Guds «men» og vårt

«Det er alltid et men», blir det sagt iblant.

«Det høres bra ut – men …».
I det lille ordet ligger det gjerne et forbehold.
«… men det kunne vært bedre»; «… men tenk om det går galt».
I Bibelen er det flere «men»-ord. Det er når Gud nuller ut våre forbehold og i stedet får oss over på offensiven.
Som da Peter og vennene hans hadde fisket hele natten uten å få noe – «men på ditt ord vil jeg sette garn», sa han til Jesus (Luk 5,5).
Eller når Jesus minnet disiplene om de gamle reglene som sa slik og sånn, «men jeg sier dere», som vi kan lese en rekke ganger i Bergprekenen, for eksempel.
Eller når disiplene ble helt oppgitt over det Jesus sa, og mente det var da helt umulig. Og Jesus ga dem rett, «men for Gud er alt mulig» (Matt 19, 26).
Guds «men» og våre «men» fungerer stikk motsatt.
Der våre «men» gjør oss motløse og oppgitt, er Guds «men» til inspirasjon og nytt pågangsmot.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Allerede betalt»

Den amerikanske humoristen og journalisten Sam Levenson (1911-80) skrev en gang: «Du må betale for dine synder. Har du allerede betalt, kan du se bort fra denne beskjeden».

At man må «betale for sine synder» er en tanke som finnes i mange religioner.
Det skal finnes et italiensk ordtak som sier omtrent slik: «Ta hva du vil, men husk å betale prisen, sier Herren».
Kristendom handler ikke om at vi betaler prisen, men at den er betalt.
Det skjedde på korset på Golgata.
Det må vi ha et ydmykt forhold til.
Det understreker Jesus i lignelsen om den ubarmhjertige medtjener i Matteus-evangeliet.
Han fikk ettergitt en gjeld som tilsvarte mange statsbudsjett, men krevde inn småpenger som han hadde til gode.
Djevelen er flink til å minne den kristne om gamle synder og nederlag og kreve betaling for det.
Men ved troen på Jesus, er gjelden allerede betalt, og vi kan se bort fra kravet.«Allerede betalt»

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

En hånd på plogen

De fleste av oss har sett bilder av en bonde som holder i en plog, og denne trekkes av en hest, en okse eller et esel.

Slike bilder representerer noe av det eldste i mange kulturer.
Såmannen eller plogmannen var de som la grunnlaget for familiens og lokalsamfunnets overlevelse.
Mange har tenkt at da Hans Nielsen Hauge fikk sin kallsopplevelse, drev han på med pløying. Antakelsen er ikke urimelig, men Hauge selv har bare fortalt at han arbeidet på jordet og nynnet på en salme.
Ordet «plog» forekommer bare en gang i evangeliene, og det er når Jesus sier: «Ingen som har lagt hånden på plogen og så ser seg tilbake, er skikket for Guds rike» (Luk 9, 62).
Overført på det praktiske liv, skal det å se seg tilbake mens man går bak plogen fort kunne føre til at fura man pløyer får en knekk.
Den som legger sin hånd på plogen må ha målet klart for seg.
Se framover, ikke bakover.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Innfridd

«Lånet er nå innfridd» står det i brevet som lå i postkassen min forleden dag.

Det skapte en god følelse. Ikke at de månedlige avdragene var noen stor og tung byrde for min økonomi, men nå er den uansett borte. Lånet er innfridd. Gjelden er betalt.
Blant de mange gospelsangene Johnny Cash hadde på sitt repertoar, finner vi også en som heter «The Old Account».
Sangen handler om en stor gjeldspost som bare økte og økte.
Men en dag gikk sangeren til kassereren, og da ble det ordnet opp i den gjelden.
Siden den dagen var han gjeldfri.
Det å være gjeldfri, er en kjent bibelsk metafor.
Paulus skriver: «Gjeldsbrevet mot oss slettet han, (…) han tok det bort fra oss da han naglet det til korset» (Kol 2, 14).
En gjeld slettes ikke bare ved at man kaster eller brenner dokumentasjonen på det man skylder.
En gjeld må innfris og kvitteres for.
Korset er beviset på at gjelden er innfridd.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Kom og se!»

