Paulus og «fake news»

Begrepet «fake news» er blitt et kjent fenomen.

I en tid der hvem som helst kan opprette nettsider og profiler på nett, blir også alle slags påstander og meldinger formidlet og får spre seg uten noen form kontroll av sannferdighet eller substans.
En gammel journalist grøsser over en slik «utvikling».
Paulus advarte mot «fake news»: «Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som stammer fra menneskelige overleveringer og grunnkreftene i verden og ikke fra Kristus» (Kol 2,8).
Det er mange slags religiøse og filosofiske tanker og strømninger som dukker opp, og gjør det fremdeles.
Mange av dem påberoper seg å være kristne.
Testen på om det stemmer, er om de gir Jesus ære: «Ingen kan si: "Jesus er Herre!" uten i Den hellige ånd» (1 Kor 12,2).
Som Peter sa om Jesus rett etter pinsedagen: «Det finnes ikke frelse i noen annen» (Apg 4,12).
Ingen andre navn, ingen annen sannhet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Et nytt hjerte

Tanken på kirurgiske inngrep i hjertet skaper gjerne en følelse av dramatikk.

Mange hjerteoperasjoner er imidlertid forholdsvis kurante, som når både kongen og dronningen har fått satt inn pacemaker.
I desember 1967 var det en sensasjon da et hjerte for første gang ble transplantert fra ett menneske til et annet.
Men alt i Bibelen kan vi lese om å få et nytt hjerte: «Jeg gir dere et nytt hjerte, og en ny ånd gir jeg inni dere. Jeg tar steinhjertet ut av kroppen deres og gir dere et kjøtthjerte i stedet» (Esek 36,26).
Kanskje var det dette som inspirerte Astrid Lindgren til boka «Mio, min Mio»?
Der må prins Mio kjempe mot den onde ridder Kato.
Det som gjør ham så ond, er at han har et hjerte av stein, bokstavelig talt, og ikke et av kjøtt og blod.
Frelsesoffiseren John Lawly skrev i en sang: «Hjerter er det verden trenger, rene hjerter, døpt i ild».
Ikke kalde, men varme. Ikke av stein, men kjøtt og blod.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Å holde i hånden

Bildet viste et eldre ektepar som gikk hånd i hånd. «Aldri for gammel til å holde hverandre i hånden», sto det under bildet.

Å holde noen i hånden er et velkjent uttrykk for både kjærlighet, trygghet og omsorg.
Barnet som holder den voksne i hånden eller kjæresteparet som holder hverandre i hendene.
Det å bli holdt i hånden er også noe man kjenner fra den kristne sangskatten: «Ta meg ved hånden, Frelser, før du meg sikkert frem», heter det i en sang.
Andre kjente sanger om det samme er «Take my hand, precious Lord», «Put your hand in the hand», «Jeg er i Herrens hender» og «I Herrens hender».
Også i Bibelen kan man finne dette bildet.
Profeten Jesaja sa: «I begge mine hender har jeg tegnet deg» (49,16), og Jesus, da han hang på korset: «I dine hender overgir jeg min ånd» (Luk 23,46).
Som det også heter i sangen: «...selv om den selsomt snor seg, sikkert det bærer hjem».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Om bøker

Jeg tror kanskje jeg har den ennå, den aller første boka jeg kjøpte for mine egne penger.

Jeg var åtte år og boka het «Bamsefar og andre viser fra barnetimen».
Snart 65 år senere er det blitt adskillig flere, enten de er kjøpt for egne penger eller mottatt som gaver.
Derfor kan jeg kjenne meg igjen i det Paulus skriver fra sitt fangenskap i Rom der han ber sin venn Timoteus om litt praktisk hjelp: Om han kan ta med en kappe han har lagt igjen, og noen bøker (2 Tim 4,16).
Noen vil kanskje kjenne seg igjen i hjertesukket fra den bibelske vismannen om at det «er ingen ende på de bøker som skrives» (Fork 12,12), men i bunn og grunn er vi takknemlige både for de gamle, velkjente bøkene og de nye.
Men alle bøker er ikke like viktige.
Og av alt som har vært gitt ut, er det bare én bok, en samling med skrifter, som kalles «Bøkenes bok».
Den er det både skrevet om og sunget om.
Og den leses fremdeles.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Enn ei et fjed»

Jeg hører til den generasjonen som ikke bare lærte salmevers i skolen, men som måtte pugge dem. Det gjør at mange av dem sitter ennå, mer enn 60 år senere.

En av disse salmene er «Så ta da mine hender».
Her heter det i den versjonen vi pugget:
«Jeg kan ei gå alene
enn ei et fjed».
Allerede da var «fjed» et ord vi ikke brukte i dagligtalen. Senere er salmeteksten blitt endret til «nei, intet sted».
«Fjed» er et gammelmodig ord som betyr «skritt».
Det er mange slike ord i gamle salmetekster som ikke brukes lenger, det være seg på norsk eller andre språk.
I enkelte engelskspråklige julesalmer, som «Mary’s Boy Child», finner vi ordet «hark».
Det betyr ikke å harke, men «lytt» eller «hør», og brukes særlig om englesangen på Betlehemsmarkene.
Mange er glad i disse litt gammelmodige ordene, og man tenker kanskje ikke på at de ikke var gammelmodige den gang sangen ble skrevet.
Men budskapet er like aktuelt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Forbindelse og nærhet

Sommeren 1978 flyttet jeg og min lille familie til byen Nykøbing Mors i Danmark.

Den ligger på øya Morsø i Limfjorden. Noen måneder før var det omsider kommet en bro mellom øya og fastlandet, og lokalavisa skrev med stolthet: «Kontinentet omsider landfast med Mors».
En engelsk avis skal ha skrevet noe lignende en gang tykk tåke stengte den engelske kanal: «Hele Europa er isolert av tåke».
Slike kommentarer gis gjerne med et glimt i øyet, men har samtidig noe gjenkjennelig ved seg.
Som en skal ha sagt: «Dersom Gud kjennes langt borte, er det ikke fordi det er han som har flyttet på seg!»
«Herren er nær» er et uttrykk vi finner flere ganger i Bibelen, som i Salme 145,18: «Herren er nær alle som kaller på ham, alle som kaller på ham i sannhet».
Også i salmeskatten finner vi tekster om at Herren er nær; Jesus er nær.
Det er slik han ønsker det skal være.
Han vil være nær oss, om vi vil være nær ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Bildet viser broa over Sallingsund på Jylland, som er den det henvises til i teksten.

Kjent skyldig?

På et russekort leste jeg for mange år siden: «Dersom du sto anklaget for å være kristen, ville du da blitt kjent skyldig?»

Jeg vil tro det var en kristenruss som hadde denne teksten, og tanken bak var vel å utfordre til en refleksjon: Vet eller forstår dine omgivelser at du er en kristen?
Russekortet er fra en tid der det å skulle svare i en domstol på om man var kristen, virket helt absurd.
I dag er dette en realitet for mange.
Flyktninger fra andre land som har konvertert til kristendommen, opplever at norske domstoler eller forvaltningsorganer skal avgjøre om vedkommende er «kristen nok» til å få opphold i Norge.
En ung mann tok imot Jesus, men lot det gå noen uker før han fortalte dette til sine arbeidskamerater.
Til slutt fikk han sagt det, men som en av kollegene sa: – Det har vi da skjønt! Du banner jo ikke lenger.
Mer krevde det ikke å bli kjent skyldig i å være kristen!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.