Udøpte barn:For himmelriket tilhører slike som dem

Av Nils-Petter Enstad
Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Det ble en sterk opplevelse til morgenkaffen å lese Øyvind Woies ømme og vakre skildring om datteren Signe, som døde da hun ble født, og derfor aldri ble døpt. «Er hun da et Guds barn?» (Vårt Land 16. januar).

Hans eget svar på det spørsmålet er ja, men samtidig må han erkjenne at «rent teologisk holder ikke dette mål».
Det er da jeg kjenner på en dyp takknemlighet over å tilhøre en kristen sammenheng der barnets frelse – og den voksnes, for den del! – ikke er knyttet verken til dåp eller andre seremonier.
For den som er voksen, er frelsen knyttet til troen, for barnet til Jesu ord i Matt 19, og som jeg velger å ta helt bokstavelig: «For himmelriket tilhører slike som dem».
Det har gjennom Den norske kirkes historie vært sagt og gjort mye uvist overfor foreldre som har måttet begrave et udøpt barn. Alfred Hauge skildrer dette på en hjerteskjærende måte i sin Lølands-triologi, og noen av oss har vonde fortellinger om dette fra forholdsvis nær familie eller svigerfamilie.
I dag vil nok ingen prest si til slike foreldre at barnet deres har gått fortapt, men som Øyvind Woie også skriver i sin artikkel: Det er knyttet et «men» til en slik forsikring. «Barnet er Guds barn, men…».
I samtaler om dette spørsmålet, får man gjerne servert det som visstnok Martin Luther skal ha formulert: At Gud har bundet oss til dåpen, men ikke seg selv. Det er det samme «men», bare med mange flere bokstaver. For meg blir det en slags smutthullsteologi; en fiffig formulering for å løse et teologisk problem og en sjelesørgerisk utfordring.
For min egen del er det imidlertid få ting jeg er så trygg på som dette: «Barnet er Guds barn – amen!»

Publisert i Vårt Land 19. januar 2015

En Gud som ser

De fleste synes det er viktig å bli sett.
Det handler både om å bli lagt merke til og å bli verdsatt.


Det er vondt å føle seg oversett eller sett ned på, og det er en effektiv hersketeknikk å påføre andre mennesker den følelsen.


I en av de aller første fortellingene i Bibelen leser vi om en kvinne som opplevde det å bli sett.
Hun het Hagar. Hun var Saras slavinne, og var blitt brukt i et spill av mektigere mennesker enn henne selv.
Til slutt hadde hun flyktet. Hun visste ikke hvor hun skulle gå; helst ville hun dø.
Men under flukten talte Gud til henne, og møtet med Gud ga henne mot til å gå videre.
«Da satte hun dette navnet på Herren som hadde talt til henne: «Du er en gud som ser meg.» For hun sa: «Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?» (1 Mos 16, 13).
Barbro Karlén skrev: «Mange spør hvordan Gud ser ut. Gud ser ikke ut. Gud ser.»
Fordi han ser oss, må også vi se hverandre.

Blanke ark?

«Med blanke ark og fargestifter til», heter det i Alf Prøysens kjente vise om å få begynne på nytt når noe går skeis.

Mange tenker på et årsskifte som en slik mulighet.
Bunken med 365 brukte dager kan legges vekk; en ny bunke med «blanke ark» ligger klar.

Helt blank er sjelden den bunken.
De fleste av oss har allerede gjort noen avtaler for det nye året, kanskje planlagt ferien også.
Men det er godt å tenke på et nytt år som en ny mulighet.

I troens verden lever denne tanken sterkt. Å bli en kristen, er å bli «født på nytt», sier Bibelen. Et blankere ark er det vanskelig å tenke seg.
Men også for den som har levd i troen lenge, kan det være godt med en ny start. Legge til side det man ikke lyktes med; finne fram et blankt ark, kanskje en helt ny skrivebok.
Profeten hadde denne hilsen til folket fra Gud: «Se, jeg gjør noe nytt. Nå spirer det fram. Merker dere det ikke?» (Jesaja 43, 19).

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Julebudskapet – profetisk tale eller pludring?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter – Tidligere offiser i Frelsesarmeen

Prost Øystein Magelssen i Drammen har utfordret både menigheten og byen på å ta konsekvensene av julens budskap. En av konsekvensene gjelder hvordan man møter den nød som man finner på sin egen kirketrapp eller utenfor vår egen stuedør. I lokal klartekst vil det blant annet si hvordan man møter tiggere.

«Men om vi i vår velstand, lukker oss for verdens nød, blir julegleden grunn. Om vi stuer vekk menneskers smerte og savn, får julekosen bismak. Det gjelder og vår egen sorg og skam. Først når vi erkjenner hvem vi selv er og hva vi bærer på, er det mulig å ane hvem Jesus er og hva Gud kan gi», heter det i prostens preken, som her er sitert fra nettsidene til Drammens Tidende.
Å refse samtidens og samfunnets likegyldighet overfor medmenneskers nød og lidelse, har alltid vært en del av kirkens profetiske oppdrag. Det var også en del av det profetiske oppdrag i gammeltestamentlig tid. Det er denne tradisjonen Drammensprosten går inn i med sin preken.
Ikke alle er glad for å bli konfrontert med et slikt budskap. En av disse er den lokale Frp-politikeren Lavrans Kierulf. Han mener prosten med sin preken plasserer kirken «for langt ute på venstresiden». Han synes presten i sin julepreken skal konsentrere seg om «saker alle kan være enige om» ifølge Vårt Lands nettutgave.
Sagt på en annen måte: Frp-politikeren ønsker ikke en kirke som taler profetisk. Han ønsker en kirke som pludrer.
Det finnes ikke noe som er mindre relevant enn en kristen kirke som bare formidler selvfølgeligheter og koseprat, gode stemninger og søvndyssende pludring. Det ligger i den kristne kirkes kall og oppdrag båe å refse synd og å peke på så vel ansvaret man har som veien man kan gå videre. At enkelte føler ubehag ved en preken som peker på dette, forteller bare at prekenen var på sin plass, og et nødvendig budskap inn i julefeiringen.

