Den smale vei

«Bedehussmauet» er en liten gatestubb i bydelen Sandviken i Bergen.

«Smau» er bergensk for «smug», og det er en del gater i den eldre bydelen som kalles så, og med rette.
«Bedehussmauet» har fått navnet sitt fordi det ligger et bedehus der, men navnet kan skape flere typer refleksjoner.
Mange mener å vite at det er «trangt» i bedehus-miljøene; lavt under taket og liten romslighet.
Isolert sett er en slik analyse verken sann eller usann; slik er det gjerne med analyser som ikke tar høyde for mangfold.
Det befinner seg mye livsglede rundt om i norske bedehus.
En annen refleksjon kan minne om Jesu egne ord, når han i Bergprekenen snakket om «den smale vei», som er den som fører til ham (Matt 7, 14).
Dette motivet har vært brukt både i sanger og fortellinger, som John Bunyans «Pilegrims vandring».
Lapp-Lisa sang slik: «Veien er smal, men bred nok for to, bred nok for Jesus og meg».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

Glad kristen eller «gladkristen»?

Ordet «gladkristen» klinger ikke like godt i alles ører, mens ordene «glad kristen» stort sett oppfattes positivt.

«Gladkristen» oppfattes som overfladisk og lettvint, mens «glad kristen» har større tyngde.
Behøver det å være slik?
Er det noen motsetning mellom å være «gladkristen» og «glad kristen»?
Eller mellom å være en glad kristen og en alvorlig kristen, for den del?
Historien om gutten som trodde hesten var kristen fordi den hang med hodet, er nokså utbrukt, men inntrykket som historien bunner i finnes hos mange fremdeles.
Kanskje fordi de ikke kjenner noen glade kristne?
Søker du på ordet «glede» i en nettbibel, får du mange treff.
Jeg fikk 323 på mitt søk i bibel.no.
Det er flere enn på ordet «synd», for eksempel.
Paulus sitt «Vær alltid glade» er kanskje det mest kjente «gladord» i Bibelen (1 Tess 5, 16).
Med det ordet blir man både «gladkristen» og «glad kristen».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK.

Betrodd evangeliet

Å bli «betrodd» noe, er et uttrykk for tillit.

I vår tid brukes ordet mest om det å dele en hemmelighet med noen; noe man ikke vil at andre skal få vite.
Men ordet betyr også at man har fått ansvaret for noe.
Man kan bli betrodd penger, dokumenter eller andre verdier.
Paulus skriver til menigheten i Tessaloniki at Gud har «betrodd oss evangeliet» (1 Tess 2,4).
Det er ikke en betroelse som ikke skal fortelles videre; snarere tvert om: Det er en verdi som skal forvaltes, spres og gjøres kjent.
Å bli betrodd verdier, innebærer også at det kommer en dag da man skal svare regnskap for det man ble betrodd.
Jesu liknelse om talentene forteller dette (Matt 25).
Her kom han dårligst ut som behandlet betroelsen som noe som skulle graves ned.
I Frelsesarmeen synger man i en sang: «Jeg kan ikke tie om Jesus».
Slik er det å være betrodd evangeliet.
Det bare må man dele med seg.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Sette byrden fra seg?

I eventyret om Store-Klaus og Lille-Klaus forteller H.C. Andersen om to naboer, en rik og en fattig.

En dag bestemmer den rike seg for å slå den fattige i hjel; kanskje Andersen har blitt inspirert av liknelsen om den rike mann og Lasarus?
Store-Klaus stapper Lille-Klaus ned i en sekk og skal bære ham til elven for å drukne ham. Men sekken er tung, og underveis stanser Store-Klaus ved en kirke, setter fra seg sekken utenfor og går inn for å hente seg styrke i litt salmesang.
Fortellingen er litt makaber, men det er nok de som gjør som Store-Klaus: De setter sekken med synd og onde tanker utenfor kirken før de går inn.
Så tar de den med seg videre etterpå.
I stedet kunne de ta med seg sekken inn foran Guds ansikt, og legge den igjen der.
Da kunne de fått tilgivelse og mulighet til å begynne på nytt.
I søndagsskolen sang vi: «Han har kastet alle mine synder bak sin rygg; han ser dem aldri mer».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bare én»?

Av og til hører man oppsummeringer som denne etter et kristent arrangement: «Det kom bare én» eller «Bare én ble frelst».

«Bare én» høres så stusselig ut; nesten som om det hele har vært bortkastet, og i hvert fall forgjeves.
I 1808 ble en skotsk prest kritisert fordi det bare var blitt med én ny i menigheten det siste året; en gutt på 13 år.
Gutten het Robert, og som voksen ble han en av de mest kjente misjonærene i kirkehistorien: Robert Moffat (bildet).
Jesus så like stort på den ene som på de store skarene.
I hans øyne er én sjel mer verd enn både himmel og jord.
All evangelisering handler om å møte mennesker én og én; all vekkelse handler om at man tar imot Jesus én og én.
Lignelsen om den gode hyrde handler om en som hadde syn for den ene – det lille lammet som var kommet bort. Jesus er opptatt av den ene fordi han søker alle - én for én.
Derfor sier han ikke «bare én», men «enda én».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lån eller gave?

«Gudslånet» er et ord som ikke brukes så mye lenger.

Fra gammelt av var det en betegnelse på maten eller grøden; noen ganger også på barna man hadde, eller på slekten.
Dette var «gudslån» - noe Gud hadde gitt til låns.
Ja, om det så er livet selv, er dette kun gitt oss til låns.
En dag blir også det tatt fra oss.
Nettopp derfor er kristent forvalterskap så viktig.
Livet, naturen, familien – det skal forvaltes, men ikke forbrukes. Det er til låns.
Men det er en av Guds goder som ikke er til låns; det er i stedet en gave: Det er nåden.
Det er frelsen i Jesus Kristus.
Det er denne gaven evangeliet handler om: At Gud ga sin sønn og Sønnen ga sitt liv.
Det gjør at vi kan gi noe tilbake: Tid, ressurser, muligheter.
Det er denne dynamikken Paulus underviser menigheten i Korint om; en undervisning som munner ut i dette: «Gud være takk for sin usigelige gave» (2 Kor 9, 15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den verste?

Den danske presten og forfatteren Johannes Møllehave forteller i en av sine bøker om en nyansatt fengselsprest som skulle holde sin første gudstjeneste.

Rett før han skal begynne, kommer han på at han ikke har fått noen til å lese inngangsbønnen.

I full fart gir han en som sitter på første benk i fengselskapellet arket med teksten, og ber ham lese bønnen.
Mannen blir litt forbauset, men leser den klart og fint.
Neste dag fikk presten kritikk: Visste han hvem han hadde fått til å lese bønnen? Det var en mann med en langvarig dom for en grusom forbrytelse. Sånne kunne ikke lese en bønn i kirken!
- Hvem skal jeg spørre, da? spurte presten. –Kanskje en som bare har stjålet noe?
Men det var heller ikke godt nok.
– Men det må da være noen i denne menigheten som aldri har gjort noe galt? sa presten.
Da gikk poenget opp for kritikerne: «For alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK