«Helt vanlig»

Fra en gammel episode av serien om kriminalinspektør Morse husker jeg denne replikkvekslingen der sjefen spør: - Er du katolikk, Lewis?

Nei, Lewis er ikke katolikk, og sjefen spør mer: - Hva er du da?
- Helt vanlig, sir.
«Helt vanlig» i britisk Morse-sammenheng ville vel si at Lewis tilhørte den anglikanske kirken.
I Norge ville det vel betydd at man står i det mange ennå kaller «statskirken», den evangelisk-lutherske.
Det finnes mange utgaver av kirkelig tilknytning i Norge.
«Pinsevenner, påskevenner, indre misjon», som det vel heter i en litt selvironisk vise av Bjarte Leithaug.
Betegnelsene, lokalene og ritualene kan variere.
Det er nyanser i teologien også.
Noen legger mer vekt på enkelte ting enn andre.
Men kjernen er alltid den samme: Troen på Jesus Kristus som verdens frelser.
Hva slags kristen er jeg?
En helt vanlig, en.
En som tror på Jesus.
Det er dét som er kristendom.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Pass på hjertet»

En bedriftsleder som var kjent som en hard negl og tøff sjef ble lagt inn på sykehus.

Det var visst noe med hjertet, fikk de ansatte vite. «Fant de et?» spurte en av dem.
Det er en krass replikk, og forhåpentligvis urettferdig.
Men hjertet brukes som bilde på mange av de erfaringer vi gjør som mennesker.
Rent fysisk er hjertet en knyttnevestor muskel som sitter omtrent midt i brystkassa, men det er den som sørger for at blodet pumpes rundt og holder oss i live.
Det kan utsettes for mange påkjenninger, så som stress, hardt fysisk arbeid, slitasje eller sterke, følelsesmessige påkjenninger: «Hjertet brast».
Oppfordringen «Pass på hjertet» er ofte både klok og påkrevet.
I Nettbibelen får du mer enn tusen treff på ordet «hjerte».
Det mest kjente er nok dette: «Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet går ut fra det» (Ordspr. 4, 23).
Så pass på hjertet, både i kroppen og i troen.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Oljerikdom

«Oljerikdom» er et ord som er kommet inn i det norske språket de siste 50 årene.

Det samme gjelder andre ord med «olje» i seg: Oljefond, oljemillioner, oljepengebruk.
Man kan få mye språklig kreativitet ut av fenomenet olje.
I det praktiske liv er olje både en energikilde, en matingrediens og et smøremiddel.
Fra min barndom husker jeg uttrykket «et olja lyn» når noe enten skjedde raskt eller skulle skje raskt.
Olje er også et bibelsk begrep.
De nesten 500 treff man får på ordet i nettbibelen dekker både likt og ulikt.
Olje var viktig i matlagingen, men ble også brukt liturgisk.
Det ble brukt i offerhandlinger og til å salve både konger og profeter.
I kirken har man brukt olje i forbønnshandlinger og det ble brukt som brensel.
I kristen språkbruk brukes olje som bilde på Den Hellige Ånd.
Også for den troende er «oljerikdom» et ord med mange betydninger og et rikt innhold.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Være blind eller bare lukke øynene?

Tekstbetraktning for Domssøndagen/Kristi kongedag, 20. november 2022

Prekentekst: Joh 9, 39 - 41

«Da sa Jesus: «Til dom er jeg kommet til denne verden, så de som ikke ser, skal bli seende, og de som ser, skal bli blinde.» Noen av fariseerne som sto der, hørte dette og sa til ham: «Kanskje vi også er blinde?» Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen synd. Men nå sier dere: ‘Vi ser!’ Derfor blir deres synd stående».
Slik lyder Herrens ord!

Denne søndagen kalles både «domssøndagen» og «Kristi kongedag».
Prekenteksten handler om dom, mens fortellingsteksten handler om Jesus som konge. Den er fra Jesu samtale med Pilatus, der han spør Jesus om det er slik at han faktisk er konge? Jovisst, svarer Jesus, «men min kongsmakt er ikke herfra» (Joh 18, 36).

De strenge ordene fra Jesus i dagens prekentekst kommer i forlengelsen av fortellingen om Jesu møte med en mann som var født blind.
Han ble helbredet av Jesus, men fordi dette skjedde på en sabbat ble både Jesus og han som var blitt helbredet kritisert av fariseerne.
Det er nesten så man får inntrykk av at fariseerne var mer opptatt av å finne noe å «ta» Jesus på, enn å anerkjenne at Jesus er sendt av Gud for å være menneskenes frelser.
Den blindfødte selv gikk ikke inn i denne konflikten.
Han visste godt at han ikke ville kunne vinne noen debatt med fariseerne.
Derfor nøyde han seg med å si hva han hadde opplevd: «Om han er en synder, det vet jeg ikke. Men dette vet jeg: Jeg var blind, og nå ser jeg» (v. 25).
Salmen «Amazing Grace» gir oss et ekko av dette vitnesbyrdet.
Her sier salmedikteren at en gang var han fortapt, men nå er han frelst; «jeg var blind, men nå jeg ser».
Den mest kjente av Hank Williams sine sanger sier det samme.
Etter å ha snublet i mørket skjedde det noe: «I saw the Light».

Den dom som Jesus snakker om i dagens tekst rammer de som ikke vil tro på ham.
Den konkrete adressen er fariseerne og deres sarkastiske kommentar om det var de som var blinde?
Fariseerne var stolte over sine kunnskaper.
Men selv om de visste hva som ville kjennetegne Messias når han kom, ville de ikke godta det, selv når det skjedde rett foran øynene deres.
Det er blindhet, sier Jesus: Å lukke øynene for hvem han er og hva han gjør.
Å være seende derimot handler om å tro på Jesus.
Slik kan vi gå inn i adventstiden.

Publisert som «Søndagspreken» på Kristelig Pressekontor

Videreføre kunnskap

Mange gamle ferdigheter er i ferd med å gå i glemmeboka. Hvor mange vet hva en bøkker drev med, for eksempel?

Når slike tradisjoner overlever, er det fordi det finnes ildsjeler som lærer det videre til nye generasjoner.
I dyrenes verden ser vi det samme fenomenet: Løver og andre lærer jakt av sine mødre.
Noe er instinkt, men det er ikke nok.
I gammeltestamentlig tid var det slik kunnskapen om Guds vei med folket ble brakt videre.
I 5. Mos. 6 og Josva 4 kan vi lese hvordan familiefedrene ble formant om hva de skulle svare når barna deres ville vite opprinnelsen til ulike skikker.
En sang som «Ingen bok er meg så kjær» er forankret i den samme erkjennelsen: At det er kunnskaper som må føres videre fra generasjon til generasjon.
Det kan handle om ferdigheter som strikking og veving, eller det kan handle om verdier; som de man finner i mors og fars bibel.
(PS. En bøkker er for øvrig en som lager tønner.)

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bibelspråket

Hver gang det kommer en ny bibeloversettelse, blir det diskusjoner om ordvalg og begreper.

Noen savner man, andre synes man det er greit blir borte.
Som ung kristen og forkynner hadde jeg stort utbytte av å lese ulike oversettelser, både på norsk og andre språk.
En av de første gangene jeg gjorde en slik erfaring, var da jeg leste lignelsen om den fortapte sønn i «New English Bible» tidlig på 1970-tallet.
Her har det hett at sønnen «kom til seg selv» før han vendte nesa hjemover (Luk 15, 17).
Men i den engelske utgaven het det at sønnen «tok til vettet» (came to his senses).
Er det noe forskjell på å «komme til seg selv» eller «ta til vettet»?
Kanskje ikke, men som en ung predikant tenkte jeg at varianten med vettet kommuniserte bedre med moderne mennesker enn den andre.
Bibelspråket behøver ikke å være tungt og stivt.
Iblant er det folkelige like effektivt.
Som det å ta til vettet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Kull og diamanter - sandkorn og perler

Artisten Johnny Cash var opptatt av at minst hver tiende sang han framførte skulle ha et kristent budskap.

Det samme gjaldt for de sangene han skrev selv.
I en av dem heter det, oversatt til norsk: «Jeg er bare et stykke kull, men en dag skal jeg bli en diamant».
Bildet er hentet fra naturvitenskapen.
En diamant er det hardeste av alle naturlige mineraler.
Diamanten oppstår når kull har vært under et enormt press.
Med en diamant kan man skjære i glass.
Ordet «diamant» kommer fra et gresk ord som betyr «uknuselig».
De fleste av oss forbinder nok diamanter med kostbare smykker.
Det samme gjelder et annet naturfenomen: Perler.
De oppstår når eksempelvis et sandkorn kommer inn i en musling.
For å beskytte seg, utskiller muslingen et stoff som legger seg rundt sandkornet.
Slik dannes det en perle.
Vi synger om «Perleporten» - Bibelen sier det skal det være 12 slike i himmelen (Åp 21, 21).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK