Å mase på Gud

Tekstbetraktning for sjette søndag i påsketiden, 17. mai 2020

Så fortalte (Jesus) dem en lignelse om at de alltid skulle be og ikke miste motet: «I en by var det en dommer som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. I samme by var det en enke som stadig på ny kom til ham og sa: ‘Hjelp meg mot min motpart, så jeg kan få min rett.’ Lenge ville han ikke, men til slutt sa han til seg selv: ‘Enda jeg ikke frykter Gud og ikke tar hensyn til noe menneske, får jeg hjelpe denne enken til hennes rett, siden hun plager meg slik, ellers ender det vel med at hun flyr like i synet på meg.’»
Og Herren sa: «Hør hva denne uhederlige dommeren sier! Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart. Men når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» (Luk 18, 1 – 8).


I en kristen bokhandel i London så jeg noen vevde bånd med ulike budskap. Det var kjente forkortelser som «W.W.J.D» og flere andre.
Det jeg kjøpte, hadde teksten «P.U.S.H».
Ordet «push» betyr å presse, dytte eller mase.
Setningen det var en forkortelse for, var «Pray untill something happens» - be til det skjer noe!

Alle som har hatt med barn å gjøre, vet hva mas er.
Det kan virke som det er et grunninstinkt hos oss alle at bare vi maser nok, blir det en løsning.
Jesus erfarte det i sin egen tjeneste.
I Matteus 15 ser vi en kvinne som maste på Jesus at han skulle komme og helbrede datteren hennes.
Vi leser at han avviste henne og disiplene ville jage henne vekk.
Men omsider kapitulerte Jesus, og datteren ble helbredet.
Kanskje var det henne han tenkte på da han fortalte denne lignelsen?

Jeg kan ikke si jeg liker den fortellingen så godt.
Den forteller om en dommer som hjalp en kvinne til hennes rett, ikke ut fra at han mente hun faktisk hadde rett, men fordi han var lei maset hennes.
Kan Gud bli lei maset vårt?
Bibelen sier ikke noe om det.
I stedet sier den: «Dere som påkaller Herren, ikke unn dere ro» (Jes 62, 6).
Egentlig sier også Jesus det samme i dagens tekst: «Skulle ikke da Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem?»

Be til det skjer noe!
Vær ikke redd for å mase på Gud!
Fra Det gamle testamente kjenner vi fortellingen om Jakobs kamp med Gud før han skulle møte sin bror Esau. Kampen varte hele natten, men i det morgenen grydde, grep Jakob fatt i den ukjente mannen han hadde kjempet med, og sa: «Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg!»

Jakob maste på Gud. Han sluttet ikke å be før han fikk del i velsignelsen.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK

Vintreet Jesus

Tekstbetraktning for 5. søndag i teenighetstiden, 10. mai 2020

«Jeg er det sanne vintre, og min Far er vinbonden. Hver grein på meg som ikke bærer frukt, tar han bort, og hver grein som bærer frukt, renser han så den skal bære mer. Dere er alt rene på grunn av det ordet jeg har talt til dere. Bli i meg, så blir jeg i dere. Slik som greinen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg. Jeg er vintreet, dere er greinene. Den som blir i meg og jeg i ham, bærer mye frukt. For uten meg kan dere ingen ting gjøre. Den som ikke blir i meg, blir kastet utenfor som en grein og visner. Og greinene blir samlet sammen og kastet på ilden, og de brenner. Hvis dere blir i meg og mine ord blir i dere, be da om hva dere vil, og dere skal få det. For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt og blir mine disipler» (Joh 15, 1-8).

I den første delen av romanen «Salka Valka», skrevet av den islandske forfatteren Halldór Laxness, er en sang om vintreet Jesus Kristus en «motor» i handlingen. Sangen er skrevet av Sigurbjörn Sveinsson, som i sin ungdom var frelsesoffiser i Island.
Den er ikke oversatt til norsk, men er omtrent slik: «Du vintre, du rene, du eneste ene, jeg er som en grein som er festet i deg. I glede og smerte, Jesus, støtter du meg med dine himmelske armer».
Når Jesus kaller seg selv et vintre, er det bare en av de mange lignelsene han bruker om seg selv i evangeliene.
«Verdens lys», «veien, sannheten og livet» og «livets brød» er andre slike bilder, og kanskje det vakreste og mest kjente: Jeg er den gode hyrde.
Også i Det gamle testamente blir vintreet brukt som lignelse, men da peker det på Israel som folk.
Når Jesus kaller seg selv «det sanne vintre» sier han samtidig at det er ikke bare de som tilhører Israel som har del i Guds rike, men de som tror på ham.
Et tre er en levende organisme.
Beviset på det er at treet bærer frukt.
Jesus går nokså detaljert inn i vintre/gartner-metaforen, og jeg skal ikke fortolke hver enkelt detalj i dette.
Men at det å rense de greinene som faktisk bærer frukt, slik at de bærer mer frukt, kan vi kjenne oss igjen i, selv vi som driver hagebruk på det enkleste og mest banale plan.
I vår hage står det et gammelt plommetre.
Når vi ser at det er greiner på det som verken har blad eller plommer, skjærer vi dem vekk.
Det kan virke brutalt, men er nødvendig.
Et tre er ikke bare en stamme.
Det er også greiner.
Men greinene må være festet til stammen, og fra stammen henter greinene næring for at de skal blomstre og bære frukt.
Det er dette Jesus vil minne om i dagens tekst.

Å høre Ordet lest

Etter mange års tjeneste skulle den gamle kirketjeneren pensjoneres.

I den forbindelse ble han intervjuet av lokalavisa. Journalisten ville vite hvordan det hadde vært å sitte søndag etter søndag og høre presten preke.
Husket han noen av disse prekenene, enten fordi de hadde vært spesielt gode eller spesielt dårlige.
Og kirketjeneren måtte medgi at det hadde vært mange prekener.
– Men for meg var ikke det å høre på prekenen det viktigste. Det viktigste var å høre at Guds ord ble lest. Og det tok jeg alltid til meg, sa han.
Å høre en preken kan være en veldig god opplevelse, og det kan være en nokså likegyldig opplevelse.
Det er ikke alltid en preken «treffer»; det vet ikke minst den som har holdt noen slike selv.
Da er det godt å vite at det ikke er prestens tanker om teksten som er det viktigste i en gudstjeneste, men Ordet og bønnen i seg selv.
«Slik lyder Herrens ord!»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En bibel for en regnværsdag

Den unge speiderlederen var både glad og begeistret for nytestamentet noen hadde gitt ham i gave.

Det ble kalt en «friluftsutgave», og var en bok som var skapt for en regnværsdag, laget av et materiale som tåler både kaffesøl og en regnvåt telttur.
Å ha noe i beredskap «for en regnværsdag» er et uttrykk man bruker for å beskrive at man skal kunne klare seg i litt krevende situasjoner også.
Man tar gjerne godt vare på en bibel eller et nytestamente.
Det tynne papiret i de fleste utgavene er mer egnet for andakt enn ruskevær.

Men Bibelens budskap egner seg både for ruskevær, regn og storm.
Det fikk Jesu disipler erfare da det brøt ut storm på Genesaretsjøen.
I løpet av kirkehistorien er det avlagt mange vitnesbyrd om det samme: Gudsordet ble bekreftet, troen ble bevart.
Bibelens budskap var gyldig, også i regnværsdager og ruskevær.
Slik er troen fremdeles en tro for regnværsdager og ruskevær.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Den skjulte trappen

Fjellskrenten i sentrum av byen hadde lenge vært helt tiltrodd av kratt og busker.

Så bestemte grunneieren seg for å rydde opp, og både kratt og busker ble fjernet.
Da dukket den opp: En trapp som førte opp til noen hus som man vel hadde vært klar over lå der på toppen, men ikke tenkt noe mer på.
Trappa var både bratt og smal.
I sin tid var den vel blitt anlagt som en snarvei fra bebyggelsen der på toppen av skrenten og ned til sentrum.
Så ble den glemt og grodde til.
I musikalen «Spelemann på taket» drømmer Tevje om et hus med tre trapper: En som går opp, en som går ned og en som ikke går noe sted.

Men en trapp som ikke brukes til noe eller som ikke fører noe sted, kan fort bli skjult av kratt som gror til.
Slutter man å bruke bønnens trapp kan også den gro til.
Så bestemmer man seg for å fjerne en del kratt og rusk – og så ligger den der fremdeles.
Klar til å bli brukt igjen.

Trappen på bildet kommer ned rett bak Frelsesarmeens lokale i Arendal sentrum


Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Å bli løftet opp

Den skal være solgt i mer enn 100 millioner eksemplarer i løpet av 20 år.

Den ble skrevet som et musikkstykke til en begravelse, men fikk siden en tekst som har gjort at mange nå oppfatter den som en salme.



Dette blant annet på grunn av metaforer som å kunne gå på en stormfull sjø, at man står på fjell og at man kan stå på skuldrene til en som er større og sterkere enn seg selv.
Sangen heter «You raise me up».
Å bli løftet opp er et motiv man finner både i mange kristne sanger, det samme kan sies om det å stå på fjell.
Også i de bibelske tekstene finner vi slike fortellinger, som når Jesus gikk på vannet, og i lignelsen om den kloke bygningsmannen.
Det er et ordtak om «å dra seg selv opp etter håret».
Bibelen anbefaler ikke en slik øvelse.
Den sier i stedet: «Herrens høyre hånd løfter opp. Herrens høyre hånd gjør storverk» (Salme 118, 16).
Han reiser oss opp, enten vi snubler, faller eller er litt ustøe.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Om en liten stund»

«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.» Da sa noen av disiplene hans til hverandre: «Hva mener han med å si: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg» og: «Jeg går til Far»? Hva mener han med «om en liten stund»? Vi skjønner ikke hva han snakker om.»
Jesus visste at de ville spørre ham, og han sa: «Snakker dere om det jeg sa: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg»? Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal gråte og klage, men verden skal glede seg. Dere skal sørge, men sorgen skal bli forvandlet til glede. Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden. Også dere er engstelige nå. Men jeg skal se dere igjen, og hjertet deres skal glede seg, og ingen skal ta gleden fra dere (Joh 16, 16 – 22).


Jesus holder avskjedstale med disiplene.
Men det er en foreløpig avskjed.
«Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»

Hva er en liten stund?
Den kristne kirke har ventet i to tusen år på at Jesus skal komme igjen, og hele tiden har det hett: Jesus kommer snart!
Når begynner «snart»; når begynner «en liten stund»?

Vi er i tida mellom Jesu oppstandelse og Jesu himmelfart, fjerde søndag etter påske.
Disse 40 dagene som vi nesten ikke vet noe om.
Samtalen i dagens tekst fant sted på skjærtorsdag. Da lød det: «Om en liten stund ser dere meg ikke lenger, men om en liten stund igjen skal dere se meg.»
Jesus forbereder disiplene på avskjeden – men også på gjensynet.
Og vi kan lese denne teksten i lyset fra oppstandelsen.
Så bruker Jesus det kanskje mest dramatiske bildet som tenkes kan: En fødsel: «Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden».
Som mann vet ikke jeg hvordan det oppleves å være en fødende kvinne, selv om jeg har vært til stede ved en fødsel. Jeg har sett det på nært hold: Smerten mens det sto på – gleden, takknemligheten og undringen da det var over.
En forbigående smerte som gir en varig glede!

Også i tida mellom påske og pinse opplevde disiplene en adskillelse: Jesu himmelfart.
Men da var det verken angst eller sorg; da var det forventning.
Forventning til at han skulle sende Den Hellige Ånd, slik han hadde lovet, og til at han skal komme igjen, som han også har lovet.
Der er vi i dag som en kristen kirke.
Vi lever i forventning.
Vi vet at han skal komme igjen – «om en liten stund»

Publisert som «Søndagspreken» på KPK.