Sangen om blodet

«Jeg har skrevet en sang», sa mannen som var gjest hos noen svensk-amerikanske frelsesoffiserer.

Han hadde selv vært offiser en gang, hadde vært borte fra Gud, men kommet tilbake.
Overskriften på sangen var «För blodets skull».
Vi kjenner den som «Perleporten».
«For med blodet har han frelst meg og bevaret meg om sin».


Jesu blod er et sentralt tema i kristen tro og forkynnelse.
Ikke alle synes dette er like lett å forholde seg til.
Det kan virke litt makabert med så mye fokus på blodet, enda det er visst blod nok både i media og underholdning.

«Blodet» i evangeliet er imidlertid ikke den typen blod.
I 1928 satt en 24 år gammel teologistudent og skrev på en sangtekst der blodet var tema:
«Gud være lovet, min sjel er frelst i kraft av blodet, ja blodet.
Nå kan du byde meg hva som helst, jeg velger blodet».

Det er med sitt blod at Jesus har frelst oss. Derfor synger vi om blodet.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Stor eller liten tro?

Som kristen kan man iblant bekymre seg over om man har «stor» nok tro til den ene eller andre.

«Jeg har så liten tro», hender det man tenker.
Jesus kvantifiserte aldri troen.
I stedet brukte han et bilde for å beskrive troen: Om den bare er som et sennepsfrø, er den stor nok.
Et sennepsfrø skal være om lag tre millimeter stort, ifølge kilder på nettet.
Men Jesus sa om det at «Når det blir sådd, er det mindre enn noe annet frø på jorden», men la til at når det er sådd «vokser det opp og blir større enn alle hagevekster».
Det viktige er altså ikke om det man sår eller planter er et bittelite frø eller en stor nøtt.
Det viktige er, at det sås.
En «liten» tro, rettet mot Jesus, er mer frelsende enn en «stor» tro, rettet mot hva som helst annet: Seg selv, ismer, ideologier eller andre ting.
Jesus spør ikke om hvor stor eller liten tro man har.
Han ber deg bare om å tro, og om å tro på ham.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Siste ord

Er man med i en debatt, er det ofte viktig å få «det siste ordet» i debatten. Det blir ofte konklusjonen på det hele.

Derfor er det viktig at «siste ordet» også blir et vektig ord, og ikke bare noe støy.
Også i møtet med døden – egen eller andres – har «det siste ord» ofte stor betydning.
Det finnes sitatsamlinger med slike utsagn.
Noen av dem er vektige og reflekterte, andre er bitre og vonde.
Og noen ganger er det kanskje bare et utbrudd. «Au!»
I en kjent salme heter det:
«Min siste sang på denne jord
blir Jesu kjære navn.
Min første sang blant englers kor
blir også Jesu navn».

For en kristen, er det naturlig både å ønske og å håpe at den siste tanken man har, eller det siste ordet man sier, er et ord om Jesus og det han har gjort.
«Alt av nåde», kan være en slik tanke – og mange har fått disse ordene på sin gravstein eller i dødsannonsen.
Nåde er et fint siste ord over et liv.

Publisert som «Dagens andakt» i KPK

En mor som ber

Da 28 år gamle John Starkey ble hengt 31. juli 1877 for mordet på sin kone, ble William Booth bedt om å forrette i morderens begravelse. Det sa han seg villig til.

En stor menneskemengde samlet seg og mange var provosert over at sjefen for Frelsesarmeen, som ennå var en ung og kontroversiell bevegelse, hadde sagt seg villig til dette.
Men buingen og tilropene stanset da William Booth pekte på kisten og sa: -Der ligger en mann som aldri hadde en mor som ba for ham!


Det finnes mange fortellinger om menn og kvinner som hadde mødre som ba for dem.
Mange av dem sa at det var derfor de hadde kommet på rett kjøl.
Dette er kjent både fra historien og fra vår egen tid; men også eksempler bare Gud og bønnebarnet kjenner.
Mange er glad i sangen som sier: «Ingen bok er meg så kjær, som min moders bibel er».
Troende foreldre som leser fra Bibelen for sitt barn, og som ber for det.
Det er både rikdom og ressurser.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Gud går her på jorden

Mange har vokst opp med sanger om at Gud er en som bor i himmelen, men som likevel følger med oss mennesker.

Midt på 1960-tallet dukket det opp en svensk sang, skrevet av presten Tore Littmarck: «Gud går här på jorden».
Den slo an i Norge også.
Da biskop Per Lønning ga ut en prekensamling i 1970, valgte han denne sangen som tittel på boka.
I sangen heter det videre: «…han går på gator och torg. I kåk och höghus bor den,som vet vår glädje och sorg».
Gud befinner seg midt i blant oss!
I Jesu lignelse om den store dommen er dette et sentralt tema.
De som blir avvist skal spørre: Men når så vi deg slik eller sånn – og ikke grep inn?
Jesu svar er: «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» (Matt 25, 45).
Gud går fortsatt her på jorden!
Han bor ikke bare i «kåk och höghus», men også i telt og leirer og han er om bord i synkende båter. Ser vi ham ikke?

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Bedende hender

Det er et av de mest kjente verk i den kristne kunsten, kobberstikket «Bedende hender» fra 1508 av tyske Albert Dürer.

Han var maler, laget tresnitt og kobberstikk, de fleste av dem med religiøse motiver.
Han ble berømt og anerkjent alt mens han levde, men en dag fikk han besøk av en annen kunstner.
Han hadde ikke lyktes med sin kunst, og det plaget ham.
Som Dürer var også han dypt religiøs, og i samtalens løp skal han ha løftet hendene mot himmelen og nærmest ropt: «Det må da være noe du kan bruke disse hendene til, Gud!»
Så ville han ta dem ned igjen, men da skal Dürer ha sagt: - Hold dem slik!
Så gjorde han en rask skisse, og senere laget han dette kopperstikket.
Mannen er ukjent, men ikke hendene hans.
De ser vi i kirker og kapeller, i bedehus og private hjem.
Mange forkynnere har dem hengende på sitt kontor.
De minner oss om betydningen av bedende hender og bedende hjerter.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

I morgen

En kjøpmann hang opp et skilt: «Gratis melk i morgen».

Neste dag var det lang kø av folk som ville ha gratis melk, men kjøpmannen pekte på skiltet.
Der sto det fremdeles «i morgen».
De som følte seg lurt, kunne vel ha grunn til det.
Samtidig er det mange situasjoner i livet der en litt uforpliktende henvisning til «i morgen», blir det samme som dagen som aldri kom.
Det man skulle begynt med «i morgen» ble aldri gjort, for «i morgen» var aldri der.
Jakob Sande har i et kjent dikt skildret dette med å skyve beslutninger og handlinger foran seg: «I morgon skal eg byrja på eit nytt og betre liv – trur eg», legger han til.
Det er mange som har tenkt at «i morgen» skal de søke Gud, snakke med en prest eller kanskje tilmed omvende seg.
Bibelen advarer mot slike skippertakaktige løfter.
I Hebreerbrevet 4,7 heter det derfor: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde».

Publisert som «Dagens andakt» i KPK