På baklomma?

I den kristne bokhandelen der jeg bor, har de mange bibelutgaver.

De har alle de ulike norske oversettelsene og de har dem i alle størrelser og fasonger, fra «coffeetable» til utgaver som er så små at de minner om en liten notisbok.
Da jeg var ung, var det noe om het «lommebibel», men om de var små, var de også nokså tykke.
Det var derfor lett å se dersom noen hadde «Gud på baklomma» eller i jakkelomma.


Det er kristne som ikke går noe sted uten å ha en bibel eller et nytestamente med seg.
I dagens teknologiske verden kan den bibelen befinne seg som en applikasjon i en mobiltelefon.
Kanskje har det med alder å gjøre, men det er naturlig å tenke at bedre enn å ha Bibelen som en applikasjon i telefonen, er det å ha den i hjertet og i tanken.
Profeten Jeremia beskrev dette nesten fysisk:
«Jeg fant dine ord og spiste dem, dine ord ble til fryd for meg og til glede for mitt hjerte» (15,16).

Pubslisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

«Snakke litt»

«Kan du komme hit og snakke litt med meg» heter det i en rap-låt som ble kåret til årets «hit» i 2011.

Artisten bak den kaller seg Admiral P.
At låten er fengende, er en ting, men den har også et budskap mange kjenner seg igjen i: Behovet for å ha noen å snakke med, snakke til og bli snakket til av. Behovet for å bli sett og hørt, både av Gud og mennesker.
Om Jesus leser vi at han gikk avsides for å be.
Bønn er også samtale.
Om gutten Samuel leser vi at da han forsto det var Gud som ropte på ham, sa han: «Tal, Herre! Din tjener hører!»
Om Moses leser vi at han og Gud møttes på fjellet og hadde lange samtaler.
Dessuten leser vi om samtaler mellom Jesus og disiplene.
«Ja, du, jeg vil prate litt med deg» heter det i rap-låten fra 2011.
Det samme sa Jesus til fariseeren Simon da han reagerte på hvordan Simon så på et annet menneske (se Luk 7, 40).
Vi trenger å snakke med Gud og hverandre.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Fristen

«Fristen går ut klokka 12» hører vi i blant.

Det kan gjelde budfristen på en eiendom eller en søknadsfrist.
Ordet kan også brukes den andre veien: «Budet står i 24 timer».
Innen da må den ha bestemt seg som eventuelt skal selge.
Slike frister blir ofte håndhevet svært strengt. Fem minutter for sent – og det er for sent. Ti sekunder før, og man når det.
I Guds rike kan man også snakke om frister.
Den vanligste fristen er den som heter «i dag».
I brevet til hebreerne heter det: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde» (3,18).
Kanskje var det dette bibelverset som inspirerte Brorson til salmestrofen: «I dag er nådens tid, i dag er Gud å finne».
Profeten sa det slik: «Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær» (Jes 55,6).
Budet står nå. Fristen kan gå ut. Derfor er bud-fristen «i dag» og den er «nå».

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

En liten bibel?

«Har du en liten bibel?» ble jeg spurt av en som ikke hadde plass til sin egen, litt store utgave av Bibelen i veska, og trengte en «lommebibel».

Det skal finnes bibler som er så små at de kan få plass i en fyrstikkeske.
En så liten bok er bare en kuriositet, og kan selvsagt ikke leses, selv om hvert eneste ord i Bibelen er i den.
Men «en liten bibel» kan også være en redusert bibel; en bibel der man tar bort alt som er krevende, skremmende eller på andre måter ubehagelig.
For det finnes mange «godord» i Bibelen; sitater man kan trøste seg med.
Mark Twain skrev en gang: «Det er ikke det jeg ikke forstår i Bibelen som plager meg. Det er det jeg faktisk forstår.»
Nylig kom en utgave av Bibelen der alt den sier om fattigdom og rettferdighet er markert med gult, på samme måte som vi bruker merketusjen.
Det er mange slike bibelord.
Fjerner vi dem, blir ikke Bibelen bare liten, men fillete.

Publisert som «Dagens andakt» på Kristelig Pressekontor

«Skurken»

En prest ble spurt av en journalist: -Hvem er skurken i påskedramaet?
- Det er meg, det, svarte presten.

Påsken er blitt en slags høysesong for krim-dramaer, det være seg i bokform som på fjernsyn.
Mye har vært sagt, tenkt og skrevet om hva slags mekanismer som har skapt dette fenomenet.
Men fra en side sett er også påskebudskapet et slags kriminaldrama.
Det handler både om skyld og straff.
Action er det også: Pågripelsen i Getsemane, Peters forsøk på å hjelpe, vandringen fra rettsinstans til rettsinstans, Peters fornektelse, domsavsigelse og fullbyrdelsen: Korsfestelsen på Golgata.
Og midt i alt dette: Usikkerheten om man har tatt «den rette», eller om man har gjort seg skyldig i et justismord.
Det er et drama man har vendt tilbake til både årlig og daglig gjennom mer enn to tusen år.
Men konklusjonen er det nok ingen tvil om: Skurken i dramaet er den enkelte av oss.
Det er meg, det.

Publisert som «Dagens andakt» på KPK

Jesus viser oss hvem Gud er

«Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.»
Av hans fylde har vi alle fått,
nåde over nåde.
For loven ble gitt ved Moses,
nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.
Ingen har noen gang sett Gud,
men den enbårne, som er Gud,
og som er i Fars favn,
han har vist oss hvem han er» (Joh 1, 15-18).

Michelangelos takmalerier i det sixtinske kapell i Peterskirken i Roma viser oss to ulike bilder av Guds ansikt.
Det ene er når han skiller mørke fra lys og skaper himmel og jord. Det er en streng og besluttsom Gud vi der ser. Han befaler og skaper. Ansiktet hans er, om ikke morskt, så besluttsomt.
Det andre bildet viser Guds ansikt i det han gir liv til Adam. Da ser vi et helt annet ansikt. Et ansikt som viser glede og kjærlighet idet hans rekker ut sin hånd mot Adam, og Adam rekker hånden sin mot Gud.
Vi ser at det er den samme «personen», men ansiktet er forskjellig. Blikket er forskjellig. Der hendene på det ene bildet viser handlekraft, viser de på det andre bildet varsomhet; ømhet. Det er en fars kjærlige hånd og en fars kjærlige blikk vi ser.
Hvilket av disse uttrykkene viser oss det sanne bildet av Gud?
Begge bildene er sanne, men det er når han gir liv til mennesket at vi får det sanneste bildet av hvem Gud er og hvordan Gud er.
Hvordan kan vi vite det?
Dagens tekst forteller oss det: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er».
Jesus viser oss hvem Gud er.
Jesus viser oss hvordan Gud er.
Det sanneste bildet av Gud er bildet av Jesus på korset.
Vil du vite hvordan Gud er, må du rette blikket ditt mot Jesus på korset. Men ikke bare dit. Du må også rette blikket ditt mot den tomme graven.
«Loven ble gitt ved Moses» og krevde en soning for synden.
«Nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus» ved at han bar straffen.
Derfor henger nåde og sannhet sammen.
Det er ikke nåde i det å fornekte syndens gru og konsekvenser.
Nåden kunne bare komme fordi evangeliet snakker sant om synden.
Derfor døde Jesus på korset.

Publisert som «Ukens preken» for tredje søndag i åpenbaringstiden på KPK

Guds lam

«Dagen etter ser (Johannes) Jesus komme gående mot seg, og han sier: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd! Om ham var det jeg sa: Etter meg kommer det en mann som er kommet før meg, for han var til før meg. Jeg kjente ham ikke, men for at han skal bli åpenbart for Israel, er jeg kommet og døper med vann.» Og Johannes vitnet og sa: «Jeg så Ånden dale ned fra himmelen som en due, og den ble værende over ham. Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det, og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn» (Joh 1, 29 – 34).

Jeg tror det første verset i denne teksten var et av de første bibelversene jeg lærte utenat, og jeg lærte det slik det står i bibeloversettelsen fra 1930: «Se der Guds lam, som bærer verdens synd!»
Jeg registrerer at det er noe i denne tidligere oversettelsen som jeg savner når jeg leser den nye. Ordene «som bærer verdens synd» forteller om en som tar på seg en byrde på vegne av andre, mens «som bærer bort» mest av alle minner om en som rydder opp etter oss. Begge deler kan forstås som evangeliske sannheter, men den første står nok sterkere enn den andre.
Bildet «Guds lam» ga nok flere umiddelbare assosiasjoner til de som hørte Johannes si ordene første gang enn det gjør til oss. Offerlammet var en sentral del av den jødiske tro og fromhet, med røtter helt tilbake til så vel Moses som urhistorien: Abel som bar fram et bedre offer enn Kain.
Mennesket Jesus og personen Johannes var slektninger på morssiden. Betyr det at de kjente hverandre? Kanskje hadde de lekt sammen som gutter? Det virker ikke slik i denne teksten. «Jeg kjente ham ikke», sier Johannes to ganger i teksten. Han kjente ham ikke – men han visste hvem han var. Og han visste hva hans egen oppgave var: Å være den som kom i forveien og forberedte grunnen for Messias. Dette ble bekreftet da Johannes hadde døpt Jesus, og Ånden først kom over Jesus i en dues skikkelse og røsten fra himmelen sa hvem dette var. Derfor kunne Johannes peke på Jesus og si: Det er Guds lam. Det er Guds Sønn.
I åpenbaringstiden får vi bekreftet hvem Jesus er: Han er Frelseren som kom for å bære vår straff på seg. Han er – Guds lam. Han er den som døper med Den hellige Ånd.
«Jeg har sett det», sa Johannes. Vi kan si at vi har erfart det.

Publisert som «Ukens preken» (for andre søndag i åpenbaringstiden) på KPK