Dagens Hallgrimur Pétursson - II

Lov, takk og pris frå himmel, jord,
for all din hjartans kjærleik stor
skal vera, Jesus, deg til pryd
frå heile heimsens kristenlyd,
for striden stor som tyngde deg,
han gav oss frelsa æveleg.

Vers 18 i Pasjonssalme III – ”Um Herren Kristi dødsstrid i hagen”
av Hallgrimur Pétursson, oversatt til nynorsk av Harald Hope

Dagens Hallgrimur Pétursson I

Skriv, Jesus, meg i hjarta inn:
I leirkjer ber eg skatten min,
ditt varningsord eg akte mest
for kjøtsens veiskap ser du best.

Vers 27 i salmen ”Um Herren Kristi utgang i hagen”,
den første av i alt 50 tekster, oversatt av Harald Hope, utgitt i 1979.

«Verd det»

«Because I’m worth it», heter det i reklamer for ulike hår- eller hudpleieprodukter.

På norsk oversettes dette gjerne med «Fordi jeg fortjener det».
Men å være verd noe og å fortjene noe, er to helt forskjellige ting.
Å fortjene noe forutsetter at man har gjort seg fortjent til det, enten ved arbeid eller annen form for innsats.
Å være verd noe, ligger langt dypere. Det handler om verdi.
Verdi er noe man har nær sagt fordi man har det.
Gull eller diamanter har verdi fordi det er gull eller diamanter.
Mennesket har verdi fordi det er et menneske, og fordi det er skapt i Guds bilde.
Gud elsker derfor ikke menneskene fordi de fortjener hans kjærlighet, men fordi «I’m worth it».
Evangeliets mest kjente og oftest siterte vers sier: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv».
Så verdifulle er vi.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Jesus i hjertet

På et norsk sykehus hadde en liten gutt akkurat våknet etter en hjerteoperasjon.

Blant legene som gikk visitten, var også den kjente professoren som hadde hatt hovedansvaret under inngrepet. Da gutten fikk vite hvem som sto der, spurte han: - Så du Jesus da du opererte hjertet mitt, doktor?
Både leger og sykepleiere så litt forskrekket på hverandre. Hvordan takler man et slikt spørsmål?
Men professoren klappet den unge pasienten på hånden: - Det gjorde jeg, gutten min, svarte han.

Å ha «Jesus i hjertet» er et gammelt, kjent bilde på det å være en kristen.
Det brukes kanskje mest i forkynnelse overfor barn.
Også i Bibelen brukes hjertet som en metafor for troen.
Bibelen snakker både om å ha et rent hjerte og om å få et nytt hjerte.
Å skulle kunne se Jesus i et barns hjerte, er kanskje en troskyldig forestilling.
Men man kan nok både se ham i barnets øyne og høre ham i barnets spørsmål.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Fastetid

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De hadde levd sammen i nærmere 30 år. Som gode 1200-talls kristne hadde de overholdt alle kirkens bud om faste og forsakelse. Men i oppsummeringens stund, var konklusjonen denne: Kanskje vi hadde vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?

Det er Sigrid Undset som forteller dette om foreldrene til Kristin Lavransdatter. Det er etter datterens bryllup med den vakre, men akk, så ansvarsløse Erlend ordene faller. Kanskje lå det et snev av egen erfaring fra forfatterens side under den nokså såre oppsummeringen?
Fastetiden i vår kultur strekker seg fra askeonsdag, sju uker før påske, og fram til påske. Fasten skal være i 40 dager, søndager ikke medregnet. Det er mange måter å faste på. Noen avstår fra enkelte typer mat, andre fra alkohol og tobakk og noen fra erotisk samliv.

En mer moderne form er å avstå fra ulike typer underholdningsprogram på fjernsyn, eller fra fjernsyn i det store og hele. Ideen med faste er at man skal rense sinn og tanker, kanskje også kroppen, med tanke på en religiøs høytid.
Faste som religiøs plikt eller religiøs øvelser er noe man kjenner fra så vel jødedom som kristendom og islam.
Faste har også vært brukt som politisk pressmiddel – da kalles det gjerne «sultestreik». En av de første som brukte faste på den måten i moderne tid, var Mahatma Gandhi under den indiske frigjøringskampen. Når den skinnmagre mannen sluttet å spise, holdt kolonimakten pusten. Når han tok til seg noen dadler igjen, pustet man lettet.

