Jorden er din

Jorden er din og alt som den fyller,
alt har du skapt som din eiendom, Gud.
Vi er kun satt til rett å forvalte,
vokte og verne i tråd med ditt bud.

Jorden er din, Gud, hav, land og himmel,
alt det som vokser og lever og gror.
Mennesker, dyr og insekters vrimmel,
alt vokste fram da du talte et ord.

Jorden er din og ingen kan kreve
eiendomsrett til ditt skaperverk, Gud.
Alt du har skapt, har rett til å leve,
voktes og vernes i pakt med ditt bud.

Jorden er din, vi er bare gjester,
gjester som er på en liten visitt.
Hjelp å holde din klode i orden,
gi deg tilbake alt det som er ditt.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Mellom brødre....

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Det er gått ti år siden USA og Storbritannia gikk inn i Irak, og begrunnet dette med at man ville gjøre ende på Iraks påståtte lager av masseødeleggelsesvåpen. Disse ble aldri funnet, trolig fordi de ikke fantes, og krigen manglet legitimitet både fra FN og NATO. Det forhindret ikke at USA og president George W. Bush la sterkt press på flere NATO-land for å få dem med. Ett av disse var Norge, som mer eller mindre fortjent har hatt ry for å være den flinkeste gutten i NATO-klassen.

I ettertid har man fått vite at statsminister Kjell Magne Bondevik var innstilt på å gå av dersom ikke regjeringen samlet avviste dette presset. «Jeg sa at det ut fra mitt kristne og etiske verdigrunnlag ikke forelå et tilstrekkelig grunnlag for bruk av militærmakt,» sier han til Klassekampen 19. mars. Det var et språk Bush forsto, selv om han skulle være uenig i konklusjonen. Han skal da også ha sagt til Bondevik at «mellom venner» måtte det være rom for uenighet.
I 2003 var det trolig bare to europeiske ledere som kunne svart Bush på den måten. Foruten Kjell Magne Bondevik, kunne Tony Blair begrunnet sitt standpunkt på samme måte, og hatt en viss troverdighet. Han landet imidlertid på motsatt konklusjon enn sin norske kollega, uten at man - eller i hvert fall denne skribent - vet om han begrunnet dette med sin kristne tro eller ikke.
Det er ingen grunn til å tro annet enn at Bondeviks henvisning til sitt kristne og etiske verdigrunnlag var oppriktig ment. Selv om han er ordinert som prest i den norske kirke, har Bondevik vært forholdsvis lavmælt om sin tro i den politiske debatt. Sånn sett er han et godt eksempel på en praktisk, personlig tolkning av den lutherske toregimentslæren. I tilfellet Bush valgte han likevel å bruke sin kristne forankring som en del av begrunnelsen for et politisk standpunkt. Bondevik sier det samme intervjuet at Bush «hadde forståelse for Norges holdning». Jeg tror heller at han forsto argumentasjonen. Og som en som selv hadde brukt sin kristne tro som argument i nær sagt alle slags debatter, måtte han også respektere den. Selv i en sak der Bush brukte messianske argumenter til støtte for seg selv («Den som ikke er med oss, er mot oss»; jfr. Jesu ord i Matt 12, 30), måtte han godta at det kunne konkluderes annerledes – mellom brødre.

Guds lille fattige...

Av Nils-Petter Enstad



Verdens en milliard katolikker har fått en ny pave, og et nytt navn er introdusert i paverekken. Etter 23 ganger Johannes, 16 ganger Benedikt, 13 ganger Gregor og 12 ganger Pius er navnet Frans kommet til pavelig heder og verdighet. Mange vil mene det var på tide – særlig hvis forbildet til den nye paven er han som ble kalt «Guds lille fattige», nemlig Frans av Assisi. For mer enn 800 år siden vandret han rundt i Italia og talte både om forsakelse og naturvern. Hans tekst «Solsangen» er historiens første miljøvernsalme.

I mange år gikk en annen av «Guds små fattige» rundt i Oslos gater. Han het Frithjof, men ble kalt Frans eller Frants. På grunn av noen ukontrollerte spasmer i kroppen ble han kjent som Luse-Frants. Som sin navnbror fra Assisi vokste han opp i forholdsvis trygge kår, men i motsetning til Frans, overtok Frants sin fars forretning. Men han klarte ikke å drive den, og det som hadde vært en ved- og kullhandel endte som en omvandrende skraphandel. Frants og hans håndkjerre ble et kjent trekk i bybildet. Hans ærlighet var legendarisk og han gjorde alltid opp kontant.
Hans kristendom var av det enkle, tillitsfulle slaget; det man gjerne kaller «barnetro». Han var ofte å se på Frelsesarmeen i Pilestredet 22. Når kollektkurven gikk rundt, var det sedler han la i, ikke mynt.
Han var født 1. mai 1883 og vokste opp i det kildene kaller «et pent hjem» på Grefsen. Som voksen bodde han i mange år under verandaer og i kjellere og boder. I 1953 ble han 70 år og fikk alderstrygd. Den sto urørt på en konto til han døde. Da han under et sykehusopphold fikk en ny frakk av personalet, takket han pent. Men da forlot sykehuset neste morgen, hang den nye frakken igjen.
En vinterdag i 1958 ble han funnet i en kjeller i Kristian Augusts gate. Han ble kjørt til Ullevåll sykehus, men ga beskjed om at han ville betale for oppholdet. Et par dager senere døde han. Hans begravelse var en av de største Oslo hadde sett. Hans nekrolog sto på lederplass i Aftenposten.
Lillebjørn Nilsen har skrevet en vár, fin vise om ham. Her heter det i siste vers:
«Nå triller du din kjerre for din herre
som sikkert flittig oljer kjerrens hjul
i gater der hvor intet ondt kan sperre
veien for en sky og fremmed fugl…».

