Samme kall og samme budskap

En vise til Frelsesarmeens 125-årsjubileum

Samme kall og samme budskap,
samme Gud som kallet ga.
Samme kraft og samme nåde,
samme frelse, nå som da.

Samme nød og samme lengsel
etter frihet fra tvang.
Samme seier over synden,
samme jubel, samme sang.

Samme synd som skal bekjempes,
samme nederlag og nød.
Samme kors som en gang reistes
for å frelse oss fra død.

Samme Hellig Ånd fra Herren,
samme gaver som han ga.
Samme kall til ham å tjene,
samme budskap, nå som da.


Tekst: Nils-Petter Enstad

Denne sangen vant Frelsesarmeens sangkonkurranse i forbindelse med 125-årsjubileet. Morgan Juel Stavik laget melodien. Sangen ble framført av et stort felleskor under soldat- og medlemsmøtet i kongressen lørdag 29. juni.

Kom så drita full du er...

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Ingen som har eller har hatt tilknytning til Frelsesarmeen, har unngått å høre denne strofen: «Kom, kom, kom til Frelsesarme’n; kom så drita full du er…». Teksten fanger opp to særtrekk ved «Guds glade krigere», nemlig den åpne, kontinuerlige invitasjonen, og det at du kan komme som du er – om så «drita full».




Melodien er den samme som på alt kristent barnearbeids fremste klassiker: «Jesus elsker alle barna, alle barna på vår jord». Det er en enkelt barnevers som til tider har hatt politisk sprengkraft i seg, og har det kanskje ennå: «Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord». Sånn sett fanger strofen «..kom så drita full du er» opp noe av det samme.

Den svensk-amerikanske fagforeningsagitatoren Joe Hill brukte den samme melodien da han skrev sin vise «The Tramp». Fred Åkeström har spilt inn en herlig versjon på svensk, visstnok hans egen oversettelse: «Tramp, tramp, tramp, gå på och trampa,/här finns ingenting att få./När du kommer hit härnäst åker du i mörk arrest./Det är bäst för dig att trampa och gå på». Ikke noe «kom, kom» eller «elsker alle barna» her.
Joe Hill endte ikke bare «i mørk arrest», men foran noen geværmunninger i Utah i november 1915 etter å ha blitt dømt til døden for et mord han med stor sannsynlighet ikke hadde begått. Man kunne ikke skyte ham for hans agitatorvirksomhet, og da var et uoppklart mord kjekt å ha. Det ga ham en legende- og martyrstatus som kanskje heller ikke var helt fortjent. Og noen av visene lever fortsatt. Som den om lofferen.

I år feirer Frelsesarmeen i Norge sitt 125-årsjubileum. Det er fremdeles de som synger sitt «kom, kom» når de ser en frelsessoldat, og det er fremdeles de som kommer – fulle som edru. Og det er fremdeles noen av oss som tror at Jesus faktisk elsker, ikke bare alle barna, men også oss voksne. Som tror at det er mer i pakt med hans idealer å si «kom, kom» enn å be dem gå videre, vandringsmenn og kvinner som kommer til våre byer og gater. Som ber dem komme, enten de er fulle, skitne eller bare rett og slett annerledes.

Publisert i Klassekampen 19. juni 2013

Send din ild...

Å, Kristus, guddomsflamme skjønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Oppfyll ditt løfte nå, Guds Sønn,
send din ild, send din ild, send din ild.
Se til vår trang, hør på vårt rop,
til deg alene står vårt håp:
Gi oss på ny en pinsedåp,
send din ild, send din ild, send din ild.

William Booth

«Så kan dere påkalle guden deres ved navn, og jeg vil påkalle Herren ved navn. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Godt, la det være slik!» (1 Kong 18, 24).

Gjøre det også....

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er en historie i skjæringspunktet mellom legende og anekdote, og som de fleste slike historier har den noe viktig å formidle: Det hadde vært en naturkatastrofe i en walisisk landsby rundt forrige århundreskifte. Det ble bestemt at hjelpearbeidet skulle organiseres etter menighetstilknytning. Alle i landsbyen ble samlet på torget, og så fulgte de med sine respektive prester: Baptister, metodister, anglikanere, katolikker. Men da alle disse var fordelt, sto det fremdeles en stor flokk igjen. Da tok den kvinnelige lederen for Frelsesarmeen i landsbyen ordet: -Alle dere som ikke hører til noe sted, kan bli med meg, sa hun.