Preken for tredje søndag i treenighetstiden,
10. juni 2018, i Arendal korps

Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes, det første kapittel, fra vers 35 til 51; i Jesu navn:
Dagen etter sto Johannes der igjen sammen med to av disiplene sine. Da Jesus kom gående, så Johannes på ham og sa: «Se, Guds lam!» De to disiplene hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. Jesus snudde seg og så at de fulgte ham, og han sa: «Hva leter dere etter?» De svarte: «Rabbi, hvor bor du?» Rabbi betyr lærer. «Kom og se!» sa Jesus. De gikk da med ham og så hvor han bodde, og de ble hos ham den dagen. Det var omkring den tiende time.
Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt det Johannes sa, og som hadde fulgt etter Jesus. Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus. Jesus så på ham og sa: «Du er Simon, sønn av Johannes. Du skal hete Kefas» – det er det samme som Peter.
Dagen etter ville Jesus dra til Galilea. Da fant han Filip og sa til ham: «Følg meg!» Filip var fra Betsaida, den byen Peter og Andreas var fra. Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik.» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen» (Joh 1, 35 – 51).

Slik lyder Herrens ord!

Da jeg hadde lest denne teksten for meg selv, var dette det første spørsmålet jeg stilte meg: Hvor mange fortellinger er det egentlig i denne teksten?
Jeg kom til at det er i hvert fall fire.
Den første: Døperen som peker ut Jesus for sine disipler. «Se! Guds Lam!»
Den ande: Andreas som fører sin bror Simon til Jesus.
Den tredje: Jesu møte med Filip, som så kontakter Natanael.
Den fjerde: Jesu møte med Natanael.

Fire fortellinger, men samtidig én fortelling: Fortellingen om de ringvirkninger det har når budskapet om Jesus blir kjent.

De fire fortellingene handler alle om å se.
Døperen som må ha pekt mot Jesus og sagt: «Se! Guds lam!»
I den bibelutgaven jeg vokste opp med, het det: «Se der Guds Lam!»

Så kontakter Andreas Jesus og spør ham hvor han bor.
- Kom og se, svarer Jesus.

Når Natanael stiller sitt litt syrlige spørsmål om det kan komme noe godt fra Nasaret, får han den samme responsen fra Filip:
- Kom og se!

Og når Jesus og Natanael møtes, handler det om å se enda en gang.
Jesus som hadde sett Natanael lenge før de møttes, og Natanael som fikk løftet om at han skulle få se enda større ting.

«Kom og se!»

Det Norske Misjonsselskap ga i mange år ut et barneblad som het «Kom og se!»
Godt voksne mennesker husker det som et blad med fortellinger, konkurranser, betraktninger og mye annet.
En kjent lyriker som Åse Marie Nesse hadde sitt første dikt på trykk i dette bladet.
Jeg husker at søstrene mine og jeg fikk et abonnement på det bladet i gave i sin tid, og det kom i flere år.

Navnet på bladet var et bibelsk sitat.
Fem ganger i evangeliene kan vi finne dette uttrykket. Fire av henvisningene står hos Johannes, to av dem i dagens tekst.

«Kom og se!»
Kom og se Jesus. Kom og se ham gjennom Guds ord, kom og se ham i bønnen, kom og se ham på korset.
Mer utfordrende, kanskje: Kom og se ham i fellesskapet mellom de troende.

«Kom og se» sa Jesus til Andreas; «Kom og se» sa Filip til Natanael.
Appellen om å komme og se førte til ringvirkninger.

Ringvirkninger!
Et annet ord vi kan bruke, er evangelisering.
Dagens tekst er en tekst om evangelisering.
Evangelisering blant venner; evangelisering innen familien.
Evangelisering ved å peke på Jesus som Frelseren.

«Se! Guds Lam!» sa Johannes da Jesus gikk forbi ham og disiplene hans, helt i begynnelsen av teksten vår.
Det samme uttrykket hadde han brukt dagen før da Jesus også dukket opp.

