Mens vaktene lå i koma

Søndagspreken for påskedag
Prekentekst: Matt 28, 1 – 10

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»


Det var ingen øyenvitner til Jesu oppstandelse.
Det måtte da ha vært vaktene som skulle passe på graven, og de svimte av allerede da tingene begynte å skje.
Salmedikteren Johan Nordahl Bruun skildrer det slik: «Lynet blinker, jorden bever, graven brast, og Jesus lever!»
Ikke rart de svimte av!

Ut fra bibelteksten kan det virke som om vaktene lå i koma mens engelen snakket med de to kvinnene, som begge het Maria. Den ene av dem, Maria Magdalena, er på mange måter oppstandelsesfortellingens kvinnelige hovedperson. Hun har gitt inspirasjon til den kanskje mest brukte påskemorgensalmen vi har, og samtalen mellom henne og Jesus i Johannes-evangeliet, er en av Det nye testamentets vakreste tekster.

Hun som kalles «den andre Maria» var mor til to av Jesu disipler, nemlig Jakob og Johannes.
Etter samtalen med engelen, fikk de to kvinnene møte Jesus.
Hvor var vaktene da? Lå de fremdeles i svime, eller hadde de sneket seg av gårde og begynt å spre det ryktet som skulle berge omdømmet deres: At disiplene hadde overfalt dem og stjålet Jesu legeme?

Kvinnene hadde annet å gjøre: Etter å ha møtt Jesus, skyndte de seg videre for å møte disiplene, og for å gi dem en hilsen fra Jesus.
Teksten beskriver stemningen de var i slik: «redde, men jublende glade».
Man kan være glad og redd samtidig. Vi som har både barn og barnebarn har sikkert hørt uttrykket «gru-glede seg».
Men de ble ikke slått ut av å gru-glede seg; i stedet gjorde de som de var blitt bedt om, og budskapet om Jesu oppstandelse begynte å spre seg fra den dagen av.

Med sin oppstandelse vant Jesus den definitive seier over dødskreftene i tilværelsen. Som Peter sa på pinsedag: «Døden var ikke sterk nok til å holde (Jesus) fast».

Publisert på KPK

«Denne Waage, som jeg hater»

- Jeg har forsket på denne konflikten siden 1980-tallet, og frontene er blitt bare sterkere og sterkere.
Jeg må leve med at jeg er et slags hatobjekt for mange av de som kaller seg Israels venner. Jeg har ikke tall på alle de brevene jeg har fått med beskjed om at jeg skal brenne i helvete. Jeg har fått drapstrusler og jeg er blitt regelrett overfalt på gata.
Jeg husker særlig en episode: Jeg skulle krysse Pilestredet like ved Filadelfia-menighetens lokale i Oslo. Så kom et pent par gående, kanskje i 60-årene, hun hadde en farrisflaske av glass i hånda.
Da hun så meg, utbrøt hun: - Der går denne Waage, som jeg hater! Og så tok hun flasken og slo til med den.
Jeg dukket, og flasken bare sneiet hodet mitt.

Professor Hilde Henriksen Waage, Midtøsten-ekspert med oppvekst i Frelsesarmeen, til Magasinet Kristne Arbeidere (Foto: Nils-Petter Enstad)

«De hellige»

Det kom et brev til postkontoret på et mindre sted i Norge for en del år siden.

På konvolutten sto det «Til den hellige på…» (bygdas navn).
På postkontoret visste de hvem mottakeren var.
For der i bygda bodde en gammel, pensjonert slumsøster.
I mange år hadde hun drevet søndagsskole og gitt gitarundervisning til mange titalls barn.
Brevet var til henne.