Den 40 dager lange fastetiden i kristen sammenheng, er en påminning om at Jesus gjennomførte en like lang faste før han sto fram offentlig første gang. Når han senere underviste om faste, la han vekt på at faste er en innvendig prosess. Det er ikke noe man skal fortelle at man driver med, eller på andre måter «flagge». Det er en personlig ting.

Kristin Lavransdatters foreldre hadde gjennomført sine faster i felleskap. De endte med å spørre seg om det hadde vært verd det. Alle forsakelsene, alle de ensomme nettene. «Kanskje hadde vi vært lykkeligere om vi hadde hatt mer å angre?»
Det er noe dypt menneskelig over et slikt hjertesukk. Noen ganger er det faktisk slik at man angrer mer på det man ikke fikk gjort enn på det man faktisk gjorde.

Publisert i Klassekampen 13. mars 2015

Bibelbegeistring

- Er det noe som heter «bibelbegeistring»?

Den unge soknepresten hadde fått tilsendt et eksemplar av en helt fersk oversettelse av Det nye testamente. Språket i den nye oversettelsen gjorde ham – ja, nettopp: begeistret!

Begeistring er noe vi gjerne forbinder med idrettsbegivenheter, kulturopplevelser og liknende.
Men det går an å bli begeistret både over Jesus-skikkelsen og over Guds ord.
Profeten Jeremia må ha opplevd «bibelbegeistring».
Han utbryter: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).
Jeremia hadde en krevende oppgave som Guds profet i Juda, og fryktet for sitt liv mer enn en gang.
Men Guds ord klarte å begeistre ham. De ble både til fryd og glede for ham.

Vårt møte med Guds ord kan også oppleves som krevende.
Men tar vi det til oss på alvor, vil også vi kunne kjenne glede i møte med det.
Kanskje tilmed begeistring?

Pusblisert som «Dagena andakt» på www.kpk.no

Fra Prøysen til Presley

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Begge ble en del av oppvekstens «lydspor». Alf Prøysen først.

Som gutt var jeg en ivrig lytter av Barnetimen for de minste; disse 20 minuttene med kulturformidling som betydde mye for mange: Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly med egne fortellinger, Jens Bolling med eventyrene, og Alf Prøysen, med både viser og fortellinger.
I ettertid er nok Alf Prøysen den som har betydd mest. I hans tekster er det lag på lag med innsikt. Forholdsvis sent snublet jeg over det jeg senere har beskrevet som hans «religiøse landskap»; en liten hage som ligger for seg selv, og som umerkelig glir over de andre landskapene hans; barnelandskapet og det politiske landskapet.
I fjor var det 100 år siden han ble født, og «Prøysen-året» ble markert på mange måter. Glemt ble han vel aldri, og nå huskes han kanskje mer enn noen gang, og for flere sider ved sin kunst enn noen gang.
Det andre lydsporet sto Elvis Presley for.
Et tilfeldig kinobesøk, og så var det gjort. Jeg var hektet på Elvis. Det var ikke noe karrieretrekk i skolegården midt på 60-tallet; der sto det mellom Beatles og Stones.
En av de tingene jeg etter hvert oppdaget ved Elvis, var hans forhold til gospelmusikk, og til den kristne tro. Oppvokst som man var i Frelsesarmeen, var dette en side ved Elvis man visste å sette pris på.
Mange amerikanske artister, ikke minst countryartister, laget plater med gospelsanger. Jim Reeves, Tammy Wynette, Johnny Cash. Båndene mellom country og gospel er tette «over there».
Men Elvis var ikke countryartist; han var «The King of Rock’n’Roll».
Og han var kanskje den med det sterkeste forholdet til gospel.
Da han skulle opptre på Ed Sullivan Show i 1957 måtte han mase seg til å få framføre «Peace in the Valley».
I mange år var gospelalbums de eneste platene han laget som ikke var relatert til en av de mange dårlige filmene han måtte spille i.
Han fikk i alt tre Grammy-priser; alle var for gospelinnspillinger.
En av dem var for en konsertversjon av «How Great Thou art», der et tusentallig publikum synger med: «Then sings my soul, my Saviour, God, to Thee: How great Thou art».
Ingen vekkelsespredikant kan skape slik halleluja-stemning, og jeg vet litt om halleluja-stemning.
Hadde han levd, ville han vært 80 år i år. Men lydsporet er der fremdeles.

Publisert i Klassekampen 30. januar 2015