Julebudskapet – profetisk tale eller pludring?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Prost Øystein Magelssen i Drammen har utfordret både menigheten og byen på å ta konsekvensene av julens budskap. En av konsekvensene gjelder hvordan man møter den nød som man finner på sin egen kirketrapp eller utenfor vår egen stuedør. I lokal klartekst vil det blant annet si hvordan man møter tiggere.

«Men om vi i vår velstand, lukker oss for verdens nød, blir julegleden grunn. Om vi stuer vekk menneskers smerte og savn, får julekosen bismak. Det gjelder og vår egen sorg og skam. Først når vi erkjenner hvem vi selv er og hva vi bærer på, er det mulig å ane hvem Jesus er og hva Gud kan gi», heter det i prostens preken, som her er sitert fra nettsidene til Drammens Tidende.
Å refse samtidens og samfunnets likegyldighet overfor medmenneskers nød og lidelse, har alltid vært en del av kirkens profetiske oppdrag. Det var også en del av det profetiske oppdrag i gammeltestamentlig tid. Det er denne tradisjonen Drammensprosten går inn i med sin preken.
Ikke alle er glad for å bli konfrontert med et slikt budskap. En av disse er den lokale Frp-politikeren Lavrans Kierulf. Han mener prosten med sin preken plasserer kirken «for langt ute på venstresiden». Han synes presten i sin julepreken skal konsentrere seg om «saker alle kan være enige om» ifølge Vårt Lands nettutgave.
Sagt på en annen måte: Frp-politikeren ønsker ikke en kirke som taler profetisk. Han ønsker en kirke som pludrer.
Det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring. Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag båe å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har som veien man kan gå videre. At enkelte føler ubehag ved en preken som peker på dette, forteller bare at prekenen var på sin plass, og et nødvendig budskap inn i julefeiringen.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 31. desember 2014

Tilfluktsstedet

En liten familie var på vandring.

Kanskje var de på flukt også? Men ingen hadde plass til dem noe sted.
Den unge kona skulle straks føde, men både hjerterom og husrom var like lukket.
Til slutt fant de en garasje. Den var ikke tom, men det var plass til dem. Det var ly og litt varme.

De tok inn der, og der ble barnet født.
Faren fikk laget en slags seng av en kasse som sto der. Han fylte den med litt treull og filler som han fant, og tok av seg t-skjorta si. Den gjorde han til laken.
Kona tok sjalet sitt og svøpte barnet inn i det.

Ville julefortellingen sett omtrent slik ut om det var i dag Jesus var blitt født, og ikke for to tusen år siden?
Da det skjedde, var nok dette bare en fødsel blant mange andre, kanskje den samme natta.
De fikk ikke noe tilfluktssted, men måtte greie seg med det de fant.
Litt husly.
Litt varme.
Bruke det de fant.
Som så mange må.
Også i årets julehelg.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Englevakt eller flaks?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Som ung journalist i ei lokalavis ble jeg sendt avgårde da det kom melding om en bil som hadde veltet i en sving. «Et bilde og en kommentar», var bestillingen fra desken.

Bildet var lett å ordne, en litt rystet, ung sjåfør stilte opp ved siden av sin veltede bil. Han forsto ikke helt hva som hadde skjedd, men «jeg må ha hatt englevakt», som han sa. Den konkurrerende lokalavisa skrev også om saken. Men der var englevakten blitt til «griseflaks».

En norsk biskop var utsatt for et biluhell tidligere i høst. En fyllekjører braste inn i biskopens bil bakfra, og i meget stor fart. Men verken biskopen eller passasjeren hans ble skadet, og han brukte uttrykk som «et Guds under» og «englevakt» om det de hadde opplevd. Fra en biskop er nok et slikt uttrykk mer gjennomtenkt enn hos en litt skjelven sjåfør.
Fra min barndom husker jeg et bilde av to små barn som leker ved en litt løs elvebredd. Sammen med dem er en engel i hvit kjortel og store vinger, klar til å gripe inn. Det er et klassisk, religiøst kitschmotiv, og jeg kan vel innrømme at jeg hang opp et slikt bilde selv over senga til mine barn da de var små. Det var, om ikke annet, et uttrykk for at jeg som en kristen pappa håpet at noen som var større enn meg skulle passe enda bedre på dem enn jeg var i stand til.
Mer enn én pappa har opplevd at barnet deres ikke ble «passet på», slik de både bad om, håpet og trodde på. En slik pappa har skrevet en bok om dette. Den kom ut tidligere i høst. Boka heter «Pass på liten og på stor» - det er en formulering mange av oss både ble lært som barn og lærte videre da vi bad kveldsbønn med egne barn. Det er en bok mange har lest, og den har åpenbart satt ord på viktige tanker og følelser.
Selv sier forfatteren at han fremdeles er sint på Gud; han er ikke på talefot med ham for tiden.
Jeg tror det er en følelse som Gud forstår svært godt. For et av troens store paradokser er nettopp dette at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil. Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er mine spørsmålstegn er like store som alle andres – og kanskje enda litt større.
For enkelte vil kanskje være både enklere og mer meningsfullt å tenke i kategorier som flaks eller uflaks. Men for noen av oss er heller ikke det svaret på undringen.

