Kan fjellet falle?

Under en høststorm i 1978 inntraff det som etter gammel folketro skulle innvarsle verdens undergang:

Den 16 meter høye kalksteinsformasjonen Skarreklit, ytterst i Jammerbugten på Nord-Jyllands kyst, brakk i to. I dag står det bare en liten stump igjen av den.
At trær blåser over ende, er vi kjent med. At klipper gjør det, er mer uvanlig. Fjell skal stå fast, noe både ordspråk og bibelspråk hevder.
Fra vår egen historie kjenner vi forpliktelsen fra Eidsvoll: «Enig og tro til Dovre faller».
En av Jesu mest kjente lignelser handler om to menn som bygde hvert sitt hus. Den ene bygde huset på sand, den andre på fjell. Da stormen kom, var det huset på fjell som ble stående.
En kjent kristen sang sier det samme: «Du løftet meg opp av fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell».
Som profeten sa: «For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg» (Jes 54, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Arken og Fyrtårnet

Det finnes mange navn på forsamlingshus og bedehus i kristen-Norge.

Templet, Betel, Betania, Filadelfia, Tabernaklet – bibelske navn som vekker helt bestemte assosiasjoner.
Andre navn er «Håpet» eller Sion.
Navn som «Arken» og «Fyrtårnet» er mer uvanlige, selv om det faktisk lenge var to lokaler som het «Arken» på Romerike: Den frie evangeliske forsamling på Råholt og Frelsesarmeen på Maura.
I Eidsvoll finner man også Fyrtårnet – Frelsesarmeens lokale i Eidsvoll sentrum.
Det er gode navn på kristne samlingssteder.
De sier noe om kristenlivet som en seilas og om Bibelens budskap som noe man navigerer etter: «Jeg er en seiler på livets hav» og «Midt i nattens mørke blinker som et fyrlys Jesu navn».
I Salme 119 er det 176 vers som sier noe om Guds ord.
Det mest kjente er dette: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti» (vers 105).
Det funker på land også, ikke bare til havs.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
- bildet viser lokalet «Arken» på Maura, hvor Nannestad korps holdt til fra oppstarten i 1910 til avviklingen i 2010

Råtnet innenfra

På vei gjennom Slottsparken i Oslo ser jeg at et av de store trærne i parken er felt.

Årsaken er tydelig: Stubben viser at det store treet har råtnet opp innenfra.
Et stormkast, og treet hadde gått overende.
Slike observasjoner setter tanken i gang.
Er det flere av trærne langs veien i parken som det er slik med?
Hva kan det si oss?
En forråtnelse innenfra har gjerne kommet svært langt før den er synlig, enten det gjelder i menigheten, i samfunnet eller i familien.
Derfor blir man ofte så overrasket når det viser seg: «Det hadde vi aldri trodd!»
Jesus bruker et krast bilde på dette når han refser fariseerne og de skriftlærde: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Alternativet må være dette: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr 4, 23).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK - bildet viser stubben som ga refleksjonen)

«De hellige»

Det kom et brev til postkontoret et mindre sted i Norge for en del år siden.

På konvolutten sto det «Til den hellige på…» (bygdas navn).
På postkontoret visste de hvem mottakeren var.
For der i bygda bodde en gammel, pensjonert slumsøster.
I mange år hadde hun drevet søndagsskole og gitt gitarundervisning til mange titalls barn.
Brevet var til henne.
I aposteltiden var «de hellige» et ord som ble brukt om de kristne.
Paulus åpner et av sine brev med følgende hilsen: «Paulus, etter Guds vilje Kristi Jesu apostel, hilser de hellige i Efesos, de troende i Kristus Jesus» (Ef 1,1).
En annen menighet får denne hilsen: «Hils hverandre med et hellig kyss! Alle de hellige her hilser dere» (2 Kor 13, 12).
De fleste av oss synes ordet «hellige» blir litt for stort å bruke om oss selv.
Men hellighet er ikke noe vi skal prestere.
Det er et verk av Gud.
«De hellige» er de som tror på Jesus Kristus.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å banke på døra

Det er få sanger som er blitt «covret» så ofte som den Bob Dylan skrev til westernfilmen «Pat Garrett & Billy the Kid».

En sheriffassistent er blitt skutt, og sangen tolker hans følelser der han vet at han er i ferd med å dø.
Sangen heter «Knocking on Heaven’s Door».
Sangen er fra 1973, flere år før Dylan begynte sin «kristne periode».
Den døende cowboyen roper på mamma, det blir mørkt rundt ham, og han føler det som om han banker på himmelens dør.
Dette siste er et kjent, bibelsk motiv.
I Bergprekenen sier Jesus «Bank på, så skal det lukkes opp for dere» (Matt 7,7).
Men motivet har også en annen innfallsvinkel.
Det er når Jesus sier: «Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg» (Åp 3, 20).
Jesus åpner døra til himmelen når vi banker på den – la oss åpne hjertedøra når han banker på den.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Løyst»

- Eg er løyst, pleide KrF-politikeren Jon Lilletun å si når samtalen kom inn på fotball.

Det var ikke et tema som interesserte ham særlig, men han sa det med et glimt i øyet.
Å bli «løst» er et kjent uttrykk i mange kristne miljøer.
Kanskje ble det brukt mer tidligere enn i dag.
I noen miljøer snakker man også om å bli «frelst fra».
Det er et uttrykk man skal bruke med en viss varsomhet.
Det er mange kristne som har stor glede av både å spille fotball og følge med på fotball.
Det samme kan sies om ulike kulturytringer.
Det har nok vært avlagt noen vitnesbyrd om å ha blitt «løst» både fra kino, musikk og litteratur.
Som kristne er vi likevel «løst».
Paulus skriver: «Men nå er vi løst fra loven, vi er døde fra det som bandt oss. Derfor tjener vi Gud i et nytt liv i Ånden, og ikke i det gamle, etter bokstaven» (Rom 7,6).
I et kor heter det: «Han kan bryte hver lenke – han kan sette deg fri».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«De vakte»

Det har vært brukt mange betegnelser på de kristne.

«Lesere» er en av dem. «De vakte» er en annen.
Å våkne kan være både en god og ikke fullt så god opplevelse.
Men det er en forutsetning for at man skal kunne gjøres dagens gjerning.
Dette gjelder også i troens verden.
Paulus skriver: «Vær våkne, stå fast i troen, vær modige og sterke» (1 Kor 16, 13).
Når mange blir kristne samtidig, kaller man det gjerne «vekkelse».
I tidligere tider ble de som ble omvendt i slike vekkelser kalt «de vakte».
Det var de som hadde våknet.
Det var de som hadde innsett sin egen situasjon.
Det var de som hadde tatt konsekvensen av det.
Bibelen taler også om å være våken når det gjelder de siste tider og Jesu gjenkomst.
Etter to tusen år er det kanskje ikke så rart om man senker guarden litt.
Men Jesus sier: «Vær på vakt, hold dere våkne! For dere vet ikke når tiden er inne» (Mark 13, 33).
De vakte må våke!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK