«De helliges samfunn»

Gudstjenesten var alt i gang, og den norske turisten satte seg forsiktig på en stol langt bak i den afrikanske kirken hun besøkte.

Hun ble sittende litt for seg selv, og en ung afrikaner kom bort til henne, tok hånda hennes og sa: – Ingen skal sitte alene i Guds hus!
Så førte han henne lenger fram i kirken, til en benk der det satt flere, og slik ble den norske turisten en del av fellesskapet.
«De helliges samfunn» er et uttrykk som brukes om det kristne fellesskapet.
Det beskriver et ideal, og iblant også en realitet.
Paulus skrev til de kristne i Roma: «For ingen av oss lever for seg selv, og ingen dør for seg selv» (14,7).
Hvorfor er det slik? Fordi vi «hører Herren til», skriver han (vers 8).
«Ingen skal sitte alene i Guds hus», sa den unge afrikaneren til den norske turisten.
Å være i Guds hus, er å være en del av et fellesskap; fellesskapet som kalles «de helliges samfunn».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Tavlen

Jeg hører til den gruppen mennesker som ikke føler meg helt kledd dersom jeg ikke har en penn og noe papir i en lomme eller i hvert fall tilgjengelig.

Behovet for å kunne notere noe ned er der alltid, enten det er en oppgave man skal huske, en tanke man skal ta tak i eller en opplysning man skal sjekke.

I dramaet Brand heter det:
«Ett er målet: Det at blive
Tavler hvorpå Gud kan skrive».

Det spørs om ikke Ibsen hadde hentet dette fra den bibelske vismannen.
Han gir følgende råd når det gjelder Guds bud: «Skriv dem på din hjertetavle» (Ordsp 7,3).
Det engelske uttrykket for å lære noe utenat er «to know by heart» – å kunne med hjertet.
Det man lærte utenat som barn eller ung, blir gjerne stående på hjertetavlen resten av livet, som bibelvers eller sangstrofer.
Informasjon man får i godt voksen alder, kan forsvinne nesten med det samme – med mindre man har fått skrevet den ned.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Integritet

Å ha integritet er viktig i alle livets sammenhenger, men det er kanskje særlig viktig i sammenhenger der man også er avhengig av tillit.

I yrkesgrupper som politikere, prester, leger og lærere er integritet nærmest et være eller ikke være for jobben man gjør.
Ordet «integritet» finnes nok ikke i Bibelen, men begrepet kan vi finne også der.
I Ordspråksboka heter det: «Trygt går den som er hel i sin ferd, men den som går krokveier, blir avslørt» (10,9).
Å være av «hel ved» er et folkelig uttrykk for nettopp dette.
«Krokveier» er et ord som gjør oss skeptiske. Den som går krokveier, kan nok framstå som «smart» eller «listig», men en slik person inngir ikke tillit.
Døperen Johannes er av de bibelske skikkelser som ikke kan regnes som «smart» eller «listig» der han refset kong Herodes for hans privatliv.
Det kostet ham dyrt.
Men han hadde integritet.
Han var av hel ved.
Vi husker ham for det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«De gamle stier»

Det er alltid stor stas når en ny veistrekning eller jernbanestrekning åpnes.

Da er det snorklipping og prominente personer til stede.
Men rett som det er, hender det at den nye veien eller strekningen må stenges fordi et eller annet ikke var helt på plass likevel. Dermed må den gamle traseen komme, om ikke heder og verdighet, så til nytte igjen.
Hos profeten Jeremia leser vi: «Spør etter de gamle stiene, etter veien til det gode» (6,16).
«De gamle stiene» kan være så mangt.
Det er ikke de gamle metodene, de gamle formene eller de gamle formuleringene Gud løfter fram.
Så sier han da også gjennom en annen av profetene: «Se, jeg gjør noe nytt» (Jes 43,19).
Som bilist gjennom 50 år har jeg ikke behov for å idyllisere de gamle, smale veiene som var mange steder i landet.
Men de førte til målet, de også.
Det forteller meg at «gamle stier» og noe nytt kan utgjøre en sterk, dynamisk kraft.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Umoderne?

For mer enn 60 år siden gjorde jeg mine første tastetrykk på en skrivemaskin; en litt stor Olympus som faren min hadde skaffet seg.

