Jesus viser oss hvem Gud er

«Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er» (Joh 1, 15-18).

Michelangelos takmalerier i det sixtinske kapell i Peterskirken i Roma viser oss to ulike bilder av Guds ansikt.
Det ene er når han skiller mørke fra lys og skaper himmel og jord. Det er en streng og besluttsom Gud vi der ser. Han befaler og skaper. Ansiktet hans er, om ikke morskt, så besluttsomt.
Det andre bildet viser Guds ansikt i det han gir liv til Adam. Da ser vi et helt annet ansikt. Et ansikt som viser glede og kjærlighet idet hans rekker ut sin hånd mot Adam, og Adam rekker hånden sin mot Gud.
Vi ser at det er den samme «personen», men ansiktet er forskjellig. Blikket er forskjellig. Der hendene på det ene bildet viser handlekraft, viser de på det andre bildet varsomhet; ømhet. Det er en fars kjærlige hånd og en fars kjærlige blikk vi ser.
Hvilket av disse uttrykkene viser oss det sanne bildet av Gud?
Begge bildene er sanne, men det er når han gir liv til mennesket at vi får det sanneste bildet av hvem Gud er og hvordan Gud er.
Hvordan kan vi vite det?
Dagens tekst forteller oss det: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er».
Jesus viser oss hvem Gud er.
Jesus viser oss hvordan Gud er.
Det sanneste bildet av Gud er bildet av Jesus på korset.
Vil du vite hvordan Gud er, må du rette blikket ditt mot Jesus på korset. Men ikke bare dit. Du må også rette blikket ditt mot den tomme graven.
«Loven ble gitt ved Moses» og krevde en soning for synden.
«Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» ved at han bar straffen.
Derfor henger nåde og sannhet sammen.
Det er ikke nåde i det å fornekte syndens gru og konsekvenser.
Nåden kunne bare komme fordi evangeliet snakker sant om synden.
Derfor døde Jesus på korset.

Publisert som «Ukens preken» for tredje søndag i åpenbaringstiden på KPK

Guds lam

«Dagen etter ser (Johannes) Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn» (Joh 1, 29 – 34).

Jeg tror det første verset i denne teksten var et av de første bibelversene jeg lærte utenat, og jeg lærte det slik det står i bibeloversettelsen fra 1930: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!»
Jeg registrerer at det er noe i denne tidligere oversettelsen som jeg savner når jeg leser den nye. Ordene «som bærer verdens synd» forteller om en som tar på seg en byrde på vegne av andre, mens «som bærer bort» mest av alle minner om en som rydder opp etter oss. Begge deler kan forstås som evangeliske sannheter, men den første står nok sterkere enn den andre.
Bildet «Guds lam» ga nok flere umiddelbare assosiasjoner til de som hørte Johannes si ordene første gang enn det gjør til oss. Offerlammet var en sentral del av den jødiske tro og fromhet, med røtter helt tilbake til så vel Moses som urhistorien: Abel som bar fram et bedre offer enn Kain.
Mennesket Jesus og personen Johannes var slektninger på morssiden. Betyr det at de kjente hverandre? Kanskje hadde de lekt sammen som gutter? Det virker ikke slik i denne teksten. «Jeg kjente ham ikke», sier Johannes to ganger i teksten. Han kjente ham ikke – men han visste hvem han var. Og han visste hva hans egen oppgave var: Å være den som kom i forveien og forberedte grunnen for Messias. Dette ble bekreftet da Johannes hadde døpt Jesus, og Ånden først kom over Jesus i en dues skikkelse og røsten fra himmelen sa hvem dette var. Derfor kunne Johannes peke på Jesus og si: Det er Guds lam. Det er Guds Sønn.
I åpenbaringstiden får vi bekreftet hvem Jesus er: Han er Frelseren som kom for å bære vår straff på seg. Han er – Guds lam. Han er den som døper med Den hellige Ånd.
«Jeg har sett det», sa Johannes. Vi kan si at vi har erfart det.

Publisert som «Ukens preken» (for andre søndag i åpenbaringstiden) på KPK

«Godt med Gud»

Å få det «godt med Gud» er et uttrykk som ble mye brukt tidligere når noen ble omvendt, eller «ble frelst», som man sier i mange sammenhenger.

Uttrykket beskriver hva som skjer når man erkjenner overfor seg selv og andre: Jeg tror på Jesus som min Frelser.
Å ha det «godt med Gud» er imidlertid ikke bare noe som gjelder i omvendelsens øyeblikk eller i forbindelse med frelsesopplevelsen. Det er noe man kan erfare i alle livets situasjoner.
Sangen «It is well with my soul» ble til i en situasjon der dette ble satt på prøve.
Sangen er skrevet av Horatio Spafford på 1870-tallet.
I 1871 ble han ruinert etter den store bybrannen i Chicago.
Han og familie planla da å flytte til Europa.
Kona, norskfødte Anna Larsen, og de fire døtrene dro i forveien.
Så forliste skipet, og bare Anna overlevde.
I den situasjonen ble denne sangen skrevet.
For uansett forhold: Han hadde det godt med Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

«Staskjerke»

Forsnakkelser kan noen ganger gi ny innsikt.

Den nye evangelisten hadde en utenlandsk bakgrunn og behersket ikke alle de norske lydene like godt.
Han ville gjerne samarbeide med alt Guds folk – «fra pinsevenner til staskjerka», som han sa.
Å ha en kirke «på stas» kan være verdifullt nok, men det er ikke det som er hovedoppgaven for en kristen kirke eller menighet. Kirke og tro hører også hverdagen til.
Mattias Orheim sier i en av sine sanger:
«Kvardagskristen vil eg vera, syn for segn, det krev Guds ord.
Samklang mellom liv og læra, det er himmelsong på jord».

Hverdagskristendommen er med og skaper «festglans kring det kvardagsgrå», heter det i den samme sangen.
Noen oppsøker Guds hus kun ved de store anledninger i livet.
De er velkommen da også, men hadde de kommet oftere, ville de opplevd mer av den gleden som troen tilbyr.
Ikke bare «stas», men også gleden over å bli betrodd et ansvar, både for medmennesker og skaperverket.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Plan B?»

I en legende fortelles det om en samtale mellom Jesus og engelen Gabriel etter at Jesus var vendt tilbake til himmelen.

Gabriel var litt bekymret over at hele prosjektet nå lå i hendene på 11 menn – den tolvte hadde jo alt sviktet, og det var litt å si om de som var igjen også. Om Jesus hadde noen reserveplan?
- Nei, svarte Jesus. –Nå stoler jeg på dem.
Både i politikk og organisasjonsliv snakkes det ofte om «plan b» - det man satser på dersom «plan a» ikke slår til.
Etter at Jesus hadde fullført sitt verk her nede, overlot han til disiplene å sørge for at budskapet ble kjent.
Men han ga dem den ressursen de trengte for å fortelle om dette: Den Hellige Ånds kraft.
Etter pinsefestens dag har «plan a» rullet og gått.
«Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse» heter det i Apg 2, 47.
Slik er det fremdeles.
Guds rike vokser – mennesker tar imot Jesus i tro.
Det har aldri blitt bruk for noen plan b.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Prøv tårer»

Fra Frelsesarmeens første dager fortelles det om en offiser som skrev til generalen og sa at i den byen der han var stasjonert kunne man bare legge ned. «Intet nytter», skrev han.

Generalen sendte et telegram tilbake: «Try tears!» Prøv med tårer.
Tårer kan være uttrykk både for sorg og glede.
De kan felles i kjærlighet eller sinne, medynk eller fortvilelse.
Da Jesus så hvordan mange sørget over Lasarus, står det at han også gråt.
Mange forkynnere har grått av sorg over synden i det samfunnet der de skulle tjenestegjøre.
Viktigere enn å refse synderen, er det å føle sorg over vedkommende.
Det må ha vært slik Frelsesarmeens general tenkte da han sendte sitt telegram.
Og det fortelles at snart brøt en vekkelse løs.
Tårer er sjelden forgjeves eller bortkastet.
Derfor sier salmisten: «Mine tårer har du samlet i din lærflaske» (Salme 56,9).
Han som teller hodehårene våre, teller også tårene.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bølgen

Det snakkes ofte om «bølger» i kristen sammenheng.

«La vekkelsens bølge gå over min sjel», heter det i en sang.
I boka «Papillion» forteller forfatteren Henri Charrière at han klarte å flykte fra straffekolonien på Djeveløya ved å studere havsbølgene.
Når tidevannet trakk seg tilbake, var det én bestemt bølge som ville kunne føre den vesle flåten hans langt nok fra land til at han kom ut på havet. Den kalte han «frihetens bølge».
Den ene gangen ordet «bølge» forekommer i Det nye testamente, er det som en advarsel.
Jakob skriver i sitt brev: «For den som tviler, ligner en bølge på havet som drives og kastes hit og dit av vinden» (1,6).
For å kunne gjøre seg nytte av en bølge, trenger man både en farkost og et ror.
Om menigheten er skipet og Guds ord roret, kan det bli som apostelen Jakob skriver i sitt brev: «Ja, selv store skip, som drives av sterke vinder, kan med et lite ror styres dit styrmannen vil» (3, 4).


Publisert som «Dagens andakt» på KPK