Seiersløpet

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Så er de i gang, de olympiske vinterleker i Sotsji. I de neste 14 dagene skal vi overfores med resultater, analyser, skuffelser og gleder. Nye helter skal oppstå, andre skal kanskje vrakes. Alle OL har sine helter. Noen er helter bare en kort stund, andre blir stående.

En av dem som er blitt stående, er den skotske Eric Liddell, dels på grunn av hans overraskende seier på 400 meter under OL i Paris i 1924, dels på grunn av filmen «Ildvognene» («Chariots of fire») fra 1981. Det var en film som vant fire Oscar-priser; en av dem for beste musikk.
Eric Liddell ble født i Kina i 1902. Hans foreldre var misjonærer, og da han selv døde i det samme landet 43 år senere, var også han i misjonstjeneste. Som student var han en aktiv idrettsmann, og utmerket seg både i cricket, rugby og friidrett. Hans beste øvelse var 100 meter løp. I 1924 ble han tatt ut til det britiske OL-laget. Så viste det seg at 100-meterkonkurransen skulle gå på en søndag, og som kristen ville han ikke konkurrere på helligdagen. Han var favoritt på øvelsen og ble utsatt for et stort press for å løpe likevel. Det endte med at han løp 400 meter i stedet, en øvelse han ikke var på langt nær så god i. Men ikke bare vant han den; han satte en olympisk rekord som ble stående i 12 år.
Noen år etter OL i Paris – der han også tok bronse på 200 meter – ble Eric Liddell ordinert til misjonstjeneste, reiste til Kina og giftet seg med en misjonærkollega. De fikk tre døtre. I 1941 reiste kona og døtrene til morens hjemland Canada på grunn av krigen, mens Eric ble igjen. I 1943 ble han internert av japanerne og i februar 1945 døde han i fangeleiren. Siden han både ble født og døde i Kina, har kineserne regnet ham som sin første OL-mester, ifølge wikipedia.
Det er gått 90 år siden Eric Liddell gjorde sitt kontroversielle valg. Spørsmålet om man kan konkurrere på søndager eller ei, er ikke lenger noen aktuell problemstilling for verken kristne idrettsutøvere eller andre. Diskusjonen om helligdager går langs helt andre linjer. Men enig eller uenig, Eric Liddells valg fortjener respekt som uttrykk for en integritet, en holdning og en respekt for egen tro. Det var ting som var viktigere for ham enn det å vinne en medalje.

Publisert i Klassekampen fredag 7. februar 2014 - samme dag som OL i Sotsji åpnet

Lovsang i moll

Mine musikkteoretiske kunnskaper er fort gjort rede for. I barneskolen lærte vi noen veldig enkle, nokså basale fakta om musikk, og de sitter stort sett fast.

Som ung hornmusikant fikk jeg med meg litt mer. Men fremdeles heter det «gånote» i mitt sinn dersom jeg ser en firedelsnote, eller «løpenote» dersom jeg ser en åttedelsnote. Og når det gjelder forskjellen mellom «dur» og «moll», er det fremdeles slik at den grunnkunnskapen som sitter, er at mens det som går i dur uttrykker glede, er det noe dystert over det som går i moll. Dette bildet bekreftes for så vidt av dagligspråket; vi sier gjerne om noe at det er «mollstemt», eller «går i moll».
Hver gang jeg er med og synger «Ren og rettferdig, himmelen verdig», blir dette barndommens musikalske verdensbilde utfordret. For dette er en lovsang i moll. Tonearten er moll, det kan selv jeg høre. Er jeg møteleder, pleier jeg å kommentere dette. «Nå skal vi synge en lovsang i moll».
I norsk kirkehistorie har en annen lovsang i moll en viktig rolle. Det er salmen «Å, at jeg kunne min Jesus prise» - det var den Hans Nielsen Hauge gikk og nynnet på da han fikk sitt avgjørende møte med Guds kall. Det er et paradoks i dette med «lovsang i moll» som kanskje ikke er noe paradoks i egentlig forstand, men som likevel stimulerer både min tanke og min tro.
Det er forholdsvis ukomplisert å synge lovsang når livet går i dur, når man føler seg på solsiden, når tilværelsen smiler imot en, som man gjerne sier. Befinner man seg på skyggesiden, kan det oppleves vanskeligere. Dette fikk Israels folk erfare. Hvordan kunne de synge lovsanger i et fremmed land, spurte folket både seg selv, omgivelsene og Gud selv.
Men lovsangen er ikke bare et overskuddsfenomen. Kanskje ikke først og fremst det, en gang. Lovsangen er noe som formidler tro, både til den som deltar i den og den som lytter til den; ikke bare «på grunn av», men også «på tross av».
Derfor er det et element av trass i lovsangen.
Derfor gir det så god mening å synge lovsang i moll.