Senere fikk jeg mine egne skrivemaskiner, før jeg måtte lære meg å bruke «data» – det siste var nesten som å tukle med skaperverket.
I dag er både skrivemaskiner og gamle pc-er for kuriositeter å regne.
Teknologien har endret seg.
Verdenslitteraturens mest kjente forfattere skrev verken på maskin eller pc, de skrev for hånd.
For Ibsen, Bjørnsson og Wergeland ville selv kulepenn vært regnet som hypermoderne.
I kristen sammenheng blir det iblant sagt og tenkt at Guds ord aldri forandrer seg.
Rent språklig gjør det jo det.
I gamle utgaver av Bibelen finner vi formuleringer som alle i dag vil si er «umoderne» og kanskje uforståelige også.
Men Guds ord er likevel det samme i den forstand at frelsesverket er det samme og Guds nåde er den samme.
Det blir ikke umoderne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Fordi vi er verdt det»

Tekstbetraktning for 14. søndag i treenighetstiden/
Vingårdssøndagen, 3. september 2023

«For himmelriket er likt en jordeier som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen andre stå ledige på torget. Han sa til dem: 'Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er.' Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde det samme. Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han enda noen som sto der, og han spurte dem: 'Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide?' 'Fordi ingen har leid oss,' svarte de. Han sa til dem: 'Gå bort i vingården, dere også.'
Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: 'Rop inn arbeiderne og la dem få lønnen sin! Begynn med de siste og gå videre til de første.' De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. De tok imot den, men murret mot jordeieren og sa: 'De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete.' Han vendte seg til en av dem og sa: 'Venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. Har jeg ikke lov til å gjøre som jeg vil med det som er mitt? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god?' Slik skal de siste bli de første, og de første de siste» (Matt 20, 1-6).

Teksten for vingårdssøndagen er en liknelse om Guds rike.
En salme for denne dagen er «Arbeid før natten kommer».
For dagens tekst er en fortelling om arbeid.
Sammenhengen mellom arbeid og lønn, mellom innsats og lønn, ligger solid festet i oss alle. Vi ser det i språket: «En arbeider er sin lønn verd» – «Lik lønn for likt arbeid» – «Det skal lønne seg å jobbe».

Hvordan kommer denne fortellingen ut i møte med den typen erklæringer?
Vi leser om flere «skift» eller arbeidslag.
Det første skiftet jobbet hele dagen – 12 timer. De hadde sagt ja til å jobbe for den lønnen de ble tilbudt. Det var slik arbeidsformidling foregikk på Jesu tid.
Så var det et skift som jobbet i ni timer, ett i seks timer, ett i tre og ett som bare jobbet i én time.
Jordeieren må ha hatt et ubegrenset behov for arbeidskraft.
Han spurte ikke etter fagbrev og kompetanse, men etter hender, armer og bein.

Det var bare med den første gruppen jordeieren avtalte en lønn på én denar.
Det var en vanlig dagslønn.
Til de neste skiftene sa han bare at de skulle få det som rett var.
Til de siste sa han ikke det engang.

Så skulle lønningene utbetales, og de som hadde kommet sist, fikk lønn først.
Men da de første fikk det samme som de siste, ble de misfornøyde.
Vi kan forstå det, men liknelsen handler ikke om arbeidslivet; den handler om Guds rike.

Hva sier denne fortellingen om Gud?
Den sier at han holder det han lover.
Ved oppgjørets dag får vi alle den samme – la oss kalle det «lønn», da; den samme gave, den samme nåde og frelse.

Vi har vel alle sett reklamen der budskapet er «fordi jeg fortjener det»; en god sjampo, en god såpe eller hva det kan være.
Men i utgangspunktet er ikke slagordet «fordi jeg fortjener det», men «because I’m worth it» – fordi jeg er verdt det.
Der har vi evangeliet!
Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi er verdt det.

Publisert som «Søndagsbetraktning» på Kristelig Pressekontor

«Sikker i Jesu arme»

Den amerikanske salmedikteren Fanny Crosby og hennes mann fikk bare ett barn sammen; en liten jente som bare levde i noen timer.

Det ble en sorg i deres liv som Fanny selv ikke snakket om før mot slutten av livet; hun levde til hun ble 95 år.
Den vesle jenta fikk likevel et minnesmerke.
I 1868 skrev moren salmen «Safe in the Arms of Jesus».
Elevine Heede oversatte den til norsk i 1874: «Sikker i Jesu armer». Den står da også i flere norske sang- og salmebøker.
Det er alltid en stor sorg å miste noen, enten det er et barn, en ektefelle, foreldre eller venner.
Men den tryggheten salmen vitner om, gjelder ikke bare for dem som er gått bort.
Den gjelder også for oss som lever, og den gjelder i de ulike livssituasjonene, det være seg i sykdom eller fare.
Derfor heter det i det andre verset av salmen:
«Sikker i Jesu armer
selv når jeg føler frykt,
sikker for verdens snarer
hviler jeg der så trygt».

Publisert som «Dagens andakt» på KPK