Trøsten

Fortellingen om Hanna er en av de fine kvinneskildringene vi finner i Bibelen.

Hun levde i et godt ekteskap med en mann som elsket henne, men hun sørget over at hun ikke hadde noen barn.
En dag oppsøkte hun Guds hus, og der tømte hun sitt hjerte for Herren.
Presten i templet mistenkte henne for å være full, men da hun hadde forklart situasjonen, ga han henne et oppmuntrende og trøstende ord.
Da Hanna gikk fra templet «var hun ikke lenger så sorgfull», sier Bibelen (1 Sam 1,18).

Å kunne åpne sitt hjerte for Gud, å kunne få en trøst og oppmuntring fra en medvandrer, det er slike ting som gjør at en sår sorg og vond smerte kan bli litt lettere å bære.
Fortellingen om Hanna slutter ikke der.
Hun fikk det barnet hun lengtet etter, og sønnen Samuel ble en viktig, bibelsk skikkelse.
Det visste ikke Hanna der og da.
Men hun var ikke lenger så sorgfull som hun hadde vært.
Hun hadde blitt trøstet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Delvis kristen?

I en gallupundersøkelse for mange år siden ble folk spurt om sitt forhold til kristentroen.

Svaralternativene var «personlig kristen», «ikke personlig kristen» og «delvis personlig kristen».
En god del satte kryss ved det siste alternativet.
Kanskje det var et uttrykk for blyghet?
Da apostelen Paulus utfordret kong Agrippa på dette med tro, svarte kongen: «Det er like før du får overtalt meg til å bli en kristen» (Apg 26,28).
Mange har hørt sangen der det heter «Nesten en kristen, nær ved å tro».
Det er en litt skremmende tekst i den: «Nesten ei frelste deg», heter det i ett av versene.
Man kan få inntrykk av at det å bli frelst er en langsom, krevende prosess, og at det som har med troen å gjøre, er innviklede greier.
Leser vi i Det nye testamente, får vi et helt annet inntrykk.
Der heter det: «Tro på Herren Jesus, så skal du bli frelst» (se for eksempel Apg 16,31).
Vanskeligere er det ikke!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Under Guds vinger

Tekstbetraktning for
11. søndag i treenighetstiden,
13. august 2023

«Jerusalem, Jerusalem, du som slår profetene i hjel og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke. Så hør: Huset deres blir forlatt og legges øde! For jeg sier dere: Fra nå av skal dere ikke se meg før dere sier: Velsignet er han som kommer i Herrens navn!» (Matt 23, 37 – 39).

«Vinger» er et ord som forekommer relativt ofte i Bibelen.
Det brukes både som et bilde på kraft, men også som et bilde på omsorg og beskyttelse.
Profeten Jesaia sa det slik til et folk som var i en presset situasjon: «Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen» (40, 31).

Jesus brukte en annen fugl som sitt bilde når han i smerte utbrøt: «Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke» (Matt 23, 37).

Den stolte ørnen – den omsorgsfulle hønemoren.
Begge sier noe om Guds omsorg for oss.

Å holde seg nær til den som har omsorg eller som man tror er den som kan og vil beskytte en i farlige situasjoner, er et instinkt som ligger dypt i alt levende.
Slik også med oss.
David skriver om Guds vinger i flere av sine salmer:
* «Vokt meg som din øyensten, skjul meg i skyggen av dine vinger» (17,8)
* «I skyggen av dine vinger søker menneskebarna ly» (36, 8)
* «La meg alltid få bo i ditt telt, søke tilflukt i ly av dine vinger!» (61, 5)
* «For du har vært en hjelp for meg, jeg jubler i skyggen av dine vinger» (63, 8)
* «Under hans vinger kan du søke ly, han dekker deg med sine fjær. Hans trofasthet er skjold og vern» (91, 4)
– og enda er det flere slike vers.

Det burde vært naturlig for de som bodde i Jerusalem å la seg samle under omsorgens og kjærlighetens vinger – «men dere ville ikke»; en form for trass som ikke behøver å bunne i vond vilje, men i uforstand og altfor stor tro på seg selv.
Er det noe av det samme vi ser i vår egen tid, i krisesituasjoner der mange i stedet for å ta de kanskje hønemoraktige forhåndsreglene på alvor bare løper unna?
Noen ganger kan en bibeltekst oppleves veldig aktuell…

Guds huskelapp

Huskelapp er noe mange av oss er kjent med.