I aposteltiden var «de hellige» et ord som ble brukt om de kristne.
Paulus åpner et av sine brev med følgende hilsen: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus» (Ef 1,1).
En annen menighet får denne hilsen: «Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere» (2 Kor 13, 12).
De fleste av oss synes ordet «hellige» blir litt for stort å bruke om oss selv.
Men hellighet er ikke noe vi skal prestere.
Det er et verk av Gud.
«De hellige» er de som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Såkornets lov og sennepsfrøets målestokk

Av Nils-Petter Enstad, Frelsesarmeen

Såmannssøndagen, 28. januar 2018

Prekentekst: Mark 4, 26 – 34

Og (Jesus) sa: «Med Guds rike er det slik: Det er som når en mann har sådd korn i jorden. Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer. Av seg selv gir jorden grøde, først strå, så aks og til sist modent korn i akset. Så snart grøden er moden, svinger han sigden, for høsten er kommet.» Han sa: «Hva skal vi sammenligne Guds rike med? Hvilken lignelse skal vi bruke? Det er som et sennepsfrø. Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden, men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster og får så store greiner at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.»
Med mange slike lignelser talte han ordet til dem, så mye de var i stand til å høre. Uten lignelser talte han ikke til dem. Men når han var alene med disiplene, forklarte han alt for dem.


Jesus forteller to forskjellige lignelser i denne teksten.
Den ene er en variant av en lignelse han fortalte flere ganger: Om såmannen.
I evangeliene finner vi tre forskjellige utgaver av denne lignelsen, og hver av dem gir nye innfallsvinkler til det Jesus vil si.

Såmannsmotivet gikk rett inn i folks hverdag den gang det ble brukt første gang, og det er et bilde vi fremdeles er fortrolige med.
Her fokuserer lignelsen på mysteriet i det som har med Guds rike og Guds ord å gjøre.
«Han sover og står opp, det blir natt og det blir dag, og kornet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan det skjer», sier Jesus.
Såmannen har sådd kornet – det som skjer deretter har han verken kontroll på eller mulighet til å fatte.
Det bare vokser fram.

Så forteller Jesus en lignelse til: Den om sennepsfrøet.
Det er også en lignelse han brukte flere ganger: Fem ganger bruker han sennepsfrøet som beskrivelse av troen eller når han skal si noe om Guds rike.
Vi kan med andre ord snakke om sennepsfrøets målestokk!

Det finnes store frø i naturen.
En potet.
Ei nøtt.
Dette er frø som vi ikke har problemer med å se eller kjenne igjen.
Men det er ikke slike store frø som er Gudsrikets målestokk.
Jesus bruker det minste av alle frø som modell.
Tro som et sennepsfrø!
Det er sprengkraft i et slikt bilde.
Tro har ikke med volum å gjøre.
Ingen kan si: «Jeg har tro som ei eikenøtt» eller «Jeg har tro som ei kokosnøtt».
Sennepsfrøet er troens målestokk.
Tro er tro.
Det blir meningsløst, sett i lyset av sennepsfrøet, å snakke om en stor eller liten tro.
Tro er ingen kraftprestasjon.

Såkornets lov og sennepsfrøets målestokk.
Det er stikkordene for både kirkevekst og åndelig vekst for den enkelte av oss.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Kvinnen ved brønnen

Søndagsbetraktning for tredje søndag i åpenbaringstiden

«Han måtte reise gjennom Samaria, og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg» (Joh 4, 4-26).


Vi er i åpenbaringstiden i kirkeåret; en tid da tekster og forkynnelse skal si noe om hvem Jesus er.
En av disse tekstene er fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn.
Mange har sett forestillingen Inger Lise Rypdal laget i sin tid: «Kvinnen ved brønnen».
En vakker forestilling om forskjellige kvinneskikkelser i Bibelen – også henne vi leser om her: En kvinne med et dårlig rykte og et litt rufsete privatliv; en kvinne som gikk og hentet vann på en tid av dagen da hun kunne regne med at hun slapp å møte andre. For brønnen var et viktig, sosialt møtested.
Fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn kommer i kapitlet etter fortellingen om Jesu møte med Nikodemus.
Er det tilfeldig?
To ulike, men samtidig helt like fortellinger. Nikodemus som kom om natten og kvinnen ved brønnen som kom ved høylys dag.

