Brød eller kaker?

«Har ikke folket brød? Da får de spise kaker!»

Ifølge anekdoten skal det være den franske dronningen Marie Antoinette som ytret noe slikt i forkant av det som ble den store, franske revolusjon på slutten av 1700-tallet.
Anekdoten er neppe sann, men har overlevd som et uttrykk for en overklassementalitet.
En norsk, radikal politiker sa det stikk motsatt: «Ingen skal ha kake før alle har fått brød».
Brød og kake har det til felles at begge deler kan spises.
Noen synes kanskje det er mer stas med kaker enn med brød, men det er ingen tvil om hva som har størst næringsverdi.
Søker man på de to ordene på nettbibelen, får man hundrevis av treff på «brød», men bare noen få på «kake».
I bønnen «Fadervår» er «brød» et sentralt begrep, og Jesus sa om seg selv at han er «livets brød».
Så brød eller kaker?
Kake kan være godt iblant, men brød er likevel det vi trenger mest.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Spise eller sluke?

Det er ikke regnet som særlig pent eller dannet å «sluke» maten.

Rent ernæringsmessig er det regnet som mye sunnere å spise maten litt langsomt, tygge den godt før man svelger, enn å bare «hive innpå», ta hele brødskiva eller kjøttstykket i en jafs.
Profeten Jeremia i Det gamle testamente sammenlikner Guds ord med en matrett: «Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15, 16).
Det er ingen grunn til å tro at profeten «slukte» Guds ord; snarere tok han seg god tid og lot ordet gjøre sin gjerning i ham og for ham.
Noen ganger kan «en rask matbit» som stiller den verste sulten der og da være nødvendig. Men det er de måltidene som inntas i ro, og sammen med andre, som er de beste for oss.
Sånn er det også i kristenlivet.
Vi trenger fellesskapet med andre kristne og vi trenger å kunne studere Guds ord i ro.
Vi trenger å spise, ikke sluke.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bønneboka

For mange år siden så jeg fjernsynsreportasje fra et kristent retreatsenter.

En viktig post på dagsprogrammet var morgensamlingen om Guds ord og bønn.
Bønneboka man brukte ved disse samlingene var dagens avis.
Det er mange måter å organisere sitt bønneliv på.
Noen praktiserer såkalte tidebønner, med faste tidspunkter gjennom hele døgnet.
Det forutsetter nok en annen type hverdag enn den de fleste av oss har, enten man er i fast arbeid eller har ansvar for en familie.
Til tidebønnene hører også faste bibeltekster eller andre bønnetekster.
Jesus selv lærte oss en slik.
Det er også laget egne bøker med bønner som setter ord på de ulike behov man kan ha.

I «dagens avis» kan man finne mange ting å be over, det være seg takksigelse eller bønn om hjelp og veiledning.
Det kan være verdenssituasjonen, men det kan også være små begivenheter som man enten fryder seg over eller sørger over.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lysestaken

I år er det 50 år siden jeg kom som ung frelsesoffiser til en by i Norge.

I sommer var jeg der igjen.
For 50 år siden var det både metodistkirke, baptistkirke, frikirke, pinsemenighet og frelsesarmé i byen, i tillegg til Den norske kirke.
I dag er det bare Den norske kirke som har virksomhet i denne byen, og de driver godt. Men det mangfoldet som preget kristenlivet i byen for 50 år siden er ikke der lenger.

Det kan være mange grunner til at en menighet eller organisasjon avvikler på et sted.
Det kan handle om alder, det kan handle om fraflytting og det kan ha andre forklaringer, for ikke å si en kombinasjon av forklaringer.
I Åpenbaringsboka advarer Herren de kristne i Efesos om at lysestaken – Guds nærvær – kan bli flyttet (2, 5).
Det er et drastisk bilde og en vanskelig tekst.
Men den sier noe om hvor viktig det er at Guds folk blir bevart i troen på Jesus.
La lyset brenne!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Beredt»

«Beredt» er et litt gammelmodig ord som brukes i liten grad i vår tid.

Mest brukes det kanskje i speiderbevegelsen, der man formaner speiderne «Vær beredt» og de svarer «Alltid beredt».
Denne høsten er dette blitt en del av TV-underholdningen.

Formaningen og responsen har fulgt speiderbevegelsen gjennom hele dens historie.
I Speider´n læres man opp til å stille opp for andre, og til å være en god venn.
Det forventes at speider er «alltid beredt» til slik innsats.

Også i kristenlivet kan det være godt å ha «alltid beredt» som et motto.
Evangeliene gir oss mange utfordringer der dette er aktuelt.
«Det du gjorde mot en av mine minste, gjorde du mot meg», sa Jesus.
Noen ganger er det behov for å si noe, andre ganger for å gjøre noe.
Det siste er kanskje like viktig som det første.
Når Frans av Assisi formante sine venner til å forkynne, la han til: «Bruk ord om nødvendig».
Vær beredt!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesus vil!

