Det satt en gutt i templet

En vise til konfirmanten

Melodi: Kom mai, du skjønne, milde

Det satt en gutt i templet med vise menn omkring.
Han stilte mange spørsmål, de gjaldt så mange ting.
De undret seg så veldig hvor klok den gutten var.
Selv sa han: Jeg må være i huset hos min far.

Han hadde lært om loven og om de gode bud,
og vært i synagogen og lært å be til Gud.
De undret, alle voksne, hvor from den gutten var.
Selv sa han: Jeg må være i huset hos min far.

Han vandret om i landet, og alle kom til ham.
Han talte om Guds frelse fra synd og nød og skam.
Og hele folket undret seg og spurte hvem han var.
Selv sa han han var kommet som sendebud fra Far.

Han ennå har sitt tempel blant dem som på ham tror.
I deres sinn og hjerter vår Frelser stadig bor.
Og ennå er det mange som undres på hvem han er.
Han sier han er kommet med frelse til enhver.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Min sønnesønn, Oskar Enstad, blir konfirmert i Eidsvoll kirke lørdag 30. mai.
Denne visa er skrevet i den forbindelse

Pinsevers 2015

Det kom et brus fra himmelen,
det lød som et veldig vær.
Da falt det tunger som av ild:
Guds time inne er.
Guds Ånd ble gitt Guds folk i tro,
Gud selv vil midt iblant oss bo
og kalle oss til frelse.

Øyestad gamle kirke, 24. mai 2015
Nils-Petter Enstad

Han kommer igjen

I mars 1942 gjorde den japanske okkupasjonen av Filipinene at general Douglas MacArthur måtte trekke de amerikanske troppene ut av landet.

Det fortelles at da han dro, ble det kastet ut tusenvis av flyveblader fra flyet hans der det sto: «I will be back. MacArthur».
To og et halvt år senere kunne han holde det løftet, og drive de japanske troppene tilbake.
Det fortelles at mange hadde tatt vare på flyvebladet mens de ventet på at generalen skulle vende tilbake.
Da Jesus forlot disiplene på Kristi Himmelfartsdag, var det med det samme løftet: Han vil komme igjen.
Men først sørget han for at vi kristne har fått den utrustning og oppmuntring vi trenger mens vi venter: Den Hellige Ånd.
Det går derfor en tråd i alle disse begivenhetene: Påske, himmelfart, pinse – og Jesu gjenkomst.
Han har gitt et løfte om at han ikke har forlatt oss for bestandig.
Vi venter på at løftet skal bli oppfylt og at Jesus kommer igjen.

«For en ukjent Gud»

Apostelen Paulus gikk rundt i Aten og observerte hvordan det akademiske, kulturelle og religiøse livet i byen kom til uttrykk.

Da fant han et alter der det sto skrevet. «For en ukjent Gud». Det gav ham anledning til å utdype budskapet han selv var satt til å formidle.

Paulus trakk linjene fra Bibelen fra presentasjonen av Gud som skaper, via den som holder oppe alt det skapte og fram til Jesus, han som kom for å «dømme verden med rettferd» (Apgj 17, 31).
I dette lå det en appell til omvendelse og tro på Jesus.
Men Paulus' tale om Jesu død og oppstandelse, vakte reaksjoner.
Noen kom til tro, andre spottet.

Også i vår tid finnes mennesker som søker «en ukjent Gud».
Bibelen utfordrer oss til å møte dem med respekt, men likevel tydelig peke på Kristus.
Han er den eneste som kan føre oss til Gud som skapte oss og gav oss livet.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Bøyd, men ikke knekt

Vinteren hadde fart hardt fram med den slanke bjørka. Da våren kom, nå den nesten på bakken.

Men grønn ble den.
Bladene kom fram og krona på bjørka var like vakker der den lå som om den hadde stått oppreist.
Den var bøyd, men ikke knekt.
Årsaken til at også den bøyde bjørka ble grønn, var selvsagt at det fortsatt var forbindelse mellom røtter og krone. Livskraften som de oppreiste bjørketrærne hentet fra bakken var like mye til stede i den som var bøyd.
Det er mange mennesker man kan si det samme om: De er bøyd, men ikke knekt. De er presset, men ikke knust.
Bladverket har fortsatt kontakt med røttene. Om de ikke står like ranke som de en gang gjorde, blomstrer de fremdeles.
Ja, selv i en stubbe kan det spire dersom rota er intakt.
Paulus kaller det en skatt i leirkar, og skriver: «Vi er alltid presset, men ikke knekket, vi er rådville, men ikke rådløse» (2 Kor 4, 8).
Bøyd, ikke knekt.

(Bildet viser en bjørk som er «bøyd, men ikke knekt» på Lindtveit)

Guds brød

Brødet er noe av det viktigste i de fleste menneskers kosthold.

I Bibelen er det mange henvisninger til ordet «brød», både som bilde og som realitet.
Jesus sa om seg selv at «Jeg er livets brød» (Joh 6, 35), men han sørget også for brød til den store folkemengden som fulgte etter ham og disiplene ut i ødemarken – fortellingen om de fem brød og to fisk.
Det er med bebreidelse profeten sier til folket: «Hvorfor bruke penger på det som ikke er brød, og arbeid på det som ikke metter?» (Jes 55, 2).
Fra gammelt av ble maten ofte omtalt som «gudslånet». Maten ble regnet som en gave fra Gud.
Det går derfor en linje fra denne oppfatningen til skikken med bordbønn. En gave takker man for.
Både i praktisk og åndelig forstand er brødet en gave fra Gud.
Det oppdaget profeten Jeremia: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Navnet

«Hvem skal jeg hilse fra?» er et spørsmål vi iblant enten får eller stiller selv.

Moses stilte det spørsmålet da Herren kalte ham til å gå til Israels folk som var i fangenskap i Egypt.
Navnet er nøkkelen til å forstå hvem man er og hvem man representerer.
Fra litteraturen kjenner vi uttrykk som «i kongens navn» eller «i lovens navn».
Når Jesus møtte mennesker og helbredet dem eller tilsa dem syndenes forlatelse, var dette en reaksjon som kom gang på gang: Hvilken myndighet har han til å si dette? I hvilket navn er det han taler og handler?
Etter Jesu død, oppstandelse og himmelfart, og etter Åndens komme på pinsedag, var det apostlene som ble utfordret på dette. Og Peter svarte klart og tydelig: «Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved» (Apg 4, 12). Han snakket om navnet Jesus.

Publisert på www.kpk.no