Vis meg ditt ansikt

En salme for langfredag
Irsk tone - «Be Thou my vision»
(«Deg å få skoda»)


Vis meg ditt ansikt, min Herre og Gud,
vis dine sår og din merkede hud.
Vis du meg pannen der tornene satt,
vis meg din smerte i dødsangstens natt.

Spottet, foraktet av mengden du ble,
dine disipler var ikke å se.
Ensom på korset, forlatt av din far,
ropte i angst, men du fikk ikke svar.

Alt du betalte, vår skyld og vår gjeld.
«Er du en frelser så frels nå deg selv!
Stig ned fra korset, om du er Guds Sønn».
«Far, dem forlat» var din eneste bønn.

Smerte og sår, det var alt i vårt sted,
straffen du bar for å skjenke oss fred.
«Fullbrakt» du ropte da seier du vant.
Frelser så stor, takk at nåde jeg fant.

Tekst: Nils-Petter Enstad

På fjellet

«Jeg vil være her,
sammen med deg»,
sa jeg
til Jesus
på fjellet.

«Jeg har en bedre idé»,
sa han.
«Jeg blir med deg
ned
i dalen igjen.»

«KVINNER SELV STOD OP….»

Av Nils-Petter Enstad

«Kvinner selv stod op at stride/som de vare mænd...», skrev Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid. Da Frelsesarmeen kom til Norge for 125 år siden, ble det en helt bokstavelig realitet, og det på en arena der mennene hadde dominert minst like sterkt som i det mest annet: Kristenlivet.

Frelsesarmeens grunnlegger William Booth var en mann som likte å spissformulere seg. Ett utsagn han huskes for, er «My best men are women». Blant kvinnene han satte inn på utsatte og krevende poster, var hans egne døtre.

I kirkehistorien står Frelsesarmeen som pioneren for kvinners rett til både forkynnelse og kristent lederskap.
Av gruppen på seks personer som «åpnet ilden» for Frelsesarmeen i Norge søndag 22. januar 1888, var fire kvinner og to menn. Leder for gruppen var en svensk kvinne på 50 år, en tidligere bokhandler i Värnamo som var blitt kjent med familien Booth, og som i 1882 hadde «åpnet ilden» i Sverige. Hun het Hanna Ouchterlony og hadde tittelen «kommandør».
Allerede i løpet av de to første arbeidsårene ble det dannet 26 menigheter rundt om i landet, fem av dem bare i hovedstaden. De som ble satt til å lede disse menighetene var unge – til dels svært unge – mennesker; mange av dem også forholdsvis nyomvendte. Og mange av dem var unge kvinner. Det provoserte mange. Norsk kristenliv var ikke vant til kvinnelige predikanter, og slett ikke kvinnelige pastorer, og Frelsesarmeen ble av enkelte omtalt både som «dyret i åpenbaringen» og «den store skjøge». Også pøbelen, som var en del av bildet mange steder der Frelsesarmeen kom, ble provosert av disse «halluja-jentene». Jeanna Corneliussen, en av dem som var med på de første møtene i 1888, ble krøpling for livet etter å ha blitt sparket i underlivet av pøbel som gikk amok under et møte i Kristiania høsten 1888. Hun var da leder for en av menighetene i hovedstaden.
I 1898 ble den svenskfødte Annette Anderson utnevnt til divisjonssjef for Midt-Norge, en stilling og et ansvar som tilsvarer biskop i andre kirkesamfunn. Og slik kunne man ramse opp modige kvinner som «stod op at stride som de vare mænd» - minst!
Til sommeren kommer Frelsesarmeens verdensleder til Norge for å markere 125-årsjubileet. Generalen heter Linda Bond.
Det er en kvinne, i tilfelle noen lurte.

Vår Far som er i himmelen....

Melodi: Auld Lang Syne

Vår Far som er i himmelen
og kjenner sine små:
Ditt rike kom, din vilje skje,
la oss din nåde få.
Omkved:
På jorden som i himmelen,
der skal ditt ord ha makt.
På jorden som i himmelen,
det skje som du har sagt.

Vi ber deg om det daglig’ brød,
vår sult du stille må.
Og tilgi oss vår store skyld,
lær oss å tilgi så.



Vi ber om frelse fra alt ondt
som kommer i vår vei.
La ingen synd og fristelse
få skille oss fra deg.
Omkved:
For riket, det er ditt, vår Gud,
all makt og herlighet.
Vår Far som er i himmelen:
Lovet i all evighet.

(2001)

Høsten 1999 ga Cliff Richard ut en plate han kalte «The Millenium Prayer», der han sang teksten til Fadervår på den skotske folkemelodien «Auld Lang Syne». Utgivelsen ble veldig omdiskutert, men også veldig populær. Etter nesten tilfeldig å ha hørt Cliffs versjon på fjernsyn en kveld, skrev jeg denne teksten på toget mellom Askim og Oslo neste morgen. Teksten ble sunget første gang under morgenandakten på Kristelig Folkepartis landskontor samme dag.
Samme år ble den tatt med i sangsamlingen «Til vår Gud» som Frelsesarmeen ga ut. Her hadde den tittelen «Tusenårsbønnen», som også var den tittel jeg ga teksten den gang den ble skrevet.