Søndagsbetraktning for 18. søndag i treenighetstiden, 9. oktober 2022

Bibeltekst: Mark 1, 40 - 45
En mann som var spedalsk, kom til (Jesus), falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!» Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren. Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort. «Se til at du ikke sier et ord om dette til noen», sa han. «Men gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt. Det skal være et vitnesbyrd for dem.»
Men mannen gikk av sted og ga seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter.

Ordet «utenforskap» brukes mye i den offentlige debatt.
Alle er enige om at det er noe man må motarbeide, ja, bekjempe.
Utenforskap kan ha mange årsaker.
Det kan være snakk om at forhold ikke legges til rette, og det kan være snakk om vond vilje fra storsamfunnet.

De spedalske på Jesu tid opplevde utenforskap på sitt mest massive.
Det var en stigmatiserende sykdom med mange myter og enda flere fordommer knyttet til seg.
Man ble utstøtt fra alt sosialt fellesskap og fikk ikke ha omgang med andre, friske mennesker.
Derfor var det dristig av mannen i vår tekst å gå Jesus i møte og falle på kne for ham.

Sykdommen var også stigmatiserende ved det som skjedde med utseendet til den syke.
I tillegg var den smittsom. Den syke ble definert som uren.
Dette var det mannen i teksten tok tak i: «Om du vil, kan du gjøre meg ren!»

Jesus fikk «inderlig medfølelse» med mannen, leser vi.
Ordet i grunnteksten tilsier at Jesus fikk en sterk, fysisk reaksjon, slik vi også kan oppleve iblant, enten med tårer eller på andre måter.
Han viste dette ved en fysisk handling også: Han rørte ved den syke.
Denne berøringen, sammen med Jesu erklæring «Jeg vil! Bli ren!»

En del av det utenforskapet spedalske opplevde var at ingen ville røre ved dem.
Men Jesus ville!
Han ville også vise mannen en vei bort fra utenforskapet og inn i fellesskapet. «Gå og vis deg for presten og bær fram de offer for renselsen din som Moses har påbudt», sa han, og la til at dette ville være et vitnesbyrd for de som fram til nå hadde stengt mannen ute.

Sier så denne teksten noe om veien bort fra utenforskap for de som lever i dag?
Kanskje ikke.
Men den formidler en utfordring til oss som kristen kirke: At vi skal inkludere de som lever i utenforskap.
Jesu vilje er inkludering, fellesskap og «innenforskap».

Publisert som «søndagspreken» på KPK

Herre over døden

Tekstbetraktning for 17. søndag i treenighetstiden - 2. oktober 2022

Mens (Jesus) ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise (Mark 5, 35 – 43).

Ikke noe er så definitivt som døden.
«Så lenge det er liv, er det håp», sier vi og håper at noe skal få den syke på beina igjen.
Jairus tenkte kanskje slik?
Han visste at jenta hans var alvorlig syk, men kanskje Jesus kunne få henne frisk igjen? Men mens han står og snakker med Jesus om dette, får han en ny beskjed: «Din datter er død! Hvorfor bryr du mesteren lenger?»
Da trår Jesus til: «Frykt ikke, bare tro!» Resten av fortellingen kjenner vi.

Tre ganger leser vi at Jesus vakte opp døde.
De tre eksemplene har en slags progresjon i seg: Jairus’ datter lå ennå i sin seng. Enkens sønn i Nain lå på en båre, på vei mot graven. Lasarus lå i graven, og hadde gjort det i flere dager.
Alle tre ble vekket tilbake til livet.
Neste gang man leser om en som står opp fra de døde, er det Jesus selv det handler om.

Fortellingene om Jesus som vekker opp døde kan være vanskelige å høre i situasjoner der man selv er i sorg. De skaper spørsmål som melder seg med full rett når vi mister noen vi er glad i. Og vi kommer ikke til rette med disse spørsmålene bare ved å si at vi må be mer og tro mer. Det er spørsmål vi bare må leve med.
En detalj som bare er i denne fortellingen, er når Jesus sier at jenta må få mat.
Det minner om Jesu første møte med disiplene etter hans oppstandelse: Han ba dem om mat (Luk 24, 42).
Slik ville han vise at oppvekkingen av den døde jenta, og senere hans egen oppstandelse, var realiteter, ikke illusjoner.
Det samme gjaldt for Lasarus og for den unge mannen i Nain.
Samtidig vet vi at begge disse, og Jairus’ datter senere døde «for godt».
Ikke så med Jesus. Han sto opp, og lever fortsatt.
Han ble ikke vekket opp, men brøt selv dødens segl.
«Det var jo ikke mulig at døden skulle kunne holde ham fast», erklærte Peter i sin tale på pinsedag.
Derfor kan vi si at jo: Jesus er herre over døden!

Publisert som «Søndagspreken» på KPK