Om å finne «amen» og sette punktum

Lørdag 26. oktober avsluttet jeg et mangeårig «medarbeiderskap» i lokalavisa i Askim som en av de faste leverandørene av søndagsbetraktninger til avisa.

De første skrev jeg allerede høsten 1985, samme år som vi kom flyttende til Askim.
Den gang var det to aviser i Askim, både Øvre Smaalenenes Avis og Østfold-Posten. Dette var den tiden da man ennå leverte den slags på papir; jeg tror redaksjonene var glad til bare teksten var maskinskrevet. Det neste trinnet i teknologistigen var å levere på fax, men nå har det i mange år skjedd «elektronisk»; det vil si via e-mail. Før det hadde jeg skrevet noen andakter for Krigsropet, kanskje et ti-tall artikler i alt, spred over 13 års tjeneste.
En tid var det litt «til og fra» med om det var jeg eller andre som leverte Frelsesarmeens bidrag til denne serien, men siden tidlig 90-tall er det jeg som har skrevet disse betraktningene på vegne av Frelsesarmeen i Askim. Mange av dem har jeg nok tatt vare på som avisutklipp, og noen ligger vel også i manus, sammen med storparten av de prekener jeg også har holdt i disse årene.
Både når det gjelder avisandakter og prekener, har jeg holdt meg til kirkeårets tekst for den aktuelle søndag. Det ligger en viss disiplinering i dette. Man velger ikke bare et ord «som er blitt godt» for en, men må jobbe med iblant svært krevende tekster, både trosmessig og teologisk.
I sommer flyttet jeg fra Askim til Arendal, så når det nye kirkeåret – 2013/2014 - begynner 1. søndag i advent, er det også naturlig å overlate «stafettpennen» til en annen.
Avisandakter innbyr nok ikke til de store eksperimenter når det gjelder verken form eller innhold. Jeg tror jeg har forsøkt meg med det bare én gang – da leverte jeg et lite dikt i stedet.
Det har vært en glede og en utfordring å kunne levere disse betraktningene til lokalavisa. Hyggelig har det vært de gangene jeg har fått tilbakemeldinger på dem – det tyder vel på at de ble lest.
Kunsten i all formidling er å finne både «amen» og å sette punktum.
Når det gjelder søndagsbetraktningene i Askims lokalavis, er begge deler gjort med dette.

Nils-Petter Enstad

Det sjuende rommet

En gammel legende forteller om en mann som bygde et hus med sju rom. Han oppsøkte en hjemløs familie og tilbød dem å bo i huset, på betingelse av at de alltid holdt det sjuende rommet rent og i orden for ham.

Den første tiden gikk det bra, men så begynte de å slurve med renholdet, de brukte det sjuende rommet selv og til slutt nektet de huseieren å komme dit.

Det er nokså lett å forestille seg hvordan legenden skal forstås. Menneskets tid er delt inn i uker på sju dager hver. Den sjuende dagen skal være en annerledes dag; en hviledag, en helligdag.

Det er et paradoks at samtidig som vi får mer og mer fritid, blir dagene likere og likere: Like travle, like masete. Det var ikke uten grunn at Skaperen også skapte «et sjuende rom» som skulle være annerledes enn de andre seks. Kanskje vi skulle erobre helligdagen tilbake som en annerledes dag for oss alle?

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Med et Fadervår i pakt...

Av
Nils-Petter Enstad,
Forfatter







En rabiat massemorder gikk rundt på den idylliske øya og skjøt ned for fote. Mange forsøkte å gjemme seg. De fryktet for sine liv. Noen av dem grep bokstavelig talt til barnelærdommen og hvisket fram en gammel tekst: «Fader vår, du som er i himmelen…». Det er overlevende AUF-ere som forteller dette til den kristne avisa Dagen.

«Fader vår» er en av den vestlige kulturens grunntekster. I kristen sammenheng kalles den gjerne «bønnen Jesus lærte oss». Men det er ikke nødvendigvis en «kristen» bønn. Det er en bønn som både jøder og muslimer kan be. Den sier noe om Guds storhet som skaper og om hans omsorg for menneskene i store og små situasjoner. Fra det daglige brød til livets kriser.
Dersom man i det hele tatt tror på en guddommelig makt, kan man saktens be sitt Fadervår.
Et av Jesu pedagogiske prosjekter med å lære disiplene «Fader vår» var at en bønn ikke behøver å bestå av så mange ord. Med sine 65 ord favnet bønnen det meste og de fleste av livets sider. Det er en tekst det er vanskelig å komme utenom. Under den store minnekonserten for Freddie Mercury på Wembly stadion 20. april 1992, erklærte artisten David Bowie at han ønsket å gjøre «noe personlig» i kampen mot AIDS. Deretter knelte han på scenen og leste – bad? – nettopp denne bønnen: «Our Father, Thou who art in Heaven….». På scenen bak ham sto de gjenlevende medlemmene av Freddie Mercurys band «Queen».
Teatralsk? Typisk Bowie?
Saktens begge deler, men alt er ikke sagt med det. Det var mange tekster – dikt eller sanger – han kunne ha valgt, både for å markere sin egen sorg over kollegaens død og den avmakt mange følte (og føler) med tanke på årsaken til at han døde. Men han grep nesten så langt ned i den vestlige kulturens tekstkammer som det er mulig å komme, og fant fram til «The Lord’s Prayer» - Herrens bønn.

Den danske presten Christian Richardt formulerer det slik i en kjent salme:
«Aldri redd for mørkets makt!
Stjernene vil lyse;
med et Fadervår i pakt
skal du aldri gyse».
Han ville neppe formulert seg på samme måte i dag. «Aldri» er et sterkt ord; et ord man «aldri» bør bruke. Og kanskje er det nettopp i situasjoner der man må «gyse» - som i møtet med andres og kanskje også egen død – at man føler behov for å gripe til nettopp sitt Fadervår?