Johannes-evangeliet begynner som kjent med den såkalte «Johannes-prologen».
«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og Ordet var Gud».
I vers 14 heter det «Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss», og så går evangelisten over til å snakke om Døperen Johannes. Etter først å ha forklart de som spurte at det var ikke han – døperen – som var Messias, men at han var en som gikk i forveien med bud fra ham.
Så dukket Jesus opp selv, og Johannes visste med det samme hvem han var: «Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd», sa han. -Ham var det jeg snakket om.
Neste dag passerer Jesus Johannes enda en gang, og denne gang sier han bare de tre ordene «Se! Guds lam!»

Dette uttrykket «Guds lam» ga mening for de som hørte det.
Det var en referanse til det lammet som ble slaktet hver påske, og som jødene hadde feiret hvert år siden utgangen av Egypt, mellom 1400 og 1500 år tidligere.
«Guds Lam» var det vi kaller en messiansk tittel; den pekte på den lovede Messias, på Frelseren Gud skulle sende.

Nå var han kommet.
«Se, der er Guds Lam!»
«Se, der er Messias!»
«Se, der er Frelseren!»

I teksten ser vi hvordan både Andreas og Filip brukte dette som beskrivelse på han de hadde møtt.

Andreas, idet han henter sin bror Simon: «Vi har funnet Messias!»

Og Filip, idet han henter sin venn Natanael: «Vi har funnet ham som Moses har skrevet om i loven, og som også profetene har skrevet om: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.»
«Nasaret?» kan det virke som om Natanael har tenkt, og klødd seg i hodet. Kan det komme noe godt derfra?
Nasaret var ikke noen viktig by i jødedommen.
Jerusalem var viktig, Betlehem var viktig, men Nasaret?
Byen er ikke nevnt i det hele tatt i hele Det gamle testamente.

Men Filip var ikke interessert i noen diskusjon om byer og stedsnavn.
I stedet sa han: «Kom og se!»
Når han trodde på Jesus som Messias, var det ikke fordi han argumenterte så godt eller fordi han kom herfra eller derfra.
Han hadde møtt Jesus, og det personlige møtet hadde fortalt ham at jo: Dette var Guds Messias.
Dette var han Moses og profetene hadde skrevet om. Derfor hadde han ikke noe annet svar å gi Natanael enn dette: «Kom og se!»

Vi har en sang i vår sangbok der omkvedet er slik:
«Men du må prøve selv, min venn,
hva du får hos Frelseren.
Han gir fred og salig glede,
men du må prøve selv, min venn!»

I Johannes 4 leser vi fortellingen om kvinnen ved Sykars brønn, og samtalen mellom Jesus og henne.
Når hun forteller om denne samtalen til venner og naboer, kommer de strømmende til og vil høre, de også.
Etterpå sier de til kvinnen: «Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

De kom! De så! De hørte!
«Nå tror vi ikke lenger på grunn av det du sa. Vi har selv hørt ham, og vi vet at han virkelig er verdens frelser.»

«Se! Guds Lam!»

«Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» spurte Jesus Natanael. «Du skal få se større ting enn dette.»
Ikke så lenge etter at døperen Johannes hadde sagt til disiplene sine at Jesus var Messias, ble han kastet i fengsel. Han forsto nok at han aldri kom levende derfra, og han hadde et brennende spørsmål i sitt hjerte: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?»
Jesu svar var dette: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige».
Kom og se!
Kom og se ringvirkningene.
Kom og se vitnesbyrdene om at Jesus både var den han sa seg å være og at han er den han sier seg å være.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen

Jesu jubel - og min

Av Nils-Petter Enstad

I samme stund jublet (Jesus) i Den hellige ånd og sa: «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens Herre, fordi du har skjult dette for vise og forstandige, men åpenbart det for umyndige små. Ja, Far, for dette var din gode vilje. Alt har min Far overgitt til meg. Ingen vet hvem Sønnen er, unntatt Faderen, og ingen vet hvem Faderen er, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.»
Da de var alene, vendte han seg til disiplene og sa: «Salige er de øynene som ser det dere ser! For jeg sier dere: Mange profeter og konger ville gjerne se det som dere ser, men fikk ikke se det, og høre det som dere hører, men fikk ikke høre det» (Luk 10, 21 – 24).

