Det du kan

Det skulle være en samling for misjonskvinner.

Vertinnen, salmedikteren Lina Sandell, hadde skrevet et lite vers som sto på innbydelsen: «Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt».
Det fortelles at resultatet av kvinnesamlingen ble det største på lang tid.
Og flere av dem som kom med sine gaver, sa til vertinnen: «Jeg vil gjøre det lille jeg kan».



Slik ble en av de mest kjente, kristne sangene i Norden født.
Man kan ofte føle på et mismot når det gjelder hva man kan bidra med, det være seg i menigheten eller i andre sammenhenger.
Fortellingen om fem brød og to fisker sier oss at det mismotet ikke behøver å være berettiget. *«..og glem aldri at Gud bare troskap hos alle vil se», heter det videre i sangen.
I Guds øyne er det helt andre mål på «stort» og «lite» enn hos oss.
Derfor synger vi ikke «gjør så lite du kan», men «gjør det lille du kan».
Det er det Gud kan velsigne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å bære korset

En kristen mann drømte at han satt i et møte med Gud.

Han lurte på om han ikke kunne få et annet kors å bære enn den han hadde.
Han syntes det var så stort.
Gud lot ham prøve mange forskjellige kors.
Noen var for store og tunge, andre var for små.
Noen var altfor pene, andre var for stygge og klumpete.
Til slutt fant han ett.
«Dette korset tror jeg er passe for meg,» sa han.

«Det er det korset du har hatt hele tiden», var svaret.
«Å bære sitt kors» er et kjent begrep for kristne mennesker.
Det er Jesus selv som bruker det i Lukas 14.
Det handler om hva det kan koste å følge Jesus: At venner forlater en, at man blir forfulgt, at man blir fengslet.
Mange kristne utsettes for lidelser som vi ikke kan forestille oss.
De bærer kors som er både større og tyngre enn det noen i trygge Norge opplever.
Men de bærer det.
Og de tror – som vi bør – at Gud ikke legger på dem mer enn de kan makte.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En time ekstra?

I natt fikk alle nordmenn en time ekstra til rådighet.

Det er fordi klokkene skulle stilles tilbake fra såkalt sommertid.
Mange leker med tanken på hva de skal bruke den timen til.
De fleste av oss sover nok i den.
Og vi vet at når våren kommer, skal den timen betales tilbake.
Da stilles klokkene fram.
Det samme kan skje når man er på reise.

Man forflytter seg fra en tidssone til en annen og må stille klokka.
At vi skal svare regnskap for den tiden vi har hatt til rådighet, er en gammel, kristen tanke.
Paulus skriver til de kristne i Efesos at de må passe på «så dere bruker den dyrebare tiden godt» (5, 16).
Det fortelles at det var da tikkingen fra en gammel klokke stanset, at Lina Sandell fikk inspirasjon til sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
Hvert øyeblikk er en gave fra Gud til oss, og hvert øyeblikk kan være en gave vi gir tilbake til ham og til hverandre.

«Ta min hånd, Herre kjær...»

Etter år med sykdom og problemer, var livet i ferd med å komme på rett kjøl.

Kona var den som hadde holdt det vesle hjemmet sammen.
Nå var mannen frisk, og de ventet sitt første barn.
Så kom beskjeden: Noe var gått galt. Både mor og barn var døde.
Og bluesartisten Thomas Dorsey, som fikk denne meldingen idet han skulle gå inn og holde en konsert, forlot scenen og søkte tilbake til kirken der han hadde vokst opp.
I denne situasjonen skrev han «Take my Hand, precious Lord».
Budskapet er universelt: «Når veien blir tung, når mørket senker seg; da trenger jeg din hånd, Herre».
Sangen er blitt en klassiker.
Den er spilt inn på plate av mange av verdens mest kjente sangere.
Det er en sang med et budskap de fleste av oss både trenger og søker: Sangen om en hånd som er der, og om en Frelser som står der når veien er tung og mørket senker seg, og man kan be: «Ta min hånd, Herre kjær, før meg hjem».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den ene

En kynisk politiker sa en gang: «Hundre døde er en katastrofe. En million er statistikk».

Ofte hører vi om ulykker eller naturkatastrofer der kanskje tusenvis har omkommet, er på flukt eller på annen måte blitt rammet.
Slike tall klarer vi som regel ikke å ta inn over oss.
Mange hundre som har vært på flukt fra krigen i Syria har druknet i Middelhavet i den senere tid.
Men den ene vi husker, er den vesle gutten som lå på stranda og tilsynelatende hadde sovnet midt under leken.
Han hadde druknet under flukten.
En kurdisk gutt på tre år, kledd i t-skjorte, shorts og joggesko.
Han kunne vært barnet eller barnebarnet til hvem som helst av oss.
En stor eller liten flokk mennesker består av enkeltmennesker.
Barn, voksne, unge, eldre.
I Guds øyne er hver enkelt like verdifull.
I mengden ser han den enkelte, og han ser hver enkelt, slik også Jesus så den ene og tok seg tid til den ene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Bare for syndere»

«Møte – bare for syndere» sto det på plakaten.

Mange stusset over formuleringen.
Var det møte bare for narkomane, prostituerte eller kjeltringer det ble innbudt til?
Men møtet var beregnet på helt alminnelige mennesker – på syndere.
Det kan ofte sitte langt inne å erkjenne at man er en synder.
«Jeg er ikke verre enn andre folk», er det lett å tenke, eller «den-og-den er verre enn meg».
I Guds øyne er det helt annerledes.
Paulus skriver: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3, 22-23).
Forskjellen mellom en kristen og andre syndere, er at man har fått tilgitt syndene sine.
Noe av det Jesus ble kritisert for, var dette: «Hvorfor spiser han sammen med tollere og syndere?» (Mark 2, 16).
Jesus omgikk bare med syndere. Slik er det fremdeles.
Til Guds rike er det bare syndere som har adgang.
Det har de for at de skal få tilgivelse for sin synd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Plan b»

Både predikanten og forsamlingene han skulle besøke hadde planlagt møteserien godt.

Så oppsto et problem; predikanten klarte ikke å stå på den ene foten, og det var bare en drøy uke igjen.
Han sendte en epost til de han skulle besøke, forklarte situasjonen, refererte legens råd, og ba dem ha en «plan b» i beredskap, samtidig som han ba om forbønn.
I løpet av noen dager gikk smertene tilbake, og da dagen kom, kunne møtene gjennomføres som planlagt.
Det er mange løfter i Bibelen som er knyttet til bønn.
Derfor oppfordres den kristne til alltid å be. Paulus skriver til menigheten i Kollosæ: «Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud» (4, 2), og han nevner også bønnebehov for sin egen tjeneste.
Bønn er en viktig tjeneste i menigheten.
Det kan ofte være både klokt og nødvendig med en «plan b».
Men det viktigste og mest nødvendige er å ha «plan be».
Den må alltid være i virksomhet.