Dobbel dose

Den engelske presten A.M. Toplady skal ha blitt overrasket av et uvær og søkte ly i en åpning i en fjellskrent.

Den opplevelsen ga inspirasjon til salmen «Klippe, du som brast for meg», som senere er blitt en av de mest kjente salmetekstene i verden.
I den engelske utgaven ber salmedikteren om at vannet og blodet fra den brustne klippen skal være «the double cure» som tilgir synd og renser fra urett.
Dette «dobbel dose»-bildet er ikke like godt ivaretatt i alle de norske oversettelsene, men i en av dem heter det:
«…bli for meg den helseflod
som meg renser og gjør god».

I Jesaja 40,2 heter det at folket har «fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette verset har jeg fått forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, han har også gitt oss ny startkapital.
Dobbel dose.
Eller 1 Johannes 1,9: Han «tilgir oss syndene og renser oss for all urett».
Dobbel dose igjen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Signalet

Tidlig på 1970-tallet ble sangen «Tie a yellow ribbon round the old oak tree» en stor platesuksess.

Sangen handlet om en ung mann som hadde sonet en fengselsstraff og nå lurte på om han var velkommen hjem.
Han skrev et brev til sin kjære der han fortalte at han ville reise forbi huset der hun bodde.
Dersom han var velkommen tilbake, skulle hun binde et gult bånd rundt den gamle eika utenfor huset.
Var ikke båndet der, ville han bare dra videre.
Teksten skal være basert på en sann historie, og ifølge den var båndet på plass.
Det finnes mange historier om hvordan mennesker har signalisert ulike ting til hverandre.
Noen ganger kan signalet se helt tilfeldig ut, andre ganger er det snakk om dyp symbolikk.
I Josvas bok leser vi om da Jerikos murer falt sammen, med ett unntak: Den delen av muren der det sto et hus hvor en rød snor hang framme.
Hun som bodde der, hadde hjulpet Herrens utsendinger.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gode, gamle dager

I 1968 ble en 18 år gammel walisisk jente plutselig verdensberømt med en enkel vise på en melodi det var lett å huske.

Jenta het Mary Hopkin (bildet) og sangen «Those were the days» .
Det er en litt nostalgisk sang der det ses litt tilbake og man må erkjenne at mange ting ikke er som de var.
Tittelen på sangen er nesten blitt et ordtak: «Those were the days» – «Dét var tider, det».
Denne nostalgifølelsen er velkjent, både i menigheter og andre organisasjoner, det være seg idrettslag eller politiske partier.
En leder i en kristen organisasjon sa det slik en gang: –Hos oss er vi i andre og tredje generasjon opptatt av å fortelle dem i fjerde generasjon om hvor herlig alt var – i den første generasjon.
I en situasjon der Israels folk så bakover med lengsel, sa Herren: «Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram» (Jes 43,18).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

En midlertidig bolig

I en av de gospelsangene Jim Reeves spilte inn, heter det: «Denne verden er ikke mitt hjem, jeg er bare på gjennomreise».

Dette med å ha en midlertidig bolig, er noe man kan møte på forskjellige måter.
Det kan handle om at man har tjenestebolig, og den har man bare så lenge man er i den bestemte tjenesten på det bestemte stedet.
Eller det kan handle om at livet har gjort noen vendinger som krever at man er «mellom» steder eller jobber for en tid.
Men også i eksistensiell forstand kan man snakke om å bare ha en midlertidig bolig; at livet selv, slik vi lever det her på jorden, representerer en midlertidig bolig.
Jesus selv hadde ikke såpass engang.
I Matteus 8 kan vi lese hvordan han henviste både til skogens dyr og fuglene under himmelen, men la til at «Menneskesønnen har ikke noe han kan hvile hodet på» (vers 20b).
Jesu «egentlige» hjem er i himmelen.
Der er vårt egentlige hjem også.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Gjester som ikke vil komme

Han trodde han hadde mange venner, den ugifte, men meget sosiale bankfunksjonæren.

Da han skulle fylle 50 år, innbød han derfor til «åpent hus» i sitt eget hjem.
Mat og drikke var bestilt, leiligheten var pyntet.
Men da dagen opprant, kom det ikke noen gjester.

Jesus forteller en lignelse om en som opplevde noe lignende (se Lukas 14).
Han innbød til gjestebud, men alle hadde unnskyldninger for ikke å komme.
Hans «svar» var å sende tjenerne sine ut og nøde folk til å komme inn.
Vår venn bankfunksjonæren valgte en lignende strategi resten av livet.
Ved ulike merkedager innbød han mennesker som han visste ikke fikk slike innbydelser; ensomme, enslige mennesker som opplevde det vi i dag kaller «utenforskap».
Som verten i Jesu lignelse var det målet hans å klare å innby så mange at «huset mitt kan bli fullt» (vers 23).
Lignelsen om det store gjestebudet viser oss at Gud er en gjestfri Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Guds problembarn»

Han kaller seg «Guds problembarn», sangeren Willie Nelson.

En av sangene hans, «Family Bible», er om en familie som samler seg rundt familiebibelen til andakt mens de synger «Klippe, du som brast for meg».
Inspirasjonen til sangen fikk han fra minnet om sin egen bestemor, som alltid nynnet den salmen mens hun leste i Bibelen.
Sangen etterlyser mange flere familiebibler rundt om i hjemmene, og at disse skal brukes flittig.
Når Willie Nelson kaller seg et «Guds problembarn» er det ut fra en selvinnsikt mange av oss kan kjenne oss igjen i.
Man kan med stor rett beskrive alle mennesker – kristne eller ikke – som «Guds problembarn».
Bibelen sier om dette: «Her er det ingen forskjell, for alle har syndet og mangler Guds herlighet», før den legger til: «Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus» (Rom 3,23-24).
«Guds problembarn»?
Velkommen i klubben!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forkledningen

Både i USA og England ble det i sin tid laget en type reality-fjernsyn med tittelen «Undercover Boss».

Den gikk i flere år og i flere land. På norske skjermer har vi hatt lignende serier, blant annet «Millionær i forkledning».
Konseptet var at en velstående bedriftseier gikk «undercover» i en av sine egne virksomheter, arbeidet «på gulvet» en ukes tid og observerte både medarbeidere og hvordan organisasjonen fungerte.
Da uka var slutt, sto sjefen fram og tok tak i det han eller hun hadde observert.
Noen medarbeidere ble forfremmet eller fikk en form for økonomisk belønning, andre ble tilbudt videreutdanning eller kurs.
Kanskje er det fordi man som andaktsskribent har den bakgrunnen man har, men dette konseptet kan da minne om Guds eget konsept?
Det at hans egen sønn ble født som et lite barn og levde som en vanlig gutt og senere mann; er det ikke rett og slett Jesus-fortellingen fra evangeliene?
Han gikk også «under cover».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.