Publisert som debattinnlegg i Vårt Land 31. desember 2014

Tilfluktsstedet

En liten familie var på vandring.

Kanskje var de på flukt også? Men ingen hadde plass til dem noe sted.
Den unge kona skulle straks føde, men både hjerterom og husrom var like lukket.
Til slutt fant de en garasje. Den var ikke tom, men det var plass til dem. Det var ly og litt varme.

De tok inn der, og der ble barnet født.
Faren fikk laget en slags seng av en kasse som sto der. Han fylte den med litt treull og filler som han fant, og tok av seg t-skjorta si. Den gjorde han til laken.
Kona tok sjalet sitt og svøpte barnet inn i det.

Ville julefortellingen sett omtrent slik ut om det var i dag Jesus var blitt født, og ikke for to tusen år siden?
Da det skjedde, var nok dette bare en fødsel blant mange andre, kanskje den samme natta.
De fikk ikke noe tilfluktssted, men måtte greie seg med det de fant.
Litt husly.
Litt varme.
Bruke det de fant.
Som så mange må.
Også i årets julehelg.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no

Englevakt eller flaks?

Av Nils-Petter Enstad
Forfatter

Som ung journalist i ei lokalavis ble jeg sendt avgårde da det kom melding om en bil som hadde veltet i en sving. «Et bilde og en kommentar», var bestillingen fra desken.

Bildet var lett å ordne, en litt rystet, ung sjåfør stilte opp ved siden av sin veltede bil. Han forsto ikke helt hva som hadde skjedd, men «jeg må ha hatt englevakt», som han sa. Den konkurrerende lokalavisa skrev også om saken. Men der var englevakten blitt til «griseflaks».

En norsk biskop var utsatt for et biluhell tidligere i høst. En fyllekjører braste inn i biskopens bil bakfra, og i meget stor fart. Men verken biskopen eller passasjeren hans ble skadet, og han brukte uttrykk som «et Guds under» og «englevakt» om det de hadde opplevd. Fra en biskop er nok et slikt uttrykk mer gjennomtenkt enn hos en litt skjelven sjåfør.
Fra min barndom husker jeg et bilde av to små barn som leker ved en litt løs elvebredd. Sammen med dem er en engel i hvit kjortel og store vinger, klar til å gripe inn. Det er et klassisk, religiøst kitschmotiv, og jeg kan vel innrømme at jeg hang opp et slikt bilde selv over senga til mine barn da de var små. Det var, om ikke annet, et uttrykk for at jeg som en kristen pappa håpet at noen som var større enn meg skulle passe enda bedre på dem enn jeg var i stand til.
Mer enn én pappa har opplevd at barnet deres ikke ble «passet på», slik de både bad om, håpet og trodde på. En slik pappa har skrevet en bok om dette. Den kom ut tidligere i høst. Boka heter «Pass på liten og på stor» - det er en formulering mange av oss både ble lært som barn og lærte videre da vi bad kveldsbønn med egne barn. Det er en bok mange har lest, og den har åpenbart satt ord på viktige tanker og følelser.
Selv sier forfatteren at han fremdeles er sint på Gud; han er ikke på talefot med ham for tiden.
Jeg tror det er en følelse som Gud forstår svært godt. For et av troens store paradokser er nettopp dette at Gud ikke alltid svarer på våre bønner slik vi håper eller tror han vil. Betyr det at han ikke svarer? Eller at han ikke hører?
Her er mine spørsmålstegn er like store som alle andres – og kanskje enda litt større.
For enkelte vil kanskje være både enklere og mer meningsfullt å tenke i kategorier som flaks eller uflaks. Men for noen av oss er heller ikke det svaret på undringen.

Publisert i Klassekampen 17. desember 2014

Guds gryte

Det begynte med en frelsesoffiser i San Fransisco som ville at folk som sultet skulle få mat til jul.

Men det eneste han hadde var en stor, tom gryte. Så fikk han en idé, og gryta ble en stor kollektkurv. Penger kom og mat ble det, og en tradisjon ble etablert: Frelsesarmeens julegryter.
I Norge har de vært satt ut hvert år siden 1901.

I den grad ordet «gryte» finnes i Bibelen, er det alltid i forbindelse med matlaging.
Men Jesus sa også noe om det å gi eller skaffe mat til de som sulter.
Da disiplene ville sende folkemengden vekk for at de skulle få seg mat, var Jesu svar: «Dere skal gi dem mat» (Lukas 9,13).
Og i den store domsscenen sier han «Jeg var sulten», og «jeg var tørst», og han dømmer etter om de som så ham sulte ga ham mat og drikke eller ikke (Matteus 25, 35 og 42).

Det forplikter å ha både rikdom og mat.
Den skal vi dele med dem som ikke har.
Guds gryte trenger alltid påfyll.

Publisert som «Dagens andakt» på www.kpk.no