Enten det gjelder innkjøp eller gjøremål er det både nyttig og ofte nødvendig å ha notert ned hva det gjelder.
Ofte holder det med noen stikkord, andre ganger trenger man kanskje en hel beskrivelse.
Mange bruker mobiltelefonen som «huskelapp», men mange av oss stoler på det gamle og velprøvde: En lapp.
Fremdeles er det butikker som har små, smale papirblokker liggende ved kassaapparatet som kundene kan forsyne seg med.

Fra den bibelske urfortellingen har vi i hvert fall ett eksempel på at også Gud har gjort seg bruk av en huskelapp.
Den heter regnbuen.
Etter storflommen sa Gud: «Når jeg samler skyer over jorden og buen blir synlig i skyene, da vil jeg tenke på pakten mellom meg og dere» (1. Mos 9,14-15).
Regnbuen er Guds huskelapp!
Det var Gud som skapte den og som eier den.
Hver gang han ser den, tenker han på pakten mellom seg og oss.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Høyder eller fjell?

Hva er forskjellen på en høyde og et fjell?

Danskene synger om sitt land at det «bukter seg i bakke, dal», mens nordmenn kanskje synes Danmark jevnt over er nokså flatt.
Befinner du deg i Himalaya, vil du kanskje tenke at Norge også er nokså flatt, sammenliknet med fjellene der.
I Bibelen kan man lese både om høyder og fjell, selv om det vel ikke defineres hva som er det ene og hva som er det andre.
Profeten Jesaja nevner begge deler når han skal beskrive Guds kjærlighet og omsorg: «For om fjellene viker og haugene vakler, skal min godhet aldri vike fra deg» (54,10).
I en sang heter det: «Den Gud som er på høyden, han er også i dalen».
Bibelen sier det samme: Da Peter og to andre disipler fikk se Jesu herlighet, foreslo Peter at de skulle bli der oppe, sammen med Jesus.
Men Jesus hadde en bedre idé: Han ble heller med dem ned i dalen igjen.
For i dalen kan man også bo og bygge på fast grunn.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Slåttekant

Mine besteforeldre på farssiden livberget seg på en liten, tungdrevet gård i Sunnfjord.

Ti barn fikk de, men som de ti selv sa: Det var aldri overflod, men vi sultet heller aldri.
De praktiserte gudsfrykt med nøysomhet. Man kastet ikke det som kunne brukes.
På sine eldre dager var min farmor på besøk hos mine foreldre, som da bodde i Nittedal.
Det var et koselig besøk, men det var én ting Besta ikke ble fortrolig med: At bøndene lot det stå igjen så mye gress på kantene av jordene de slo.
Det skjedde aldri den gang hun var kone på en gard.
Jeg tenker ofte på Bestas oppgitthet når jeg ser nyslåtte jorder her jeg selv bor.
Der kan det også være brede kanter.
Det er mye godt fôr som går tapt på den måten.
Godt fôr som kunne generert mat både til dyr og mennesker.
I magrere tider ble avlingen kalt «Gudslånet».
Det skulle forvaltes både med gudsfrykt og nøysomhet.
En god regel fremdeles!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å frykte og tie

Partikongressen til det sovjetiske kommunistpartiet i 1956 gikk inn i historien som den begivenheten som startet den såkalte avstaliniseringen av Sovjet.

Det fortelles i en anekdote at mens partisekretær Nikita Khrusjtsjov sto på talerstolen og kritiserte forgjengeren, ble en lapp stukket til ham. Der skal det ha stått: – Hva sa du den gang alt dette skjedde?
Partisekretæren skal ha avbrutt seg selv, sett utover forsamlingen og sagt: – Hvem har skrevet dette?
Ingen svarte, noe Khrusjtsjov kommenterte slik: – Denne tausheten er mitt svar!
Han hadde vært like redd som alle andre.
Få ting kan skape så mye taushet som frykt.
Det gjelder også i kristenlivet.
Frykten kan ha mange navn og årsaker, men den fører ofte til taushet.
Bibelen sier da også at det er en tid for å tie og en tid for å tale.
Men den kloke tausheten og den fryktsomme tausheten er likevel to helt ulike former for taushet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK