Guds lille fattige

Da argentineren Jorge Mario Bergoglio ble valgt som den katolske kirkes overhode i 2013, tok han pavenavnet Frans I.

De fleste av hans 265 forgjengere som paver har valgt navn etter apostler eller helgener; 23 paver har hett Johannes, 16 har hett Benedikt, som betyr «den velsignede».
Jorge Mario valgte navnet til helgenen Frans av Assisi, som levde fra 1182 til 1226. Det hadde ingen gjort før.
Den historiske Frans kalte seg selv «Guds lille fattige» – han var rikmannssønnen som valgte å leve i fattigdom for å tjene og ære Gud.
I mange år ruslet en mann rundt i Oslos gater som også ble kalt Frans; han het egentlig Frithjof.
Lillebjørn Nilsen laget en fin, liten vise om «Luse-Frans», og om hans enkle tro på Gud.
Bønnen hans var barnebønnen:
«Gud som har oss småbarn kjær,
se til meg som liten er».
Jesus sa da også noe om å ta imot ham på samme måte som et lite barn ville gjort det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Ny startkapital

Den kalles ofte for «Trøsteboka», fra kapittel 40 og utover hos profeten Jesaja.

Da jeg var elev i vårkurset ved Bibelskolen i Bergen i 1970, var det dette som var pensum i faget Det gamle testamente.
Fra disse timene er det særlig én forklaring jeg husker, når det i vers 2 heter om Jerusalem «at hun har fått dobbelt fra Herrens hånd for alle sine synder».
Dette fikk vi forklart slik: Gud har ikke bare betalt konkursen vår, men gitt oss ny startkapital.

For meg er dette verset å betrakte som evangeliet i Det gamle testamente.
Resten av undervisningen om «trøste-Jesaja» må jeg innrømme at jeg stort sett har glemt, men denne forklaringen sitter.
Gud har, gjennom frelsen i Jesus Kristus, ikke bare gjort opp vår gjeld, sånn at vi er tilbake ved start. Han har gitt oss ny startkapital.
Det er den kraft og veiledning som vi får gjennom Den hellige ånd.
Hørte jeg et «halleluja»?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Gud velsigne Vårherre»

Ludvig i Flåklypa avslutter alltid kveldsbønnen sin med dette: «…og Gud velsigne Vårherre».

Bønnen er mer bibelsk fundert enn man kanskje tror i utgangspunktet.
I de gammeltestamentlige krønikene kan vi lese: «I nærvær av hele forsamlingen velsignet David Herren og sa: Velsignet er du, Herre, vår far Israels Gud, fra evighet til evighet!» (1 Krøn 29,10).
Dette er ikke det eneste eksempelet på en slik bønn fra Davids side.
I Salme 103 heter det: «Velsign Herren, min sjel! Alt som i meg er, velsign hans hellige navn. Velsign Herren, min sjel! Glem ikke alt det gode han gjør» (vers 1-2).
I norske gudstjenester brukes både den aronittiske velsignelse og den apostoliske.
Men velsignelse er ikke en enveiskommunikasjon.
Vi mottar velsignelse, men vi kan også sende det videre til våre medmennesker, og også til ham som er velsignelsens kilde og opphav.
Så vi kan trøstig be med Ludvig: Gud velsigne Vårherre!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Amen

Det hebraiske ordet «Amen» finnes og brukes på praktisk talt alle språk.

Det er et liturgisk ord som gjerne avslutter en bønn, men også en andakt eller en preken.
Noen ganger brukes det helt fritt, som en tilslutning til noe som er blitt sagt.
Den tyske forbundskansleren Konrad Adenauer var ingen fleksibel mann, og lite mottakelig for andres syn.
Da en av hans statsråder prøvde å si at «De kan ikke kreve at vi skal si ja og amen til alt De mener», svarte han: – Amen behøver De ikke å si.
«Amen» kan bety både «i sannhet» eller «slik er det», men er også et ord for fjellgrunn, en fjellknaus, eller «trygg grunn».
Det kan også oversettes med «sannelig», «troverdig», eller «nå er jeg trygg».
Mange husker sangen «Amen!» fra filmen «Liljene på marken» fra tidlig 1960-tall.
Da filmen var slutt, sto ordet «Amen» på lerretet, og ikke «The End».
Amen er en tilslutning, ikke en avslutning.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Lyden av hans trinn»

Dagene på sykehuset var ensformige og lange, men hun så fram mot de to gangene om dagen da lyden fra sykehuskorridoren av en stokk mot gulvet fortalte henne at ektemannen var på vei for en prat.

Da hadde han med seg aviser, kanskje en bok og kanskje litt frukt. Lyden av stokken mot korridorgulvet ble en oppmuntring i seg selv. De fortalte at noe godt og hyggelig var på vei.
For snart 100 år siden skrev den norske frelsesoffiseren H.A. Tandberg en sang om Jesu gjenkomst.
Vi kjenner den som «I den stille, klare morgen».
I alle versene og i omkvedet synger vi: «Jeg vil lytte etter lyden av hans trinn».
For mange er det slik at man kan kjenne igjen andre på lyden av fottrinnene deres.
Når Tandberg viste til lyden av Jesu trinn i sin sang, var det en påminning om å akte på den tiden vi lever i.
Menigheten venter på Jesu komme.
Vi trenger å lytte etter lyden av hans trinn.
De bærer bud om noe godt.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

Det som har vært

Blant alle bestemmelsene i Moseloven, finner vi også loven om brennofferet (3 Mos 6).

Den tar for seg hvordan asken etter et brennoffer skal behandles: Den skal samles sammen og legges på «et rent sted» (vers 3).
Minnene om det tidligere offeret og den gamle velsignelsen skal behandles med respekt.
Disse bestemmelsene tenker jeg ofte på når man iblant hører eller leser innlegg der kristne mennesker ser bakover og er mer opptatt av hvor herlig og velsignet det var i menigheten før, sammenliknet med nå.
Da var det tider, da!
Guds ord sier om dette: «Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som en gang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram» (Jes 43,18).
«Merker dere det ikke?» legger han til.
La oss være glade og takknemlige for det som har vært. Men det er ikke der framtida ligger.
Gud har alltid nye velsignelser å gi oss!
Vi trenger ikke leve på de gamle!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.

«Låne øre»

Hver morgen i det siste har en vennlig sykepleier bedt meg «låne øre» til en rask, liten kontroll. Det handler om å registrere kroppstemperaturen.

Å bli bedt om å «låne øre» til en person eller en sak er et uttrykk for at man ønsker litt oppmerksomhet.
Øret er en nøkkel til kommunikasjon mellom mennesker, selv om informasjon like gjerne er noe som formidles gjennom øynene, ved lesing.
I tidligere bibeloversettelser fant man uttrykket i Job 34,2 og i Apostelgjerningene 2,14. I nyere oversettelser bes man heller om å høre etter hva som skal sies.
Kanskje kan dette være en nøkkel til å forstå uttrykket «låne øre»: Det handler ikke bare om å høre, men om å lytte; høre etter, få med seg meldingen?
Paulus advarer i 2 Timoteus mot dem som vil «vende øret fra sannheten og holde seg til myter» (vers 4), fordi disse «klør i øret».
Ikke alt fortjener vår oppmerksomhet.
Ikke alt er verdt å «låne øre» til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK.