Dag Hammarskjöld - politiker, diplomat og kristen mystiker

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Han er den eneste som har fått Nobels Fredspris etter sin død. Fremdeles diskuteres det om hans død var en ulykke eller et politisk mord. Søndag 18. september er det 50 år siden FNs andre generalsekretær, svensken Dag Hammarskjöld, omkom da flyet han satt i styret i jungelen i det nåværende Zambia. I dag huskes han trolig best for en bok som kom ut etter hans død, der han framstår som en kristen mystiker.

«Du overtar verdens vanskeligste jobb», var den velkomsthilsen nordmannen Trygve Lie ga sin ettermann da han i 1953 overlot ansvaret som FNs generalsekretær til Dag Hammarskjöld. Det var mange kontraster mellom de to: Arbeidergutten fra Grorud og overklassegutten som vokste opp på Uppsala slott. Begge hadde tjent sine land i ansvarsfulle stillinger. Lie som justisminister i Nygaardsvolds regjering, og senere som utenriksminister i London-regjeringen. Hammarskjöld som diplomat, men også som politiker. Det var fra stillingen som konsultativ statsråd i Tage Erlanders regjering at den partiløse Hammarskjöld ble kalt til FN.
Som generalsekretær måtte han håndtere en rekke internasjonale krisesituasjoner, så som Suez-krisen i 1956 og Kongo-krisen i 1960. Det var under en reise i forbindelse med denne at han omkom, 56 år gammel.

Manuskript
Etter Hammaskjölds død fant man et brev han hadde skrevet til en god venn i Sverige, Leif Belfrage, og en ringperm med notater. På permen hadde han skrevet en tittel: «Vägmärken».
Notatene var en rekke maksimer og frie vers, og Hammarskjöld selv kalte notatene «en dagbok eller en hvitbok om mine forhandlinger med meg selv – og med Gud».
Boka kom ut på Bonniers forlag i Sverige i 1963, og kom året etter også i norsk utgave. Den norske utgaven er kommet i flere opplag. Den siste utgaven kom på Lunde Forlag i 2003. Da var det 50 år siden Hammarskjöld tiltrådte som generalsekretær i FN.
Boka er redigert kronologisk, og notatene er samlet gjennom mange år. Noen av dem er det man vil kalle «generell livsvisdom», andre går inn i kristenmenneskets utfordringer: «Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud har tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke har tid til Gud», skriver han i 1941 eller 1942.
Samme år skriver han også: «Menneskedyrets livskrav blir ikke til bønn ved at man setter Gud som adressat».
At Hammarskjölds forhandlinger med Gud kunne være krevende, går fram av et annet, senere notat: «Veien til innsikt går ikke gjennom tro. Først gjennom den innsikt vi vinner ved å forfølge det innerstes flyktende lys, kan vi nå fram til å fatte hva tro er. Hvor mange er ikke drevet ut i mørket ved den tomme tale om troen som forsantholden».
I det året han ble FNs generalsekretær, skrev han: «Hva betyr i siste instans ordet Offer? Eller bare ordet gave? Den som intet har, kan intet gi. Gaven er Guds – til Gud».
I den samme perioden noterte han: «Jeg er kalken. Drikkens er Guds. Og det er Gud som tørster».

Bønn
Den språkmektige generalsekretæren skrev sine tanker ned på flere språk. De fleste på svensk, mens også på engelsk og fransk. Noen av dem står nærmest som ”punchlines”, så som denne: «The lovers of God have no religon but God alone».
I mange notatene han gjorde, er han opptatt av bønn: «Bønnen, krystallisert i ord, fikserer om og om igjen en bølgelengde der dialogen må føres videre endog når bevisstheten retter seg mot andre mål».
Den mest kjente teksten fra ”Veimerker” er da også en bønn. Den har ofte vært brukt både i gudstjenester og til privat andakt:

«Du som er over oss,
Du som er en av oss,
Du som er -
også i oss.

Måtte alle se deg – også i meg.
Måtte jeg få berede veien for deg
og takke for alt som da vederfares meg.

Måtte jeg ikke derved glemme andres nød.
Hold meg fast i din kjærlighet
slik du vil at alt skal bevares i min.

Måtte alt mitt vesen vendes om til din ære,
og måtte jeg aldri fortvile.
For jeg er under din hånd,
og i deg er all kraft og godhet.

Gi meg et rent sinn – at jeg må se deg,
et ydmykt sinn – at jeg må høre deg,
et kjærlig sinn – at jeg må tjene deg,
et trofast sinn – at jeg må bli i deg».


Publsiert i Fredrikstad Blad mandag 19. september 2011

De søkte samme tempel

En åndelig vise om fariseeren og tolleren

De søkte samme tempel,
de søkte samme Gud.
Den ene med sin synd og skam,
den andre med sin skrud.
Den ene med sin anger,
sin sorg, sitt nederlag.
Den andre med sin stolthet,
sitt eget velbehag.

De søkte samme tempel,
de søkte samme Far.
Den ene kom med ydmykhet,
den andre stolt fram bar
hvor from han var i gjerning,
i tanke, handling ord.
Den andre bad så stille:
Tilgi min synd så stor.

De søkte samme tempel,
de søkte samme fred.
Den stolte og den ydmyke,
de var på Herrens sted.
De søkte Herrens ansikt,
hans gode velbehag.
De søkte samme tempel,
kun en ble frelst den dag.

Tekst: Nils-Petter Enstad

Skrevet til 12. søndag etter pinse, 2011 – sunget i gudstjenesten samme dag med en melodi av Morgan Stavik

Rundtur i himmelen?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Den fire år gamle sønnen til en amerikansk pastor ble kjørt i hui og hast til sykehuset med sprukket blindtarm. Det var dramatisk, men det gikk bra. Da fireåringen våknet opp fra narkosen kunne han imidlertid fortelle at han hadde vært død, og han hadde vært i himmelen. Der hadde han møtt sin bestefar, han hadde møtt den gammeltestamentlige skikkelsen Samson, han hadde møtt døperen Johannes og han hadde selvsagt møtt Jesus. I dag er gutten fra den gang 11 år, og hans far har skrevet en bok om sønnens rundtur i himmelen. Boka heter ”Heaven is for real”, og er solgt i mer en halvannen million eksemplarer.

Troen på et liv etter dette har sittet dypt i de fleste kulturer. Den jødisk-kristne er ikke noe unntak. Men mens eksempelvis den norrøne oppfatningen av evigheten var svært konkret, er Bibelens tekster om dette svært vage. Det som finnes er noen poetiske vendinger, som i Johannes Åpenbaring, der perler, edelstener og andre kostbarheter brukes for å beskrive den himmelske herlighet. For å kompensere for denne bildebruken, har menneskene ofte fylt ut med sine egne himmelforventninger. Veldig ofte ender disse opp med det Sigrid Undset litt spydig kalte ”et nytt og herliggjort Fredrikstad”, som en kommentar til daværende byfogd Ludvig Dahls beskrivelse av livet etter døden på 1920-tallet.
Det er en forholdsvis vanlig tanke blant norske kristne at man ”skal møtes igjen” når livet her nede er slutt. Da skal man få svar på alt man har lurt på, og man skal møte igjen, ikke bare sine kjære – bestefaren! – men også de bibelske heltene, trosheltene fra kirkehistorien, trosfeller av alle kategorier og så selvsagt Jesus.
Jeg er ikke lenger der at jeg tenker på himmelen som et stort reunionparty, selv om jeg tror på et liv etter dette. Men kunnskapen om hvordan det livet skal arte seg, vil jeg ha til gode. Jeg tror det uansett er hinsides en hver beskrivelse. De ordene som kan beskrive himmelen finnes ikke.
Jeg synes likevel det er nokså harmløst at en gutt på 11 år tror han var i himmelen og møtte bestefar og Samson og Jesus mens han lå i narkose. Men det er ikke like harmløst at hans far – en mann med teologisk utdannelse – gir ut fortellingen som sønnens rundtur i himmelen i bokform, og at den selger i store opplag.

Publisert i Klassekampen 10. august 2011

William Booths "profeti"

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Narve Holmen refererer i Dagen 4. august en uttalelse av Frelsesarmeens grunnlegger William Booth som Holmen kaller ”en endetidsprofeti”.
William Booth selv kalte aldri den analysen han gjorde ved overgangen fra det 18. til det 19. århundre en ”profeti”. Han brukte heller ikke formuleringen ”i de siste tider” da han kom med uttalelsen, som Holmen dessuten refererer feil.
Bakgrunnen var at en amerikansk avis i desember 1899 tok kontakt med en rekke fremtredende mennesker i samfunn og kulturliv og stilte dem følgende spørsmål: ”Hva er etter Deres mening den største fare, sosialt eller politisk, som truer det kommende århundre?”
En av dem som ble spurt, var William Booth, og da journalisten som hadde fått i oppdrag å intervju ham om dette oppsøkte generalen på hans kontor, hadde han en lapp med noen punkter liggende foran seg. Svaret hans ble referert slik: ”Den største fare anser jeg å være forkynnelsen av religion uten Den Hellige Ånd, kristendom uten Kristus, tilgivelse uten botferdighet, frelse uten gjenfødelse, politikk uten Gud og himmel uten helvete” (kilde: H.A. Tandberg: ”50 års korstog”, Oslo 1937, side 255-56).
Det er ingen tvil om at uttalelsen viste seg å være en meget presis analyse av hvordan det 20. århundre utviklet seg. Noen vil kanskje kalle den profetisk. William Booth selv ga den ingen slik status, og han valgte heller ikke profetiens form da han kom med sin analyse. Man må gjerne henvise til de seks punktene i den offentlige samtalen, men da bør han gjengis noenlunde korrekt.

Publisert i Dagen lørdag 6. august 2011

Stillheten etterpå

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

De satt ved siden av hverandre i flyet. Begge var godt kjent i samtiden; begge var regnet blant de fremste, svenske sangerne i sin samtid. – Om De ville gå til operaen, herr Ekberg, kan jeg garantere at De ville bli en verdenssuksess, sa den ene. –Og om De ville brukes Deres stemme i Guds tjeneste, kan jeg garantere at De ville bli til rik velsignelse, herr Björling, sa den andre.

Det var helst et uttrykk for den litt godlynte, faglige ”mobbingen” som utøvere med stor respekt for hverandre kan tillate seg. Einar Ekberg var så avgjort en verdenssuksess innen den kristne sangens verden. Han hadde spilt inn mange plater og han sang for tusenvis av mennesker på store, kristne samlinger verden over. Og mange vil si at Jussi Björling brukte sin stemme ”i Guds tjeneste”, som når han stilte opp og sang gratis på arrangementer i Frelsesarmeens regi, eller når han tolket salmen ”O helga natt”.
De var nokså nær hverandre i alder. Livsløpene deres ble ulike, og begge døde i forholdsvis ung alder. Jussi Björling ble i hvert fall delvis offer for sitt harde liv, ikke minst med et massivt alkohol- og pillemisbruk. Når han skulle synge på Frelsesarmeen, passet man på at han fikk sove ut så mye av rusen som mulig på en sofa i et av de mindre rommene i bygningen. Når det nærmet seg tidspunktet da han skulle synge, hadde en frelsesoffiser i oppgave å vekke ham og hjelpe ham med å gjøre seg klar.
Einar Ekberg fikk forholdsvis tidlig vite at han hadde en kreftsvulst i den ene leggen. En operasjon ble anbefalt, men i stedet ble han overbevist om at Gud ville helbrede ham. Troen på guddommelig helbredelse sto sterkt hos den første generasjonen pinsevenner. Derfor ble det ingen operasjon, en beslutning som trolig forkortet hans liv med flere år.
Jussi Björling var bare 49 år gammel da han døde av hjerteinfarkt en februardag i 1960. Einar Ekberg var blitt 56 år da han døde 5. august året etter. To av Sveriges flotteste stemmer ble tause med kort tids mellomrom for omlag 50 år siden.
Jeg lytter til innspillinger av dem begge, og jeg gjør det med stor glede, enten det er Jussi Börling som synger ”O helga natt” eller Einar Ekberg som synger ”O store Gud”.
Når sangen er over, lytter jeg til stillheten etterpå.

Publisert i Klassekampen 2. august 2011

EN SALME, EN SANG OG EN VISE

Jeg ønsker å Herren lovprise,
en salme, en sang og en vise.
En salme om nåden fra Golgata kors,
en sang om at Herren enn lever i oss,
en vise om tjenesten han lar oss få,
med dette vi kan ut til mennesker gå
og sammen vår Frelser lovprise.
En salme, en sang og en vise.

Tekst: Nils-Petter Enstad – 31. juli 2011

Den svarte fredag

Hvor var du da de fryktelige skjedde?
Hvor var du da det grusomme fant sted?

Dette var tenkt som innledningen til en salmetekst, men jeg kom ikke lenger dette...