Det eneste å frykte

En gruppe unge frelsessoldater hadde fullført sin utdannelse og skulle sendes ut i tjenesten.

Skolens leder ønsket å gi dem et godt råd med på veien: -Vær ikke redd for noe, sa hun, men så la hun til: -Vær bare redd for å synde!
Det er to typer frykt man kan være gjenstand for.
Den ene typen fører til handlingslammelse, den andre til det motsatte.
Frykten for å synde kan sikkert føre til begge deler.
Man blir så redd for å gjøre noe galt at man ikke gjør noe som helst.
Men den kan også føre til at handler og at man gjør de riktige tingene, at man tar ansvar for medmennesker, at man står opp for saker, at man bærer fram et vitnesbyrd der det trengs, en formaning der det trengs, en bønn der det trengs.
I Bibelen er «Frykt ikke» to ord som ofte blir sagt, både i Det gamle og Nye testamente.
Det var også den gamle frelsesoffiserens hilsen, men med én presisering: Vær bare redd for å synde!

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Frelsesoffiseren det henvises til, var oberst Ingeborg Bødtker

Fasaden

Den røde mursteinsbygningen har vært kirke gjennom hele sin historie, og er erklært som verneverdig av kulturminnemyndighetene.

Det betyr at den utvendige bygningen må bevares, men tilstanden innvendig er så dårlig at bygget ikke kan brukes til noe slik det står, og en innvendig renovering blir svært kostbar.
Man gjør seg noen tanker når man hører om et kirkebygg som er kommet i den situasjonen.
Jesus brukte et krast bilde om fariseerne på sin egen tid: «Dere ligner hvitkalkede graver. Utvendig er de vakre å se på, men innvendig er de fulle av dødningebein og all slags urenhet» (Matt 23, 27).
Men Guds rike består ikke først og fremst av bygninger.
I en kjent salme heter det: «Vi er Guds hus og kirke nu, bygget av levende stener» (530 i Norsk Salmebok).
Det er ikke noe galt med en fin fasade.
Det er mye god symbolikk i at et kirkebygg er verneverdig.
Men det viktigste er det innvendige.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK
Bildet viser den gamle Metodistkirken i Arendal, som er utgangspunkt for betraktningen

Familiebibelen

Det er et av de mest kjente maleriene av noen norsk kunstner.

I 1848 malte Adolph Tidemand et bilde han kalte «De ensomme gamle», med undertittelen «Husandakt».
Det viser to eldre mennesker ved et bord.
Mannen leser enten fra en bibel eller en postill, kona lytter.
Maleriet hører til den tradisjonen som kalles «nasjonalromantikken», men for svært mange var – og er – dette en del av hverdagen.
Mer enn 100 år senere skrev countrysangeren Willie Nelson en sang om det samme fenomenet.
Den heter «Family Bible».
Willie Nelson har selv fortalt at inspirasjonen fikk han ved minnet om sin bestemor, som pleide å nynne «Rock of Ages» mens hun leste i Bibelen.
Mange artister har brukt sangen, blant dem Johnny Cash.
Sangen sier at verden ville være et bedre sted dersom det lå flere familiebibler framme på bordene og om flere mødre sang «Klippe du som brast for meg».
Det kan man bare si «amen» til.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Lys og varme

Med sangen «Lys og varme» fra 1984 klarte artisten Åge Aleksandersen å gi det norske folk en slags salme for hverdagen.

Den er skrevet til hans nyfødte datter, og han har selv sagt at den «er summen av sanger jeg hørte som barn; i søndagsskolen og i Frelsesarmeens speidergruppe».
Sangen har vært brukt både i dåp og begravelser, i brylluper og konfirmasjoner.
Begrepene «lys og varme» står for det gode og positive som vi gjerne vil skal prege våre liv.
Motsetningene er mørke og kulde.
Mørket og kulden forutsetter at lyset og varmen ikke er til stede.
Kulde er fravær av varme.
Mørke er fravær av lys.
Det samme kan sies om kulden. Den er det som blir igjen når varmen er borte.
Lyset var det første Gud skapte.
«Da sa Gud: «Det skal bli lys!» Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket» (1 Mos 1, 3-4).
Den Gud vi tror på er lysets og varmens Gud.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I ferdiglagte gjerninger

Et gresk ektepar kom tilfeldigvis inn på en gudstjeneste i en av Frelsesarmeens menigheter i London.

De trivdes, de bestemte seg for å følge Jesus, og de sluttet seg til menigheten som soldater.
Etter en tid ble de også offiserer.
De kjente ikke Frelsesarmeen fra sitt hjemland; der begynte armeen sitt arbeid først flere år senere.
Men da flyktningestrømmen fra Syria eksploderte i 2016 og framover, var det behov for noen som kunne lede Frelsesarmeens hjelpearbeid for disse i nettopp Hellas.
Ekteparet ble spurt, de var villige og idet dette skrives, står de midt i en stor og viktig jobb i en leir for flyktninger.
Dette er ikke en andakt om Frelsesarmeen, men en fortelling om hvordan Gud arbeider: «For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem» (Ef 2, 10).
Det som kan se ut som en tilfeldighet, er ofte noe helt annet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Ovenfra eller nedenfra?

Bussen var forsinket, og den vesle gutten begynte å bli utålmodig.

Moren hans forsøkte å snakke beroligende til ham.
Første gangen bøyde hun seg over ham og snakket til ham «ovenfra», og han roet seg litt.
Men bare litt.
Neste gang satte hun seg på huk og snakket til ham, om ikke nedenfra, så på likt nivå.
Og tanken slo meg: Slik ønsker Gud å kommunisere med oss; ikke ovenfra som en maktfaktor, men på like fot.
Den voksne kvinnen var fremdeles guttens mor og den som i mange år kom til å ha ansvaret for ham.
Men der og da kommuniserte de på samme nivå.
Hun viste at hun tok ham på alvor og at hun tok hans utålmodighet på alvor.
Slik tar Gud oss på alvor også. Vår utålmodighet, vår manglende forståelse, vår tilkortkommenhet.
Han taler ikke til oss et sted høyt oppe fra, men møter oss på vårt nivå.
Jesus sa jo noe om å ta imot Guds rike på samme måte som et lite barn (se Mark 10, 15).

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Guds adresse

Hører man en adresse nevnt, vet man ofte nesten automatisk hva slags hus det er og hva som foregår der.

I kirkehistorien og kristen-geografiene er det en del slike.
Si «Aldersgate» til en metodist, og han eller hun vil vite det var i dette strøket av London at John Wesley hadde sin åndelige opplevelse som førte til Metodistkirken ble en realitet.
Si «Azura Street» til en pinsevenn, og du vil få høre at det var her pinsevekkelsen brøt ut i 1906.
På norsk jord har Oslo-adresser som Grensen 19 og Pilestredet 22 noe av den samme klangen.
«Korset er Guds eneste adresse på jord» sa biskop Per Lønning i en langfredagspreken.
De adressene jeg nevnte, er steder der Guds folk har samlet seg, men det er ikke på slike steder Gud «bor».
Det gjør han i hjertene til de som tror på ham.
Det gjør han i hjertene til de som setter sin lit til korset, der Jesus led og døde.
Derfor er korset Guds adresse.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK