De skjønte det

Den unge mannen hadde tatt imot Jesus i en fellesmøteaksjon, men det gikk noen uker før han våget å fortelle det på jobben. Men til slutt fikk han sagt det: – Jeg er blitt en kristen!

– Det har vi skjønt for lenge siden, sa arbeidskameratene hans. – Du banner jo ikke lenger…
Det er sikkert mange måter å vitne om Jesus på, eller å vise at man har tatt imot ham på.
Det er ikke alltid at ord er den tydeligste måten.
Livet man lever, gjerningene man gjør, og noen ganger de man ikke gjør, er like viktige.
Frans av Assisi skal ha sagt: «Forkynn evangeliet. Bruk ord, om nødvendig!»
Men de ordene må velges med omhu. De må være sanne.
Salmisten sier det slik: «Han la en ny sang i min munn» (40, 4) og la til: «Mange skal se det (…) og sette sin lit til Herren».
Kollegene på jobben forsto at noe hadde skjedd med kameraten deres, og hva det var.
Han hadde jo sluttet å banne.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

«Den om vraket»

En gruppe frelsessoldater hadde gudstjeneste i et fengsel. Menigheten ble spurt om de ønsket noen bestemt sang. «Den om vraket», sa en av dem.

Han mente «Amazing Grace», en takkesang om Guds nåde «…that saved a wretch like me» - som frelste et vrak som meg.
Når ordet «vrak» brukes om et menneske, ser vi gjerne for oss en som har levd hardt med rus og annen fornedrelse.
I den mer praktiske verden kan et vrak enten være et kjøretøy eller en båt som ikke lenger er i brukbar stand – kollisjonsskadd eller rett og slett nedslitt.
Noen av oss har fått utbetalt «vrakpanten» for slike doninger.
Kan man ikke gjøre noe mer med den, blir doningen vraket.
Ikke så med mennesker.
Det var vrakene Jesus kom for å frelse, ikke de striglede og vellykte.
Derfor sa Jesus: «Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke» (Matt 9, 12) og at han ikke var kommet for å ødelegge, men for å frelse (v. 56).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jon Michelet i 2008: Norge er mindre sekulært enn vi tror

Av Nils-Petter Enstad (tekst og foto)

- Norge er ikke så sekulært som vi ofte tror. Mange overser at det finnes en sterk, kristen grasrot og et kristent grunnfjell her i landet. Det sier forfatteren og ateisten Jon Michelet om sin nye bok «Brev fra de troende». Nylig presenterte han denne boka på et møte i regi av Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening i Oslo.

Det begynte med et intervju i avisa Vårt Land i serien «Min tro». Der snakket Jon Michelet om sin ateisme, og at en alvorlig hjertesykdom noen år før ikke hadde endret på dette. Han sa blant annet om seg selv at han «tørster etter en tro, men finner ingen kilde».
Etter intervjuet fikk han en del brev fra kristne mennesker – «vennlige, men insisterende brev», som han sa – som forsøkte å vise ham den rette veien. Disse brevene tok han vare på, og da han i 2007 fikk en alvorlig kreftdiagnose, fant han dem fram igjen, og begynte å arbeide med dem. I første omgang førte dette til en tekst som ble lagt ut på internett.
Nå er den kommet som bok på Manifest Forlag. I tillegg har han skrevet en bok om Job i Det gamle testamente, en bok som foreløpig kun er tilgjengelig på nettet. Selv betegner forfatteren denne boka som «et begeistret, religionskritisk essay».
Jon Michelet ønsker ikke å identifisere seg med den «new atheism»-bølgen som preger en del amerikanske forfattere og deres bøker. – Jeg ønsker å stå for en dialogisk religionskritikk, ikke en konfronterende. Jeg ønsker ikke å misjonere for ateismen, Sa Jon Michelet, som kunne fortelle at utgivelsen av boka har gitt ham mange nye og uvante anledninger. –Hvem skulle trodd for et par år siden at jeg skulle tale i Trefoldighet kirke i Oslo en 1. mai, sammen med Gerd Liv Valla? sa han.

Kristendom
Når Jon Michelet har arbeidet med religion og tro i så vel den nye boka som i essayet om Job, er det kristendommen han har forholdt seg til, i og med at den er den dominerende religionen i vårt samfunn. De som har kontaktet ham i denne prosessen, har også vært kristne. Han har også kommet til den konklusjonen at det finnes en religiøs streng hos alle mennesker, også hos ham selv, om han aldri så mye er ateist fremdeles.
- Men litt har jeg jo vaklet av og til, innrømmet han. – Og det har hendt at jeg har tenkt: Hva om de virker, alle disse bønnene som folk ber for meg?

Publisert i KPK i 2008

Hvor mange åpenbarte Jesus seg for etter oppstandelsen?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter, tidligere offiser i Frelsesarmeen

Alle journalister har opplevd det samme: Når en begivenhet skal refereres, kan det komme til å foreligge like mange versjoner som det er referenter. Så også med evangelistenes fortellinger om Jesu oppstandelse. En lesning av alle fire viser ingen motsetninger, men en lang rekke nyanser. Det går både på hvor mange han møtte og hvor mange ganger han viste seg for disiplene.

Leser man tekstene om Jesu oppstandelse i sammenheng, kan man slå fast at han viste seg for minst 18 personer som kan identifiseres. Mest sannsynlig dreier det seg om «18 pluss».
Disse 18 er:
De 11 gjenlevende disiplene etter at Judas hadde tatt sitt eget liv.
De to Emmaus-vandrerne.
Fem kvinner som er nevnt ved navn.
Et ukjent antall som omtales i Luk 24 som «de andre kvinnene».

Paulus
Apostelen Paulus skriver om seg selv at han var den siste som møtte den oppstandne Jesus «ansikt til ansikt». Det skjedde på veien til Damaskus.
Om dette møtet hører naturlig hjemme i en slik oppramsing, kan det kanskje være ulike meninger om, men Paulus selv mente åpenbart at den gjorde det (se 1 Kor 15).
I den forbindelse nevner apostelen også en hendelse som ikke er nevnt i evangeliene: «Deretter viste (Jesus) seg for mer enn fem hundre søsken på én gang».
Dette brevet ble trolig skrevet drøyt 20 år etter korsfestelsen, og Paulus skriver om de som fikk denne opplevelsen at «(a)v dem lever de fleste ennå, men noen er sovnet inn».
Kronologisk plasserer Paulus denne åpenbaringen samme dag eller kanskje dagen etter oppstandelsen. Men han nevner ikke kvinnene som Jesus møtte på oppstandelsens morgen. De var imidlertid viktige vitner.

Kvinnene
Tekstene i evangeliene er helt samstemte om at den/de første som møtte den oppstandne Jesus, var kvinner.
Med utgangspunkt i Johannes-evangeliet har det festet seg en oppfatning av at Maria Magdalena og hun alene var den første som møtte den oppstandne.
Alle fire evangeliene plasserer Maria Magdalena i oppstandelsens hage, men de tre synoptikerne plasserer henne der sammen med andre kvinner.
Matteus skriver om Maria Magdalena og «den andre Maria», mens Markus også nevner Salome, hun som var mor til apostelbrødrene Jakob og Johannes («fru Sebedeus», som en kjent forkynner i Frelsesarmeen omtalte henne som).
Lukas nevner tre kvinner ved navn, og skriver at disse kom «sammen med de andre kvinnene».
De tre han nevner, er Maria Magdalena, Maria, Jakobs mor (hun blir dermed den tredje Maria i dette selskapet; hun var mor til «den andre Jakob» i disippelflokken) og Johanna, en kvinne i Jesu følge som vi ellers ikke vet noe særlig om.

40 dager
Fra Jesus sto opp fra de døde og til hans himmelfart, gikk det 40 dager.
I løpet av disse 40 dagene viste Jesus seg en rekke ganger for disiplene, både enkeltvis og som gruppe. Veldig få av disse møtene er referert i evangeliene. Det mest kjente av dem er det som gjerne kalles «Peters konfirmasjon» (Joh 21, 15-21).
Hva de 40 dagene ellers ble brukt til, blir ren spekulasjon.
Ble noen helbredet i denne perioden også?
Evangelisten Johannes avslutter sin bok med å slå fast at dersom alt Jesus sa og gjorde skulle skrives ned «tror jeg ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives».
Av den grunn kan det nok derfor settes strek her også for denne lille oppsummering.

Litteraturhuset, Oslo
7. april 2018

Peters konfirmasjon

Søndagsbetraktning for 2. søndag i påsketiden, 8. april, 2018

Da de var ferdige med måltidet, sier Jesus til Simon Peter: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg mer enn de andre her?» Han svarte: «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær.» Jesus sier til ham: «Fø mine lam!» Igjen, for annen gang sier han: «Simon, sønn av Johannes, elsker du meg?» «Ja, Herre, du vet at jeg har deg kjær,» svarte Peter. Jesus sier: «Vær hyrde for mine sauer!» Så sier han for tredje gang: «Simon, sønn av Johannes, har du meg kjær?» Peter ble bedrøvet over at Jesus for tredje gang spurte om han hadde ham kjær, og han sa: «Herre, du vet alt; du vet at jeg har deg kjær». Jesus sier til ham: «Fø mine sauer! Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Da du var ung, bandt du beltet om deg og gikk dit du selv ville. Men når du blir gammel, skal du strekke ut dine hender, og en annen skal binde beltet om deg og føre deg dit du ikke vil.» Dette sa han for å gi til kjenne hva slags død han skulle ære Gud med. Da han hadde sagt dette, sa han til Peter: «Følg meg!» (Joh 21, 15-19).


Denne bibelteksten kalles iblant for «Peters konfirmasjon».

Det er en betegnelse som henger igjen fra den gang da man ved konfirmasjonen ble stilt tre konkrete spørsmål om tro, som man så måtte svare på.
Teksten må leses i sammenheng med to andre kjente tekster, nemlig Peters bekjennelse og Peters fornektelse.
Da Jesus spurte disiplene hvem disiplene mente han var, svarte Peter på vegne av dem alle: «Du er Messias, den levende Guds Sønn».
Men da Jesus var tatt til fange og Peter ble spurt om ikke han hadde vært sammen med ham, nektet han både én og tre ganger for at han kjente Jesus.
Disse to fortellingene er ytterpunktene i beretningen om forholdet mellom Jesus og Peter.
Nettopp derfor er beretningen om Peters konfirmasjon så viktig.
Her fikk Peter sette ord på det han tenker, mener, føler og tror: «Herre, du vet alt. Du vet at jeg har deg kjær.»
Slik får han tatt et oppgjør både med den stolte erklæringen og den redde fornektelsen.
Det som står igjen er den ydmyke bekjennelsen: «Du vet at jeg har deg kjær.»

Peter valgte de enkle ordene denne gang – ikke de store.
«Elsker du meg mer enn disse?» spør Jesus.
Peter som hadde sagt at om alle andre sviktet, så skulle han stå fast, nøyde seg med det enkle denne gang: «Du vet at jeg har deg kjær.»

Mange av oss vil sikkert kunne kjenne oss igjen i beretningene både om Peters bekjennelse og Peters fornektelse.
Det er lett å være frimodig på en solskinnsdag, og det er lett å miste frimodigheten når natten har senket seg.
Men ingen av disse to beretningene sier det siste ordet om forholdet mellom Jesus og Peter.
Nettopp derfor er beretningen om Peters konfirmasjon så viktig for oss som er kristne i dag.