Nikodemus som en respektert mann i samfunnet; kvinnen ved brønnen var, om ikke utstøtt, så isolert i samfunnet.
Hun ble sett skjevt til på grunn av et privatliv som hun ikke helt hadde fått til.
Begge hadde innvendinger mot det Jesus sa.
Men der hvor Nikodemus svarte som den lærde mannen han var, svarte hun som den praktiske kvinnen hun var.
Nikodemus beveget seg i de teologiske sfærer, kvinnen i de huslige: Herre, gi meg dette vannet, så slipper jeg å gå hit hver gang jeg er tørst.
Men Jesus forteller at det vannet han kan gi, er en kilde med levende vann.
Hadde teksten gått et vers eller to lenger, ville vi fått med oss at da det gikk opp for kvinnen hvem hun hadde snakket med, løp hun tilbake til byen, hun lot vannkrukka stå, og fortalt alle hun møtte hvem hun hadde snakket med: «Han skulle vel ikke være Messias?»
Det er åpenbaringstiden i kirkeåret.
Jesus viser hvem han er: Kilden med levende vann.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Bibelbegeistring

Den unge presten hadde fått en ny bibeloversettelse i gave. Hans reaksjon var denne: «Kan man snakke om bibelbegeistring?».

Selvfølgelig kan man det.
Bibelen selv taler om det: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (Jer 15, 16).
I bibelspredningens historie fortelles det om den walisiske jenta Mary Jones som gikk i to dager for å få kjøpt en bibel. Hun hadde spart i flere år, og nå skulle drømmen endelig bli realisert. Hun skulle få sin egen bibel.
Fortellingen om henne ga støtet til at man både i England og etter hvert også i Norge, fikk dannet egne bibelselskaper.
Om urmenigheten leser vi: «Men Guds ord hadde fremgang og spredte seg vidt omkring» (Apg 12, 24).
Det var ikke fordi det ble solgt så mange bibler, men fordi apostlene og de kristne vitnet, forkynte og underviste.
De var blitt grepet av Guds ord.
Det begeistret dem!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Under en åpen himmel

Søndagsbetraktning for andre søndag i åpenbaringstiden, 14. januar 2018

«En røst roper i ødemarken: Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette!» Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede» (Mark 3, 1-11).


Uttrykket «under en åpen himmel» har en en spesiell, og ofte besnærende klang.
For mange med en fortid som speidere, var slike turer, med overnatting under åpen himmel, eller kanskje i et telt eller en gapahuk, noen av de fineste opplevelse man hadde. Andre har bodd under åpen himmel på grunn av ren nød.

Uttrykket «himmelen åpnet seg» kan også oppleves på forskjellige måter.
Da syndfloden kom på Noas tid, beskrives det som «himmelens sluser åpnet seg» (1 Mos 7, 11).
Når sola bryter gjennom et skydekke, oppleves dette som om «himmelen åpner seg» på en helt konkret måte.
Skyene viker, sola kommer fram og himmelen blir blå.

I denne teksten leser vi både om en røst i ødemarken og en røst fra himmelen.
Røsten fra himmelen kan vi lese om tre ulike steder i evangeliene, og den lød ved tre ulike anledninger.
Men hver gang den lød, hadde det med Jesus og hendelser rundt ham å gjøre.

Det skjedde ved hans dåp, som i dagens tekst; det skjedde da tre av disiplene var vitne til at Jesus ble herliggjort på et fjell og det skjedde som svar på et rop fra Jesus til sin Far.
Hver gang var det himmelen som åpnet seg og så talte Herrens stemme.

I verdenslitteraturen finnes det ett kjent eksempel på at det lyder en røst fra himmelen.
Det er i Ibsens skuespill «Brand», og det er stykkets aller siste replikk.
Rollefiguren «En røst» har bare den replikken.
Det går et ras i fjellet som river med seg den stridbare og kompromissløse presten, og nærmest i fortvilelse roper til Gud.
Da er det røsten lyder: «Han er Deus Caritatis!»
Han er nådens Gud.

At Gud er nådens Gud betyr at også vi lever under en åpen himmel.
Fra en lukket himmel kommer verken trøst eller nåde.
Men fordi Jesus kom, er himmelen fortsatt åpen.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK