena den personen vi er mest opptatt av når det gjelder påskedagsfortellingen.
Hun var den første som fant den tomme graven; hun var den som fikk det mest personlige møtet med Jesus etter at han hadde stått opp fra de døde.
I det som er denne dagens tekst spiller hun ennå en litt tilbaketrukket rolle.
Hun ser at steinen er rullet vekk.
Hun forstår at Jesus ikke er i graven lenger.
Hun skynder seg tilbake og varsler Peter og Johannes.
Det kan virke som hun møtte dem på veien - var de også på vei ut til graven?
Så har hun tydeligvis fulgt med dem tilbake til graven, for etter at de to disiplene hadde gått hjem igjen, ble Maria stående, og egentlig er det der dagens tekst slutter at fortellingen om Maria begynner.

Marias ettermæle er på mange måter definert av den salmeteksten en ung journalist i Kristiania skrev i 1890. «Maria Magdalenas jubel» kalte han teksten.
I løpet av denne søndagen vil den bli sunget i hundrevis av kirker, bedehus, Frelsesarmé-lokaler, frikirker og menighetshus: «Å, salige stund uten like: Han lever, han lever ennu!»
Norsk påskefeiring ble ikke den samme etter at denne salmen klarte å erobre norsk kristenhet med Johan Halmrasts tekst og Kristian Wendelborgs glade melodi. Så glad at det tok sin tid før Den norske kirke syntes de kunne bruke den.
Ingen kommer nærmere en status som øyenvitne til Jesu oppstandelse enn Maria Magdalena.
Hun var den første som så den tomme graven og hun var den første som møtte den oppståtte Frelseren.
Hun søkte sin trøst i den døde og dvelte ved gravnatten kun.
Så fikk hun den levende møte – å, salige, salige stund!
God påske i selskap med den oppståtte Jesus!

Publisert som søndagspreken på KPK

Jesus i Betania

Søndagspreken for palmesøndag - Prekentekst: Joh 12, 1-13

«Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarus bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham. Marta vartet opp, og Lasarus var blant dem som lå til bords sammen med ham. Da kom Maria med et pund ekte, kostbar nardussalve, og med den salvet hun Jesu føtter og tørket dem med håret sitt. Hele huset ble fylt av duften. Da sa Judas Iskariot, en av disiplene, han som siden forrådte ham: «Hvorfor ble ikke denne salven solgt for tre hundre denarer og pengene gitt til de fattige?» Dette sa han ikke fordi han hadde omsorg for de fattige, men fordi han var en tyv. Det var han som hadde pengekassen, og han pleide å ta av det som ble lagt i den. Men Jesus sa: «La henne være! Hun har spart salven til den dagen jeg skal begraves. De fattige har dere alltid hos dere, men meg har dere ikke alltid.»
Det ble kjent i den store mengden av jøder at Jesus var i Betania. Nå kom de dit, ikke bare for hans skyld, men også for å se Lasarus, som han hadde vekket opp fra de døde. Da la overprestene planer om å drepe Lasarus også. For mange av jødene dro dit på grunn av ham og kom til tro på Jesus. Dagen etter fikk folkemengden som var kommet til festen, høre at Jesus var på vei inn i Jerusalem. Da tok de palmegreiner og gikk ut for å møte ham, og de ropte: Hosianna! Velsignet er han som kommer i Herrens navn, Israels konge!»

Slik lyder Herrens ord!


Teksten for denne palmesøndagen kan gi stoff til mange prekener.
Inntoget i Jerusalem er vel det mest naturlige.
Marias salving av Jesu føtter er et annet tema som bør og kan prekes over.
Den litt sure, og uærlige kommentaren fra Judas likeså.
Og nysgjerrigheten rundt Lasarus og konspirasjonene mot ham et fjerde.
I denne prekenteksten blir faktisk det som har gitt søndagen navn, og som de fleste av oss tenker på, bare ett av mange tema.
Noen trekk kjenner vi igjen fra andre fortellinger.
Salvingen av Jesu føtter er ett slikt trekk.
I Lukas 7 finner vi en liknende og likevel annerledes fortelling om noe liknende.
Da var det kvinne som hadde levd et lastefullt liv som kjøpte en dyr salve og vasket og salvet Jesu føtter mens hun gråt.
De negative reaksjonene på handlingen går også igjen.
I Lukas-fortellingen er det verten, som sant og si hadde forsømt seg da han ba Jesus inn i sitt hus, som var negativ. «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv», surmulte han.
I vår tekst er det Judas Iskariot som er negativ. Han syntes bruken av nardussalve var sløsing – de 300 denarene han mente den kunne vært solgt for tilsvarende en årslønn.
Jesus så alt dette som et ledd i forberedelsene til det han snart skulle møte: Arrestasjon, forhør, tortur og død.
Denne dagen var han blant venner i Betania.
Neste dag dro han inn i Jerusalem der noen hyllet ham og andre planla å drepe både han og Lasarus.
Hva følte og tenkte Jesus der han satt på eselfolen og hørte folkemengden rope og juble og så dem vifte med palmegrener?
Kanskje følte han seg litt trist?
Men samtidig målbevisst.
Han visste at det var dette han var kommet for å gjøre.

Publisert på KPK

Brødet fra himmelen

Preken for fjerde søndag i fastetiden
Prekentekst: Joh 6,24-36

Da folk så at verken Jesus eller disiplene hans var der, gikk de i båtene og dro over til Kapernaum for å lete etter ham. De fant ham på den siden av sjøen og sa til ham: «Rabbi, når kom du hit?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere leter ikke etter meg fordi dere har sett tegn, men fordi dere spiste av brødene og ble mette. Arbeid ikke for den mat som forgår, men for den mat som består og gir evig liv, den som Menneskesønnen vil gi dere. For på ham har Far, Gud selv, satt sitt segl.»
Da sa de til ham: «Hvilke gjerninger er det da Gud vil vi skal gjøre?» Jesus svarte: «Dette er den gjerning Gud vil dere skal gjøre: Tro på ham som Gud har sendt.» «Hvilket tegn gjør du, så vi kan se det og tro på deg? Hva vil du gjøre?» spurte de. «Våre fedre spiste manna i ørkenen, slik det står skrevet: Brød fra himmelen ga han dem å spise.» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Moses ga dere ikke brødet fra himmelen. Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv.» Da sa de til ham: «Herre, gi oss alltid dette brødet.» Jesus svarte: «Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste.
Men jeg har sagt dere: Enda dere har sett meg, tror dere ikke.
Slik lyder Herrens ord!


Dagens tekst er hentet fra en del av Johannes-evangeliet som i stor grad handler om brød.
Kapitlet som teksten er hentet fra, åpner med fortellingen om at Jesus metter fem tusen menn (kvinner og barn er ikke nevnt!) med fem brød og to fisk.
Den neste fortellingen i kapitlet er om da Jesus gikk på vannet, før man får gjengitt denne kanskje litt springende samtalen mellom Jesus og disiplene hans, og som er dagens tekst.

Det er interessant å se at disiplene hadde kontroll på de historiske parallellene til det de hadde vært vitne til, ja, deltatt i.
For det var jo de som hadde delt ut brødet og fisken som det aldri ble slutt på mens Jesus brøt det i biter, og det var de som hadde samlet opp restene da måltidet – eller skal vi si festen? – var over: 12 fulle kurver.
Dette vekket minner om en kjent fortelling fra jødefolkets historie: Den gang Moses førte folket ut av Egypt!
Hvordan hadde folket berget livet den gang?
De fikk manna hver morgen.
Folket hadde klaget over at de var blitt avskåret fra all maten i Egypt, men Herren svarte at han skulle sørge for mat.
Jesus fulgte opp dette bildet: «Det er min Far som gir dere det sanne brødet fra himmelen. Guds brød er det brødet som kommer ned fra himmelen og gir verden liv».
Disiplenes reaksjon var den samme som kvinnen vi leser om litt tidligere i Johannes-evangeliet, der Jesus snakket om vannet som skulle slukke all tørst: Det vannet ville hun ha; det brødet ville disiplene ha. Derfor kunne Jesus si: «Den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri tørste».
Livets brød og det levende vann.
Det er Jesu tilbud til oss.

Publisert på KPK - Foto: KPK

Jesus ber for Peter

Preken for tredje søndag i faste
Prekentekst: Luk 22, 28-34

«Men det er dere som har blitt hos meg i prøvelsene mine. Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels tolv stammer.
    Simon, Simon! Satan har krevd å få sikte dere som hvete. Men jeg ba for deg at din tro ikke måtte svikte. Og når du en gang vender om, da styrk dine brødre!» Peter sa: «Herre, med deg er jeg beredt til å gå både i fengsel og i død.» Men Jesus svarte: «Jeg sier deg, Peter: Før hanen galer i natt, skal du tre ganger ha nektet at du kjenner meg».

Man kan få mye interessant ut av å studere forholdet mellom Jesus og Peter.
Ingen av de 12 disiplene er så synlig i evangeliene som Simon Peter.
Ikke minst gjelder det i samtalene med Jesus.
            Dagens tekst er hentet fra timene før Jesus blir arrestert.
Disiplene kommer til å flykte, Judas forråder ham og Peter vil fornekte ham.
Alt dette vet Jesus.
Derfor ligger det ham på hjertet å fortelle Peter at han har bedt for ham på en særlig måte: «At din tro ikke måtte svikte».
            Johannes omtaler seg selv som «den disippel Herren elsket».
Hva skal man da si om Peter?
Kanskje var han «den disippel Herren hadde særlig omsorg for»?
I Matt 17 finner vi en litt underlig fortelling om forholdet mellom Jesus og Peter.
Peter har tatt Jesus i forsvar når han blir spurt om hans mester betaler skatt til templet. Etterpå sier Jesus at Peter skal «gå ned til sjøen og kast ut et snøre! Ta den første fisken du trekker opp, og når du åpner gapet på den, vil du finne en sølvmynt. Den skal du gi til dem for meg og deg» (vers 27). Men Peter var også den disippel Jesus kunne være mest krass mot: «Vik bak meg, satan» sa han da Peter ville irettesette Jesus da han snakket om sin lidelse og død (Matt 16, 23).
            I fortellingen om vennskapet mellom Peter og Jesus kan vi lese om trekk vi møter i våre egne vennskap: Fortrolighet, men også uenighet; omsorg og forbønn.
            Jesus visste at Peter var i ferd med å «gå på en smell».
Det var ikke til å unngå, men Jesus var opptatt av at Peter skulle bli bevart i sin tro.
Derfor var Peter den eneste av disiplene som fikk en særskilt hilsen etter Jesu oppstandelse, slik vi leser i Mark 16, 7: «si til disiplene hans og til Peter».
Jesus ba for Peter – han ber også for oss.

Publisert som søndagspreken på KPK

Å kjenne stemmen

Når jeg vil slappe av litt foran fjernsynsskjermen, og ikke ønsker å bli engasjert verken av debatter eller intriger, liker jeg å se på naturprogram om dyreliv.

Det finnes kanaler som stort sett sender slike program.
Særlig synes jeg det er fascinerende å se program som handler om samspillet mellom foreldre og avkom i naturen: Store gnu-flokker på Afrikas savanner, store pingvin-flokker på isen i Antarktis, store flokker med sel av forskjellige slag.
Mor og avkom kan nok komme bort fra hverandre, men når den ene roper, kjenner den andre igjen mors stemme – eller avkommets stemme – med det samme.
Jeg hører ikke forskjell, der jeg sitter i stolen min, men det gjør den og de det gjelder.
Jesus bruker den samme erfaringen når han sier: «Mine sauer hører min stemme; jeg kjenner dem, og de følger meg» (Joh 10, 27).
Vi kan kjenne ham på stemmen, og han kjenner oss på vår stemme.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bildet som illustrerer denne refleksjonen er tatt i London for mange år siden

Du har en venn

Man er vel aldri blitt helt enige om det er en gospelsang eller ikke, men uansett er det en av de mest populære sangene fra 1970-tallet: «You got a friend».

I omkvedet heter det, oversatt til norsk:
«Du roper bare navnet mitt
og jeg vet at uansett hvor jeg er
skal jeg komme løpende – du har en venn».

Teksten er liksom så altomfattende at det er vanskelig å se for seg at en venn eller kjæreste skal klare å oppfylle et slikt løfte.
Det er bare én som kan, tenker vi.
Både i forkynnelsen og sjelesorgen er det et viktig poeng at Gud ikke er langt unna.
Man kan kanskje snakke om «en bønnelengdes avstand».
Salmisten Asaf sang: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg» (Salme 50, 15). Og profeten Jesaia sa det slik: «Før de roper, skal jeg svare, mens de ennå taler, vil jeg høre» (65, 24).
Det er bare å rope Herrens navn.
Da lytter han.
Da handler han.
For han er din venn!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Carol King (bildet) skrev «You got a friend» i 1971. Den er senere blitt spilt inn av en lang rekke artister, blant dem Dusty Springfield og Aretha Franklin.