Nils-Petter Enstad

En vraket prest...

Av Nils-Petter Enstad

Han var eneste søker til et prestekall i nord. Men han fikk ikke stillingen.

Året var 1928, presten var den 34 år gamle dr.theol. Kristian Schjelderup. Han hadde skrevet bøker med titler som «Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til» og hadde vært med å starte «Landslaget for frilynt kristendom». Under reiser til Østen var han blitt fascinert av ulike former for mystisisme, og ble på mange måter en mystiker selv. Som teolog ble han oppfattet som «liberal» og «radikal».



Så søkte han prestekall. Ønsket om å bli prest, slik hans far hadde vært, var dypt og oppriktig. Men han fikk ikke stillingen. Kirkestatsråden selv satte foten ned, og begrunnet dette med at Schjelderups «stilling til den lutherske religion er slik at han ikke på lovlig måte kan ansettes i et geistlig embete» - det er vel en av de få gangene en kirkestatsråd eksplisitt har begrunnet en beslutning teologisk.
For Schjelderup selv var vrakingen en dyp skuffelse, og et par år senere skrev han bok som fikk tittelen «Ved døren».
Utover i mellomkrigstiden var han med og starte Nansenskolen og han var redaktør for tidsskriftet «Fritt ord». Han hadde tidlig advart mot nazismen i Europa, og i 1942 ble han sendt til fangeleiren Grini. Under krigen gikk han gjennom en religiøs krise som førte ham nærmere klassisk, evangelisk kristentro. I 1945 ble han ordinert som prest, og i 1947 ble han utnevnt til biskop i Hamar. Denne stillingen hadde han til han ble pensjonert i 1964.
I Hamar var han en folkekjær, men til tider omstridt biskop. Den såkalte «helvetesdebatten» i 1953 kom til å prege hans ettermæle i større grad enn den fortjente; viktigere i et kirkehistorisk perspektiv er det at det var han som foretok ordinasjonen av den første kvinnelige presten i Den norske kirke: Ingrid Bjerkås i Vang kirke i 1961.
Han ble født i Tvedestrand i 1894 og døde i Kristiansand i 1980. Det sørlandske tonefallet forlot ham aldri, presten med det milde blikket og de iblant sterke og kontroversielle meningene.

Rosene langs veien

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

«Jeg får si som dikteren: Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem.» Omtrent slik ordla Oddvar Nordli seg da han kunngjorde at han trakk seg som statsminister.

«Dikteren» var den svenske frelsesoffiseren August Storm, som skrev denne teksten i 1891, da han var 29 år gammel. Teksten er for lengst en del av en felles, nordisk salmeskatt, og oversatt både til bokmål og nynorsk.
Teksten har fire vers, hvert på åtte linjer, og hver eneste linje begynner med ordet «Takk». Det er bare i den første linjen i det første verset det kommer fram hvem takken rettes til: «Tack, min Gud, för vad som varit». I de neste 31 linjene takker han for alt det man kan møte i livet, årstidene, venner, men også for det kristne himmelhåpet, og dessuten både for rosene langs veien og for tornene blant dem.
Sangen ble skrevet på en tid da livet var godt for August Storm. Han var ved god helse, han hadde både kone og to døtre, og et arbeid som han var glad i. Noen år senere ble han rammet av en ryggmargslidelse som først invalidiserte ham og senere førte ham til en forholdsvis tidlig grav. De som kjente ham sa at den takketonen som preget ham da livet smilte, også preget ham da sykdom og smerter ble hverdagen hans. Slike mennesker finnes, og de fleste av oss er like forundret hver gang vi møter dem.
Som også andre salmestrofer, er setningen «Takk for rosene langs veien, takk for tornene blant dem» blitt en del av en sitatkanon der utsagnet står på egne bein, uten at man tenker for mye over opprinnelsen. Jeg vet ikke hvor den avgående statsministeren hadde fanget opp strofen om rosen og tornene. Utsagnet falt ikke som en del av det forberedte innlegget, slik at man kunne tro det var en taleskriver som hadde funnet det fram. Nordli er fra en del av Norge der avstanden mellom bedehuset og Folkets Hus var større enn mange andre steder. Likevel hadde uttrykket festet seg. Som livserfaring forutsetter det ikke nødvendigvis at man har en religiøs forståelse av livet, det er en generell erfaring de fleste av oss bærer på: Livet har både gode og smertefulle sider, og noen ganger går de sammen.
August Storm døde en sommerdag i 1914, bare 52 år gammel.
Hans datter skrev senere: «Pappa erfarte alt han skrev om i sin sang».