Mens det politiske Norge diskuterer forbud mot tigging og om hjemløse skal få tilbud om en do, en dusj og et måltid, er det noen som tenker som den kvinnelige frelsesoffiseren fra Wales: Dere som ikke hører til noe sted, kan bli med oss. På Fyrlyset i Oslo får romfolk et tilbud om mat, en do og en dusj. I armeens «storstue» Templet fikk mange hundre av dem mulighet til å sove under tak tidligere i vinter. For 120 år startet Armeens rusomsorg på samme måte: En frelsesoffiser som lot husløse sove i sitt lokale.
Det noen vil bestegne som å «sy puter under armene» på folk, blir i Frelsesarmeen oppfattet som selvsagte, medmenneskelige handlinger. Puter bidrar nå en gang til å gjøre livet litt mer behagelig for folk. Det har en verdi i seg selv. Knut Hamsun skrev: «Blide stunder har alle. En fange sitter på bøddelkjerren. En spiker gnager ham i setet. Han flytter seg, og synes han har det bedre.»
Jeg er født og oppvokst i denne bevegelsen og har tilhørt den i 60 år. Jeg er inhabil så det suser i en eventuell debatt om det er «riktig» når mine kamerater i Frelsesarmeen tilbyr slik hjelp. Jeg fikk inn med morsmelka en ryggmargrefleks som gjør meg sint når jeg hører snusfornuftig prat om man bare forsterker «problemet» ved å gi medmennesker noen øyeblikk av verdighet.
Det er en ryggmargrefleks som forteller meg at det er ikke nok å si «Halleluja»; man må gjøre det også.

Når så vi deg?

Når så vi deg i fengsel?
Når så vi du led nød?
Når så vi at du sultet
og ikke ga deg brød?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og bare lot deg ligge
langs veien der vi går?

Når så vi deg i fengsel
og møtte opp med deg?
Når så vi at du sultet
og delte vårt med deg?
Når så vi dine smerter,
din sykdom, dine sår
og ga deg trøst og pleie
langs veien der vi går?

Du viser oss din smerte,
du viser dine sår
i alle dem vi møter
langs veien der vi går.
Da ser vi deg i fengsel,
vi ser du lider nød.
Du bærer våre plager
i både liv og død.

Nils-Petter Enstad

Vår Far som er i himmelen...

Melodi: Auld Lang Syne

Vår Far som er i himmelen
og kjenner sine små:
Ditt rike kom, din vilje skje,
la oss din nåde få.
På jorden som i himmelen,
der skal ditt ord ha makt.
På jorden som i himmelen,
det skje som du har sagt.

Vi ber deg om det daglig’ brød,
vår sult du stille må.
Og tilgi oss vår store skyld,
lær oss å tilgi så.
På jorden som i himmelen,
der skal ditt ord ha makt.
På jorden som i himmelen,
det skje som du har sagt.

Vi ber om frelse fra alt ondt
som kommer i vår vei.
La ingen synd og fristelse
få skille oss fra deg.
For riket, det er ditt, vår Gud,
all makt og herlighet.
Vår Far som er i himmelen:
Lovet i all evighet.

Tekst: Nils-Petter Enstad

George Beverly Shea: Ville heller ha Jesus

Av Nils-Petter Enstad

En 23 år gammel sangstudent fant et ark med noen vers på pianoet sitt. Teksten i diktet traff den unge musikeren, og han begynte nesten spontant å nynne en melodi til ordene. Den unge studenten fra den gang, George Beverly Shea, døde 16. april i år, 104 år gammel. Det var i 1932 han laget melodien til teksten «Jeg vil heller ha Jesus», skrevet av prestefruen Rhea A. Miller. Få kristne sanger er så godt kjent som denne.

George Beverly Shea har selv fortalt om episoden som førte til at han skrev denne melodien. Han ble verdenskjent som sangsolist i Billy Grahams møtekampanjer over hele verden på 1950- og 60-tallet. I selvbiografien «How sweet the sound» forteller han at det var moren hans som hadde skrevet av de tre versene og lagt arket på pianoet. Kanskje ønsket hun å utfordre sin sønn på det teksten sier om å treffe valg? Teksten er på mange måter en parafrase av Jesu ord i Matteus-evangeliet om å vinne hele verden, men tar skade på sin sjel, som det sto i tidligere oversettelser.
Da Beverly Shea senere fikk sin første platekontrakt med selskapet RCA Victor, var det først og fremst denne sangen de ville feste til rillene. Senere har en lang rekke sangere spilt den inn, blant dem Jim Reeves. Sangen fikk norsk tekst av Trygve Bjerkrheim i 1951: «Jeg vil heller ha Jesus». Også den norske versjonen er spilt inn flere ganger.
Rhea F. Miller, som skrev teksten til denne sangen, levde fra 1894 til 1966. Hun var gift med Howard Miller, som sto sentralt i det amerikanske kirkesamfunnet Church of Nazarene. George Beverly Shea spilte inn mer enn 80 LP-plater eller album og skrev også flere andre sanger. Han ble nominert til Grammy-priser ved ti ulike anledninger, og vant den i 1965.
Han har selv sagt at når «Jeg vil heller ha Jesus» ble den sang han framførte flest ganger, skyldes det først og fremst teksten, og ikke hans egen melodi.