Med denne søndagen begynner treenighetstiden i kirkeåret.
Prekenteksten vår åpner med at Jesus «jublet (…) i Den hellige ånd».
Det er eneste gang vi leser i evangeliet om en slik reaksjon fra Jesu side.
I versene foran fortelles det om utsendelsen av de 72 disiplene, og at disse kom tilbake og gledet seg over det de hadde fått oppleve.
Og Jesus ga dem rett: Det var noe å glede seg over.
Men så gjorde han en tilføyelse: «Og likevel: Gled dere ikke over at åndene lyder dere, men gled dere over at navnene deres er blitt innskrevet i himmelen!»
Og så var det at Jesu jubel brøt fram.
Og i tekstens første vers står vi midt i treenighetens kraftfelt: Jesus jubler i Den hellige ånd og priser Far i himmelen.
Man kan fort komme til å snuble i paradoksene dersom man skal «forklare» treenigheten.
Slik jeg forstår Jesus, er dette noe som er skjult for «vise og forstandige» (les: fariseerne og de skriftlærde), men åpenbart for «umyndige små» (les: disiplene).
Det er mange bibeltekster om den visdom som de «umyndige» og «små» eier: «Herrens vitnesbyrd står fast, det gir den uvitende visdom» (Salme 19,8).
Eller når Paulus presiserer at det ikke er «mange vise etter menneskelige mål» som fikk kallet (1 Kor 1, 26).
Det går godt an, både for mennesker og strukturer, å gjøre veien inn i Guds rike for komplisert og vanskelig.
Men den kan aldri bli for enkel.
Det første bibelverset jeg lærte utenat, var dette: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile» (Matt 11, 28).
På det har min kristentro hvilt i mer enn 50 år.
Hadde jeg ikke lært flere vers enn dette, kunne jeg jublet i Den hellige ånd, sammen med Jesus over at mitt navn er innskrevet i himmelen.

Publisert som «Søndagspreken» fra Kristelig Pressekontor, første søndag i pinse 2018

Talsmannen

«Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. Og jeg vil be min Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere.
Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham» (Joh 14, 15-21).

Pinsen kalles for «kirkens fødselsdag».
Det er den tredje og siste av de store festene i kirkeåret, og kanskje den det er mest krevende å få «tak» på.
Jesu fødsel i julen og hans død og oppstandelse i påsken, er til å begripe, men Åndens komme er mer diffust for mange.
Det er sikkert ikke uten grunn at en gutt som ble spurt om hvem de tre personene i guddommen er, svarte: Faderen, Sønnen og Den hemmelige ånd».
I dagens tekst forbereder Jesus disiplene på det som skal skje: At de skal skilles fra ham, men han lover samtidig at han ikke la dem bli igjen «som foreldreløse barn». I stedet skal han sende dem «en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid».
Talsmannen han skulle sende var Den hellige ånd.
I denne teksten kaller Jesus ham «Sannhetens ånd».
Ordet «Talsmannen» kan bety flere ting ifølge «Håndbok til Det nye testamente».
Det kan bety «forsvarer» eller «advokat», men det kan også bety «trøster» eller «vitne».
Litt lenger ut i Johannes-evangeliet understreker Jesus at Talsmannens oppgave skal nettopp være å vitne om ham (15, 26). Han skal også «skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere» (14, 26).
Når noen skal vitne i en rettssak, må man love på ære og samvittighet at det man sier er «den hele og fulle sannhet».
Jesus kaller da også Talsmannen «Sannhetens ånd».
Paulus skriver til de kristne i Korint at Gud har gitt menigheten Den hellige Ånd «til pant i våre hjerter» (2 Kor 1,22).
Å ha fått en pant er å ha fått en garanti eller sikkerhet for noe.
Han traff derfor noe vesentlig, gutten som ble spurt hva han trodde det betydde at Ånden kom på pinsedag. «Det gjør det lettere å være kristen, tenker jeg», svarte han.

Publisert som «Søndagspreken» på KPK