Publisert i Klassekampen 3. januar 2014

Du har en venn...

På 1970-tallet gikk den som en farsott over hele verden. Sangen het «You got a friend», og innholdet i teksten var en hilsen fra sangeren til en ikke nærmere identifisert person. I oversettelse heter det i teksten: «Du bare roper navnet mitt, og uansett hvor jeg er, vil jeg kommende løpende, for du har en venn».

Med små justeringer ble popsangen til en gospelsang, og dermed ble også innholdet mye sannere. Som menneske kan vi ikke være sikre på at vi vil være i stand til å holde et slikt løfte som sangen formidler. Men Gud har gitt et slikt løfte, og han kan også holde det: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal gi meg ære» (Salme 50, 15).

Som medmennesker vil vi gjerne komme løpende når noen trenger oss. Vi sier, og mener, at «du kan regne med meg». Men iblant lar det seg ikke gjøre å holde et slikt løfte. Men Gud kan det – og han gjør det.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Vitnene

Ikke vet vi hva de het, hvem de var eller hvor mange de kan ha vært. De var på jobb og fikk et sjeldent besøk.

«Det var noen gjetere der i nærheten», heter det i juleevangeliet. Nærmere presentert blir de ikke. Men de fikk høre englesangen og de fikk se Jesus-barnet. De var de første vitnene til det som hadde skjedd. «De bar med seg små lamonger som gutten skulle få», synger Prøysen, eller ville de bare vise ham dem?

Som voksen skulle han som lå i krybben identifisere seg med disse første vitnene og si om seg selv: «Jeg er den gode hyrde». En god hyrde gir kanskje ikke fra seg lamonger i øst og vest? Men han er stolt av dem! Og han viser dem fram!

De som hørte gjeterne fortelle om det de hadde sett og hørt, undret seg. Men det var en som ikke bare undret seg; hun gledet seg. Det var Maria. Hun tok vare på det. Kanskje var det hun som fortalte Lukas om disse første vitnene?

Publisert som «Dagens andakt» i www.kpk.no

Vekkelseskvinner

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en interessant reportasje redaktør Kari Fure har skrevet i Dagen på julaften, der hun forteller om sin tante Margit Fure og hennes makker Aud Lønning, som i 16 år reiste rundt som predikanter i Sunnhordland, Hardanger og Voss. De representerer en del av vekkelseshistorien i Norge der mye ennå ikke er fortalt.



Når man snakker om «vekkelsespredikanter» fokuseres det gjerne på menn. Og statistisk sett var det sikkert flere av dem enn av kvinnelige predikanter som reiste rundt. Nettopp derfor er det så viktig å få dokumentert og fortalt også deres historier. De kvinnelige evangelistene var gjerne sangevangelister, det vil si at de både forkynte og sang. I nyere tid er duoen «Marit og Irene» mest kjent – Marit Stokken og Irene Krokeide Alnes har reist sammen siden 1974, og har blant gjort en rekke innspillinger av sine sanger. Men på 1950- og 60-tallet var det flere slike duoer som reiste rundt og sang og forkynte. Både pinsebevegelsen, Frelsesarmeen og Norges Kristne Arbeideres Forbund hadde slike medarbeidere.
Noen av dem reiste i mange år, mens andre reiste i kortere tid. Ofte var det slik at når «mann og barn» kom inn i bildet, var det ikke lenger aktuelt – eller mulig – med den typen tilværelse.
Jeg kan ikke fri meg fra den tanke at her ligger det en utfordring både til forleggere og forfattere med tilknytning til de ulike vekkelsesbevegelsene. Disse vekkelseskvinnene fortjener å bli husket og deres tjeneste fortjener å bli dokumentert. Reportasjen i Dagen på julaften er et godt utgangspunkt for en slik dokumentasjon.

Sendt Dagen 25. desember 2013 - bildet viser søsterduoen «Milly og Oddny» som var aktive på 1960-tallet og sang inn flere plater