Konsertlokalet var stappfullt og artisten var i storform.
Noen begeistrede fans hadde laget en plakat, og den holdt de nå opp.
«Elvis! You are the King!» sto det på den.
Da han fikk øye på den, skal Elvis ha stanset konserten, pekt på plakaten og sagt: «Nei! Det er bare én konge, og det er Jesus Kristus!»
Betegnelsen «konge» brukes nok litt tilfeldig i ulike sammenhenger: Sport, musikk, kunst og litteratur.
I et monarki kan det bare være én konge til enhver tid.
Det er en unik tittel, og bør ikke brukes tilfeldig.
Da folket i Israel krevde å få en konge, var det i strid med Guds vilje. For Herren skulle være deres konge.
Og erfaringene med å ha konger i Israel var så ymse. Noen var bra, andre var det ikke.
Sånn har historien vært i de fleste land.
Men Jesus er kongenes konge.
Det trodde Elvis. Derfor ville han ikke bli kalt konge. Hans konge het Jesus Kristus.
Han er den rette kongen!
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
tirsdag 27. september 2016
«Om det drøyer…»
«What took you so long?» er en replikk man har hørt i mange filmer og fjernsynsserier.
Den faller gjerne når helten blir reddet i aller siste sekund, og vi alle puster lettet ut.
Også i Bibelen finner vi dette spørsmålet.
«Hvor lenge, Herre?» er et kjent hjertesukk fra både salmer og profetiske bøker.
En av disse er Daniels bok, der profeten kjempet en hard kamp, og hadde ropt til Gud i sin nød.
Omsider kommer svaret: «Vær ikke redd, Daniel! For fra den første dagen (…) er ordene dine blitt hørt» (Dan 10, 12).
Så får han forklaringen: Mens sendebudet var underveis, foregikk det en kamp i den åndelige verden, og svaret ble forsinket.
Kanskje var det denne teksten Trygve Bjerkrheim hadde i tankene da han skrev strofen: «Det er svar underveis, engler kommer med bud, om de drøyer, de fram dog skal nå».
Om svaret drøyer, er bønnen blitt hørt!
Fra første stund!
Det skal vi ikke glemme!
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
søndag 25. september 2016
Korsmerket
Jeg måtte se to ganger på tatoveringen som den unge kvinnen foran meg hadde i nakken.
Var det ikke…?
Jo, det var det eldgamle kristogrammet som på fagspråket kalles khi-rho. Det kan beskrives som et Andreaskors («kryss») med en p tvers gjennom.
Det er et gammelt symbol som betyr «Kristi kors».
Å tatovere et så sterkt Kristus-symbol, det være seg i nakken eller andre steder på kroppen, kan vanskelig tolkes som annet enn et vitnesbyrd.
Kvinnen foran meg ønsket å identifisere seg med Kristi kors.
Det må bety at hun også ønsker å identifisere seg med Kristus.
Som kristne er vi merket, ikke med en tatovering, men med et segl: «Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter» (2 Kor 1, 22).
Et segl er et tegn på at noen går god for innholdet.
Jesus sier at den som vil kjennes ved ham, skal også han kjennes ved.
Korset forteller at han går god for oss.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
torsdag 22. september 2016
«Lunken»
Å drikke lunkent vann er ingen stor opplevelse.
Man fukter en tørr munnhule, men det er også alt man får ut av en slik slurk.
Derfor er det heller ikke noe kompliment når man sier om noen at vedkommende er «lunken» i den ene eller andre saken.
Ordet «lunken» forekommer én gang i Bibelen.
Det er i brevet til menigheten i Laodikea: «Jeg vet om dine gjerninger – du er verken kald eller varm. Om du bare var kald eller varm! Men du er lunken, ikke varm og ikke kald. Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn» (Åp 3, 15-16).
«Lunken» kan bety at man har vært varm og er i ferd med å bli kald, eller at man har vært kald, men er i ferd med å bli varm. Samtidig er det til menigheten i Laodikea man finner den kanskje sterkeste teksten om kall i hele Det nye testamente: «Se, jeg står for døren og banker» (v. 20).
Herren gir ikke opp den som er lunken.
I stedet kaller han på ham eller henne.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
tirsdag 20. september 2016
De kom med det de hadde
To ganger leser vi i blant annet Matteus-evangeliet at Jesus mettet store folkemengder med små ressurser.
Den ene gangen fikk fem tusen, pluss kvinner og barn, mat ved hjelp av fem brød og to fisker, den andre gangen var det fire tusen som fikk mat ved hjelp av sju brød.
Begge ganger kunne dette skje fordi noen kom til Jesus med det de hadde.
Tilsynelatende var det lite, og begge deler var sannsynligvis ment som niste til én enkelt person.
Men når Jesus fikk bruke det, ble det ikke bare nok, men rikelig.
Den ene gangen fylte restene 12 kurver, den neste sju.
Å komme til Jesus med det man har, er nøkkelen til velsignelse både for en selv og andre.
I Lina Sandells kjente sang blir vi minnet om dette: «Gjør det lille du kan der hvor Gud har deg satt..».
Poenget er ikke om det er lite eller mye – poenget er at det blir overlatt til Jesus.
Da blir lite til mye og det lille blir stort.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
søndag 18. september 2016
Nåden er alltid størst
Uttrykket «store syndere» brukes ofte i kristen sammenheng.
Det brukes på en slik måte at man skulle tro det også fantes «små syndere».
I jussen skiller man nok mellom alvorlige og mindre alvorlige forbrytelser.
«Små» forbrytere blir ofte ikke stilt for retten før man har en smørbrødliste med ulike forseelser vedkommende har gjort, og så får de en samlet dom for disse: Litt nasking her, litt hærverk der.
I Guds rike er det ikke noe som heter «store» og «små» syndere, eller «store» og «små» synder.
I Guds rike er det bare én kategori: Syndere.
Ofte er det slik at den som vet med seg selv at han eller hun har mye å be om tilgivelse for, har lettere for å søke tilgivelse enn den som tenker at det er da bare småting.
Paulus skriver: «Men der synden ble stor, ble nåden enda større» (Rom 5, 20).
Om synden er stor, er nåden alltid større.
Nåden er alltid det største.
Slik er evangeliet.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
lørdag 17. september 2016
«Jesus har en bok i himlen»
«Jesus har en bok i himlen, snart så er den full av navn», heter det i en gammel søndagsskolesang.
Både i Det gamle og Det nye testamente kan vi lese om «Livets bok», og om det å være skrevet opp der.
I moderne tid står navnelister like mye i dataregistre eller er ført inn i andre, mer moderne hjelpemidler.
Men mange av oss har fortsatt en liten notisbok eller almanakk med navn og kontaktinformasjon på våre nærmeste, på venner og kontakter.
Mange skriver også dagbok.
«Alle dager er skrevet opp i din bok», heter det i Salme 139, 16.
Da Johannes hadde sin åpenbaring på Patmos, så han hvordan ulike bøker skal åpnes på dommens dag.
Men den viktigste boka, er Livets bok.
Det er den som teller.
De eneste som kommer inn i «Det nye Jerusalem» er «…de som er skrevet inn i livets bok hos Lammet» (Åp 21, 27).
Jesus har fortsatt en bok i himmelen, og der er det fremdeles plass til nye navn. Også ditt.
Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Abonner på:
Innlegg (Atom)