Publisert på KPK

Mens vaktene lå i koma

Søndagspreken for påskedag
Prekentekst: Matt 28, 1 – 10

Da sabbaten var over og det begynte å lysne den første dagen i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Med ett ble det et kraftig jordskjelv, for en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk fram og rullet steinen til side og satte seg på den. Han var som et lyn å se til, og drakten var hvit som snø. Vaktene skalv av redsel da de så ham, og de ble liggende som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: «Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp, slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå! Skynd dere av sted og si til disiplene hans: «Han er stått opp fra de døde, og han går i forveien for dere til Galilea; der skal dere få se ham.» – Nå har jeg sagt dere det.»
Da skyndte de seg bort fra graven, redde, men jublende glade, og de løp for å fortelle det til disiplene. Og se, Jesus kom mot dem og sa: «Vær hilset!» De gikk fram og omfavnet føttene hans og tilba ham. Jesus sa til dem: «Frykt ikke! Gå og si til mine brødre at de skal dra til Galilea. Der skal de se meg.»


Det var ingen øyenvitner til Jesu oppstandelse.
Det måtte da ha vært vaktene som skulle passe på graven, og de svimte av allerede da tingene begynte å skje.
Salmedikteren Johan Nordahl Bruun skildrer det slik: «Lynet blinker, jorden bever, graven brast, og Jesus lever!»
Ikke rart de svimte av!

Ut fra bibelteksten kan det virke som om vaktene lå i koma mens engelen snakket med de to kvinnene, som begge het Maria. Den ene av dem, Maria Magdalena, er på mange måter oppstandelsesfortellingens kvinnelige hovedperson. Hun har gitt inspirasjon til den kanskje mest brukte påskemorgensalmen vi har, og samtalen mellom henne og Jesus i Johannes-evangeliet, er en av Det nye testamentets vakreste tekster.

Hun som kalles «den andre Maria» var mor til to av Jesu disipler, nemlig Jakob og Johannes.
Etter samtalen med engelen, fikk de to kvinnene møte Jesus.
Hvor var vaktene da? Lå de fremdeles i svime, eller hadde de sneket seg av gårde og begynt å spre det ryktet som skulle berge omdømmet deres: At disiplene hadde overfalt dem og stjålet Jesu legeme?

Kvinnene hadde annet å gjøre: Etter å ha møtt Jesus, skyndte de seg videre for å møte disiplene, og for å gi dem en hilsen fra Jesus.
Teksten beskriver stemningen de var i slik: «redde, men jublende glade».
Man kan være glad og redd samtidig. Vi som har både barn og barnebarn har sikkert hørt uttrykket «gru-glede seg».
Men de ble ikke slått ut av å gru-glede seg; i stedet gjorde de som de var blitt bedt om, og budskapet om Jesu oppstandelse begynte å spre seg fra den dagen av.

Med sin oppstandelse vant Jesus den definitive seier over dødskreftene i tilværelsen. Som Peter sa på pinsedag: «Døden var ikke sterk nok til å holde (Jesus) fast».

Publisert på KPK

«Denne Waage, som jeg hater»

- Jeg har forsket på denne konflikten siden 1980-tallet, og frontene er blitt bare sterkere og sterkere.
Jeg må leve med at jeg er et slags hatobjekt for mange av de som kaller seg Israels venner. Jeg har ikke tall på alle de brevene jeg har fått med beskjed om at jeg skal brenne i helvete. Jeg har fått drapstrusler og jeg er blitt regelrett overfalt på gata.
Jeg husker særlig en episode: Jeg skulle krysse Pilestredet like ved Filadelfia-menighetens lokale i Oslo. Så kom et pent par gående, kanskje i 60-årene, hun hadde en farrisflaske av glass i hånda.
Da hun så meg, utbrøt hun: - Der går denne Waage, som jeg hater! Og så tok hun flasken og slo til med den.
Jeg dukket, og flasken bare sneiet hodet mitt.

Professor Hilde Henriksen Waage, Midtøsten-ekspert med oppvekst i Frelsesarmeen, til Magasinet Kristne Arbeidere (Foto: Nils-Petter Enstad)