Publisert i Klassekampen 12. august 2013

Samme kall og samme budskap

En vise til Frelsesarmeens 125-årsjubileum

Samme kall og samme budskap,
samme Gud som kallet ga.
Samme kraft og samme nåde,
samme frelse, nå som da.

Samme nød og samme lengsel
etter frihet fra tvang.
Samme seier over synden,
samme jubel, samme sang.

Samme synd som skal bekjempes,
samme nederlag og nød.
Samme kors som en gang reistes
for å frelse oss fra død.

Samme Hellig Ånd fra Herren,
samme gaver som han ga.
Samme kall til ham å tjene,
samme budskap, nå som da.


Tekst: Nils-Petter Enstad

Denne sangen vant Frelsesarmeens sangkonkurranse i forbindelse med 125-årsjubileet. Morgan Juel Stavik laget melodien. Sangen ble framført av et stort felleskor under soldat- og medlemsmøtet i kongressen lørdag 29. juni.

Kom så drita full du er...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ingen som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen, har unngått å høre denne strofen: «Kom, kom, kom til Frelsesarme’n; kom så drita full du er…». Teksten fanger opp to særtrekk ved «Guds glade krigere», nemlig den åpne, kontinuerlige invitasjonen, og det at du kan komme som du er – om så «drita full».




Melodien er den samme som på alt kristent barnearbeids fremste klassiker: «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Det er en enkelt barnevers som til tider har hatt politisk sprengkraft i seg, og har det kanskje ennå: «Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord». Sånn sett fanger strofen «..kom så drita full du er» opp noe av det samme.

Den svensk-amerikanske fagforeningsagitatoren Joe Hill brukte den samme melodien da han skrev sin vise «The Tramp». Fred Åkeström har spilt inn en herlig versjon på svensk, visstnok hans egen oversettelse: «Tramp, tramp, tramp, gå på och trampa,/här finns ingenting att få./När du kommer hit härnäst åker du i mörk arrest./Det är bäst för dig att trampa och gå på». Ikke noe «kom, kom» eller «elsker alle barna» her.
Joe Hill endte ikke bare «i mørk arrest», men foran noen geværmunninger i Utah i november 1915 etter å ha blitt dømt til døden for et mord han med stor sannsynlighet ikke hadde begått. Man kunne ikke skyte ham for hans agitatorvirksomhet, og da var et uoppklart mord kjekt å ha. Det ga ham en legende- og martyrstatus som kanskje heller ikke var helt fortjent. Og noen av visene lever fortsatt. Som den om lofferen.

I år feirer Frelsesarmeen i Norge sitt 125-årsjubileum. Det er fremdeles de som synger sitt «kom, kom» når de ser en frelsessoldat, og det er fremdeles de som kommer – fulle som edru. Og det er fremdeles noen av oss som tror at Jesus faktisk elsker, ikke bare alle barna, men også oss voksne. Som tror at det er mer i pakt med hans idealer å si «kom, kom» enn å be dem gå videre, vandringsmenn og kvinner som kommer til våre byer og gater. Som ber dem komme, enten de er fulle, skitne eller bare rett og slett annerledes.

Publisert i Klassekampen 19. juni 2013

Send din ild...

Å, Kristus, guddomsflamme skjønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Oppfyll ditt løfte nå, Guds Sønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Se til vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp:
Gi oss på ny en pinsedåp,
send din ild, send din ild, send din ild.

William Booth

«Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» (1 Kong 18, 24).

Gjøre det også....

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en historie i skjæringspunktet mellom legende og anekdote, og som de fleste slike historier har den noe viktig å formidle: Det hadde vært en naturkatastrofe i en walisisk landsby rundt forrige århundreskifte. Det ble bestemt at hjelpearbeidet skulle organiseres etter menighetstilknytning. Alle i landsbyen ble samlet på torget, og så fulgte de med sine respektive prester: Baptister, metodister, anglikanere, katolikker. Men da alle disse var fordelt, sto det fremdeles en stor flokk igjen. Da tok den kvinnelige lederen for Frelsesarmeen i landsbyen ordet: -Alle dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Mens det politiske Norge diskuterer forbud mot tigging og om hjemløse skal få tilbud om en do, en dusj og et måltid, er det noen som tenker som den kvinnelige frelsesoffiseren fra Wales: Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med oss. På Fyrlyset i Oslo får romfolk et tilbud om mat, en do og en dusj. I armeens «storstue» Templet fikk mange hundre av dem mulighet til å sove under tak tidligere i vinter. For 120 år startet Armeens rusomsorg på samme måte: En frelsesoffiser som lot husløse sove i sitt lokale.
Det noen vil bestegne som å «sy puter under armene» på folk, blir i Frelsesarmeen oppfattet som selvsagte, medmenneskelige handlinger. Puter bidrar nå en gang til å gjøre livet litt mer behagelig for folk. Det har en verdi i seg selv. Knut Hamsun skrev: «Blide stunder har alle. En fange sitter på bøddelkjerren. En spiker gnager ham i setet. Han flytter seg, og synes han har det bedre.»
Jeg er født og oppvokst i denne bevegelsen og har tilhørt den i 60 år. Jeg er inhabil så det suser i en eventuell debatt om det er «riktig» når mine kamerater i Frelsesarmeen tilbyr slik hjelp. Jeg fikk inn med morsmelka en ryggmargrefleks som gjør meg sint når jeg hører snusfornuftig prat om man bare forsterker «problemet» ved å gi medmennesker noen øyeblikk av verdighet.
Det er en ryggmargrefleks som forteller meg at det er ikke nok å si «Halleluja»; man må gjøre det også.