Publisert i Klassekampen 17. desember 2014

Guds gryte

Det begynte med en frelsesoffiser i San Fransisco som ville at folk som sultet skulle få mat til jul.

Men det eneste han hadde var en stor, tom gryte. Så fikk han en idé, og gryta ble en stor kollektkurv. Penger kom og mat ble det, og en tradisjon ble etablert: Frelsesarmeens julegryter.
I Norge har de vært satt ut hvert år siden 1901.

I den grad ordet «gryte» finnes i Bibelen, er det alltid i forbindelse med matlaging.
Men Jesus sa også noe om det å gi eller skaffe mat til de som sulter.
Da disiplene ville sende folkemengden vekk for at de skulle få seg mat, var Jesu svar: «Dere skal gi dem mat» (Lukas 9,13).
Og i den store domsscenen sier han «Jeg var sulten», og «jeg var tørst», og han dømmer etter om de som så ham sulte ga ham mat og drikke eller ikke (Matteus 25, 35 og 42).

Det forplikter å ha både rikdom og mat.
Den skal vi dele med dem som ikke har.
Guds gryte trenger alltid påfyll.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Tegne Babylon?

«Han skulle tegne Babylon, men lærer’n, han sa nei», heter det i Alf Prøysens vise om det å få en dag «i mårå».

Få ting har fascinert menneskene så sterkt som fortellingene om byer som er blitt borte, det være seg Babylon eller Atlantis. Kanskje er det en historisk kjerne i noen av disse fortellingene, at byen har eksistert; kanskje er det bare myter.

Som kristne er vi opptatt av en annen by.
Det er ikke en by som har forsvunnet; det er en by som ennå ikke er etablert.
Den kalles gjerne «det nye Jerusalem».
Den er nevnt to ganger i Det nye testamente, begge gangene er i Åpenbaringsboka, i kapittel 3 og kapittel 21, «Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud».
Mange har prøvd å se for seg hvordan denne byen skal se ut.
Men det er nok like vanskelig å se for seg den som å skulle tegne Babylon.
Derfor kan vi ha så store forventninger til den byen.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Bekk eller elv?

Det er flere måter å beskrive rennende vann på. Vi kan kalle det «bekk», «elv» eller kanskje «flod».

Alle uttrykkene finner vi igjen i den kristelige språkbruken, dels i Bibelen, dels i sangskatten.
«Skal vi møtes hist ved floden» er et eksempel på dette.
Boney M sang om «Rivers of Babylon»; en poplåt som nærmest ord for ord var en bibeltekst.

Det rennende vannet er et bilde som brukes mye i Bibelen.
De som levde på bibelsk tid visste hvor viktig vannet er for å overleve.
«Kampen om vannet» er et viktig tema i internasjonal politikk.
I skapelsesfortellingen leser vi at det gikk ut en elv fra Edens hage som så delte seg i fire.
Men det rennende vannet er også et symbol på Guds nåde, kjærlighet og omsorg, ikke bare for mennesket, men hele skaperverket. Både bekker, elver og floder kan tørke ut. Men ikke den som salmisten synger om når han sier: «Guds bekk er full av vann» (65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

En ekstra time

Den reisende var tydelig imponert over den nye flytypen han hadde reist med.

Det hadde brukt en time mindre på reisen enn det forrige hadde.
– Ja vel, sa kameraten hans. – Og hva skal du bruke den timen til?
Ting skjer stadig raskere og mer effektivt, og likevel har man stadig dårligere tid.
Det er lett å glemme at tiden er en gave vi får, øyeblikk for øyeblikk.


Mange snakker om «å slå i hjel tiden».
Så kommer man dit hen at det ikke er flere øyeblikk igjen, verken å slå i hjel eller bruke.
Det fortelles at det var tikkingen fra en gammel klokke som inspirerte Lina Sandell til sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
I diktet «If» av Kipling, heter det: «Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden/med seksti solsekunder…».
Hvert øyeblikk er en gave fra Gud til oss, og hvert øyeblikk kan være en gave vi gir tilbake til ham og til hverandre.