Tegne Babylon?

«Han skulle tegne Babylon, men lærer’n, han sa nei», heter det i Alf Prøysens vise om det å få en dag «i mårå».

Få ting har fascinert menneskene så sterkt som fortellingene om byer som er blitt borte, det være seg Babylon eller Atlantis. Kanskje er det en historisk kjerne i noen av disse fortellingene, at byen har eksistert; kanskje er det bare myter.

Som kristne er vi opptatt av en annen by.
Det er ikke en by som har forsvunnet; det er en by som ennå ikke er etablert.
Den kalles gjerne «det nye Jerusalem».
Den er nevnt to ganger i Det nye testamente, begge gangene er i Åpenbaringsboka, i kapittel 3 og kapittel 21, «Guds by, det nye Jerusalem som kommer ned fra himmelen, fra min Gud».
Mange har prøvd å se for seg hvordan denne byen skal se ut.
Men det er nok like vanskelig å se for seg den som å skulle tegne Babylon.
Derfor kan vi ha så store forventninger til den byen.

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Bekk eller elv?

Det er flere måter å beskrive rennende vann på. Vi kan kalle det «bekk», «elv» eller kanskje «flod».

Alle uttrykkene finner vi igjen i den kristelige språkbruken, dels i Bibelen, dels i sangskatten.
«Skal vi møtes hist ved floden» er et eksempel på dette.
Boney M sang om «Rivers of Babylon»; en poplåt som nærmest ord for ord var en bibeltekst.

Det rennende vannet er et bilde som brukes mye i Bibelen.
De som levde på bibelsk tid visste hvor viktig vannet er for å overleve.
«Kampen om vannet» er et viktig tema i internasjonal politikk.
I skapelsesfortellingen leser vi at det gikk ut en elv fra Edens hage som så delte seg i fire.
Men det rennende vannet er også et symbol på Guds nåde, kjærlighet og omsorg, ikke bare for mennesket, men hele skaperverket. Både bekker, elver og floder kan tørke ut. Men ikke den som salmisten synger om når han sier: «Guds bekk er full av vann» (65, 10).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

En ekstra time

Den reisende var tydelig imponert over den nye flytypen han hadde reist med.

Det hadde brukt en time mindre på reisen enn det forrige hadde.
– Ja vel, sa kameraten hans. – Og hva skal du bruke den timen til?
Ting skjer stadig raskere og mer effektivt, og likevel har man stadig dårligere tid.
Det er lett å glemme at tiden er en gave vi får, øyeblikk for øyeblikk.


Mange snakker om «å slå i hjel tiden».
Så kommer man dit hen at det ikke er flere øyeblikk igjen, verken å slå i hjel eller bruke.
Det fortelles at det var tikkingen fra en gammel klokke som inspirerte Lina Sandell til sangen «Blott en dag, et øyeblikk om gangen».
I diktet «If» av Kipling, heter det: «Hvis du kan fylle hvert minutt av tiden/med seksti solsekunder…».
Hvert øyeblikk er en gave fra Gud til oss, og hvert øyeblikk kan være en gave vi gir tilbake til ham og til hverandre.

En gjengrodd sti

«På gjengrodde stier» het den siste boka Knut Hamsun skrev. Fenomenet «gjengrodde stier» er kjent for mange av oss.

En sti som ikke brukes, gror igjen. Naturen tar den tilbake.
Det kan være flere grunner til at en sti gror igjen.
Den viktigste er selvsagt at den ikke brukes, og den brukes ikke, fordi den ikke fører noe sted lenger.
Huset den førte til, er forlatt. Området brukes ikke mer.

Motivet om å gå opp gjengrodde stier er mye brukt i lyrikken.
Også i Bibelen brukes stien som en metafor. Mest kjent er nok vers 105 i Salme 119: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys for min sti».

Det er mange «stier» en kristen vandrer på.
Troens sti, bønnens sti, fellesskapets sti, bibellesningens sti.
For dem alle gjelder den samme lov: Brukes de ikke, gror de igjen.
Men de er der på et vis likevel.
Begynner man å bruke dem igjen, fører de til det samme målet som de gjorde før.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Guds hudfarge

«What colour is God’s skin?» sang «Up with People»-bevegelsen på 1960-tallet.

Sangen oppsto i et USA med sterke rasemotsetninger, og hvor selv kristne mente at noens hudfarge gjorde dem mindre verd enn andre. I søndagsskolen synger man ennå at «Rød og gul og hvit og svart, er det samme, har han sagt».
I kirkekunsten er Jesus blitt framstilt både som hvit og svart, som indianer og eskimo.
Den historiske Jesus fra Nasaret var jøde, og så ut som en jøde.

Skapelsesberetningen forteller at da Gud skapte mennesket «i sitt bilde», skapte han det som mann og kvinne. Begge sider må med for å gi et sant bilde av Gud.
Men det må også det øvrige mangfoldet i mennesket: Alle hudfargene, alle evnene, alt det fargerike.

Gud må ha hatt det gøy, den dagen han skapte mennesket!
Da tok han ut hele sin skaperglede, all sin kreativitet og hele sin raushet.
Det måtte til, alt sammen, for at vi skulle kunne bli skapt i hans bilde.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Foreviget

«Hotell hadde de ikke råd til, men en fotograf sendte de bud på!»

Slik skal ei lita jente ha kommentert et bilde av den lille familien i Betlehem – det var nok i fotografiets barndom, den gang det var både dyrt og eksklusivt å bli «foreviget».
Vi aner ikke noe om hvordan de aller fleste mennesker som har levd i løpet av historien så ut. De ble aldri malt, aldri tegnet, aldri fotografert.
I dag har de fleste langt flere fotografier liggende enn vi liker å tenke på. Kommer man sammen, skal kameraet fram. Mange av disse legges også ut «på nett». Man foreviges både frivillig og ufrivillig gjennom overvåkingskameraer og fotobokser.
I en sang heter det om Gud: «Hans øye følger spurven, og jeg vet han vokter meg». Det er basert på Jesu ord i Matt 10.
Noen synes det er en skremmende tanke. Andre finner trøst i det å vite at vi alle er «foreviget» gjennom Guds omsorg for oss.
Han kjenner oss.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Himmelen

Troen på et liv etter dette og en evig, salig tilværelse sitter dypt i mange religioner.

Det gjør den også i kristendommen.
Det er ulike oppfatninger om hvordan denne tilværelsen kommer til å arte seg, både blant kristne og innen de ulike religionene.

Blant kristne står forventningen om at vi skal «møtes igjen» veldig sterkt. Mange har funnet trøst i en slik tanke.
En annen trøst for mange er troen på at i himmelen skal man «forstå» alt det «uforståelige» man møtte her i livet: Sykdom, ulykker, tap.
Og så har man tanken om «gater av gull» som en beskrivelse av at himmelen blir noe helt annet enn jorden.
Og det er kanskje sakens kjerne: Å være i himmelen blir noe helt annet enn å leve på jorden.
Det er hinsides all beskrivelse og alle forestillinger vi måtte ha.
Egentlig vet vi bare én eneste ting om himmelen: Der skal vi være sammen med Jesus, og se ham.
Da blir nok alt annet uvesentlig.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no